I dette innlegget skal vi først se i detalj på hva Bibelen lærer om oppstandelsen av døde. Det første poenget vi må merke oss, er at det er kroppen som skal oppstå – ikke ånden eller sjelen. Mer presist definert er den oppstandelsen Bibelen taler om, en legemets oppstandelse. For å forstå hva dette innebærer, er det nødvendig at vi kort analyserer menneskets totale natur, slik den er åpenbart i Bibelen.

Menneskets treenige vesen

Paulus bad på denne måten på vegne av de kristne i Tessalonika:

”Må han selv, fredens Gud, hellige dere helt igjennom, og må deres ånd, sjel og legeme bevares fullkomne, ulastelige ved vår Herre Jesu Kristi komme.” (1Tess 5:23).

I den første delen av dette verset bruker Paulus uttrykket ”hellige dere helt igjennom”. Dette indikerer at han er opptatt av den totale naturen eller personligheten hos hver enkelt av de kristne han ber for. I den andre delen av verset nevner Paulus de tre elementene som utgjør menneskets totale natur eller personlighet: Ånd, sjel og legeme.

Vi leser også:

”For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.” (Heb 4:12).

Dette verset beskriver den samme tredelingen av menneskets totale personlighet i ånd, sjel og legeme. I dette tilfellet er legemet representert ved de aktuelle fysiske delene som er nevnt – ”ledd og marg”.

For en videre forståelse av konstitusjonen i menneskets totale personlighet, må vi vende oss til den originale beskrivelsen av menneskets skapelse, slik vi finner den i begynnelsen i Bibelen:

”Da sa Gud: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse.” (1M 1:26).

I dette verset brukes det to ord for å uttrykke menneskets, skapningens, forhold til Gud, skaperen. Det første ordet er ”bilde”, det andre er ”liknelse”.

Det opprinnelige hebraiske ordet som er oversatt ”bilde” er mange andre steder i GT oversatt ”skygge”. I moderne hebraisk forekommer det samme rotordet i dag i den verbale formen som betyr at ”man får tatt et bilde av seg”. Disse andre assosiasjonene av ordet indikerer at den primære betydningen her i menneskets skapelse er dets ytre form eller utseende. Selv i menneskets ytre form er det en forbindelse mellom mennesket og Gud, som man ikke finner i den lavere dyreverden.

Men forbindelsen mellom mennesket og Gud går dypere enn til den ytre form. Det andre hebraiske ordet som er brukt her, oversatt ”liknelse”, er mer alminnelig i sin anvendelse. Det refererer til menneskets totale personlighet. Det indikerer at her er det en forbindelse mellom menneskets totale personlighet og Guds eget vesen eller natur.

Et viktig aspekt ved forbindelsen mellom Guds natur og menneskets natur, kommer fram i åpenbaringen av de tre elementene i menneskets totale personlighet – ånd, sjel og legeme. Vi kan derfor si at mennesket er åpenbart som et treenig vesen – en total personlighet, som består av de tre elementene ånd, sjel og legeme.

På samme måten åpenbarer også Bibelen at Gud er en treenighet, at det er én sann Gud, men i denne guddommen skjelner vi mellom tre bestemte personer, Fadere, Sønnen og Den Hellige Ånd.

Bibelen presenterer altså en likhet eller korrespondanse mellom menneskets totale personlighet og Guds totale natur. Kort sagt kan vi summere opp menneskets forhold til Gud slik: Bibelen åpenbarer et treenig mennesket, skapt i likhet med en treenig Gud.

I 1Mosebok får vi ytterligere detaljer om menneskets opprinnelige skapelse:

”Gud Herren formet mennesket av jordens støv, og blåste livet ånde i hans nese, og mennesket ble til en levende sjel.” (1M 2:7).

Her ser vi at menneskets totale personlighet har sin opprinnelse i to absolutte, atskilte kilder. Den fysiske, materielle siden av mennesket – kroppen – er dannet av jordens støv. Den usynlige, immaterielle delen av mennesket har sin opprinnelse i Den Allmektige Guds åndepust. Denne usynlige, immaterielle delen av mennesket kalles her ”sjel”. Men som vi allerede har sett, i andre deler av Skriften er den mer detaljert definert som kombinasjonen av ånd og sjel.

Bibelen indikerer at ånd og sjel ikke er identiske, men to distinkte elementer som til sammen utgjør menneskets immaterielle del. Det ligger utenfor rammen av dette studiet å forsøke å trekke en presis grenselinje mellom menneskets ånd og sjel.

Her er det tilstrekkelig å si at den totale menneskelige personligheten har to forskjellige originalkilder:

1. Menneskets fysiske, materielle del (kroppen) kommer nedenfra – fra jorden.
2. Menneskets usynlige, immaterielle del (ånden og sjelen) kommer ovenfra – fra Gud selv.

I døden frigjøres det usynlige, immaterielle elementet (menneskets ånd og sjel) fra det jordiske karet. Deretter, ved begravelsen, blir menneskets immaterielle del (kroppen) gjenforenet med jorden som den opprinnelig ble tatt av. Ved nedbrytningen vender den tilbake til sitt opprinnelige element. Selv når det ikke er noen virkelig begravelse, vil alltid menneskekroppen, etter døden, være underlagt samme prosess med nedbrytning og forvitring, slik at den vender tilbake til sitt opprinnelige materielle element. Konsekvensen blir at menneskekroppen, i oppstandelsen, vil bli reist opp fra det samme materielle element.

Menneskets ånd skilt fra kroppen

Ikke noe sted i Bibelen antydes det at menneskets immaterielle del – ånd og sjel – vil bli underlagt den samme prosessen med begravelse og forvitring som venter kroppen etter døden. Tvert imot er det mange skriftsteder som understreker at menneskets åndelige del får en helt annen utgang etter døden.

For å finne det første skriftstedet av denne art må vi gå til Forkynnerens bok. Når man ser på undervisningen i denne boken, er det nødvendig å huske den bestemte begrensningen som forfatteren, Salomo, setter for alle spørsmål og konklusjoner i boken. Dette indikerer klart ved et spesielt uttrykk som gjentas gang på gang i boken.

I Fork 1:3 spør for eksempel Salomo:

”Hva vinning har mennesket av alt sitt strev, som han gjør seg møye med under solen?”

Dette spørsmålet, med små variasjoner i ordlyden, gjentas en rekke ganger i boken. Alt i alt forekommer uttrykket ”under solen” 29 ganger.

Uttrykket ”under solen” indikerer en begrensning som Salomo setter for alle spørsmål og konklusjoner i boken. Hele boken er bare opptatt med det som foregår under solen, det vil si med det som er temporært og materielt, det som tilhører tidens rike, den nåværende verdensorden.

Vi kan bedre forstå denne spesielle begrensningen ved å referere til noe Paulus har sagt:

”For det synlige varer en kort stund, men det usynlige er evig.” (2Kor 4:18).

Her trekker Paulus en klar skillelinje mellom de to begrepene, det som er synlig og temporært og det som er usynlig og evig.

Hvis vi nå benytter denne dobbelte klassifiseringen på Forkynnerens bok, finner vi at hele materialet i boken kommer inn under det første begrepet – det som er synlig og temporært.

I denne boken søker aldri Salomo å strekke studiene utenfor grensen av det temporære riket. Når han kommer til denne grensen, stander han og vender seg til nye aspekter av det temporære rike. Men dette usynlige og evige rike blir omtalt på forskjellige måter i nesten alle andre bøker i Bibelen – også av Salomo selv i hans andre skrifter.

Når man innser denne spesielle begrensningen i Forkynnerens bok, blir det en hjelp til å sette mer pris på undervisningen i boken som et hele. Det rydder også opp i tilsynelatende konflikter mellom konklusjonene i Forkynnerens bok og læren i Bibelens øvrige bøker.

Med dette i tankene vender vi oss til det spesielle avsnittet i Forkynnerens bok som indikerer en forskjell på menneskekroppen og ånden i døden:

”Jeg sa i mitt hjerte: Dette skjer for menneskenes barns skyld, for at Gud kan prøve dem, og de kan se at de i seg selv ikke er annet enn dyr. For det går menneskenes barn som det går dyrene, den samme skjebne rammer dem. Den ene dør, og det gjør også den andre. Én livsånde har de alle. Mennesket har ikke noe fortrinn framfor dyret. For alt er tomhet. De farer alle til ett sted – de er alle blitt til av støv, og de vender alle tilbake til støvet. Hvem vet om menneskets ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?” (Fork 3:18-21).

I samsvar med hele temaet i boken legger Salomo hovedvekten å menneskets fysiske, materielle del – kroppen. Det er derfor helt korrekt når han sier at i denne forstand er det ingen forskjell på et dødt menneske og et dødt dyr. I døden er menneskekroppen akkurat som en dyrekropp. Den vender tilbake til jorden som den kom fra, og der forvitrer den.

Men Salomo fortsetter og peker på at denne likheten mellom menneskets død og dyrenes død ender med den fysiske kroppen. Den gjelder ikke menneskets ånd. Menneskets ånd – den immaterielle delen – har en helt annen utgang enn ånden i dyrene.

”Hvem vet om menneskets ånd stiger opp, og om dyrets ånd farer ned til jorden?” (Fork 3:21).

Salomo begynner dette verset med et spørsmål: ”Hvem vet…?” Det er som om han sier: ”Vi innrømmer at det er forskjell mellom mennesker og dyr, men det ligger utenfor rammen av disse studiene. Derfor nevnes det bare kort. Vi kan ikke gå videre med dette nå.”

Hvordan skal vi forstå uttrykket Salomo bruker om menneskeånden når kroppen dør? Han sier: ”… menneskenes ånd stiger opp…”.

For det første legger vi merke til at dette er helt på linje med beretningen om menneskets skapelse, som viser at menneskekroppen kommer nedenfra, fra jorden, men ånden kommer ovenfra, fra Gud (se 1M 2:7). I døden blir menneskeånden løst fra kroppen. Ånden strekker seg oppover – mot Gud.

”… før støvet vender tilbake til jorden og blir som det var før, og ånden vender tilbake til Gud, som gave den.” (Fork 12:7).

Salomos lære i Forkynnerens bok om menneskeånden ved døden er kort, men konsis og stemmer overens med mange andre skriftsteder. I døden vender menneskekroppen tilbake til støvet, men ånden går oppover, mot Gud.

Hva skjer når menneskets ånd, i døden, løses fra kroppen og blir ført til Gud, skapere?

Det ser ikke ut til at det er noen bestemt åpenbaring om dette i Skriften. Men den gjør oss i stand til å fastslå to bestemte prinsipper i denne sammenhengen. For det første er ikke dette at menneskeånden går til Gud den endelige dom, som først vil finne sted etter oppstandelsen. For det andre har ikke de onde og ugudeliges ånder permanent adgang til Guds nærhet.

Vi må derfor konkludere med at når menneskeånden går til Gud straks etter døden, har dette én hovedhensikt, nemlig å høre den guddommelige dommen som viser enhver ånd hvilken stilling og sted den må være i fra døden etter oppstandelsen og den endelige dom. Etter det kommer hver ånd til sitt rette sted og blir der inntil den på nytt kalles fram ved legemets oppstandelse.

De rettferdige skilt fra de onde

Hvilken stilling har så åndene i denne perioden mellom døden og oppstandelsen? Uten tvil er det mye her som Gud ikke har sett det tjenlig å åpenbare i Bibelen, men to fakta er klare:

1. Etter døden er det et fullstendig og permanent skille mellom de rettferdiges og de ondes ånder.
2. Tilstanden til de rettferdiges ånder var annerledes i perioden før Kristi død og oppstandelse enn den er nå, i denne tidsalderen.

Når det gjelder disse to klare fakta, løfter Bibelen av og til en flik av forhenget mellom denne verden og den neste og gir oss et øyeblikks glimt av det som er bak. Et eksempel er den bibelske beskrivelsen av Guds dom over Babylons undertrykkende konge:

”Dødsriket der nede kommer i uro for din skyld, når det skal ta imot deg. For din skyld vekker det opp dødninger, alle jordens fyrster. Det får alle folkenes konger til å stå opp fra sine troner. De tar til orde og sier til deg: Også du er blitt kraftløs som vi! Du er blitt lik oss.” (Jes 14:9-10).

Denne beskrivelsen åpenbarer visse bestemte fakta om åndenes tilstand etter døden. Det indikerer ikke at de er bevisste på det som samtidig skjer på jorden, men det avslører at de i hvert fall er et visst minne om det som har skjedd i deres jordeliv.

I tillegg til dette er det klart at personligheten er intakt etter døden. Man kan kjenne personer fra hverandre. Det er kommunikasjon mellom personer. Og man er klar over tilstanden på dette stedet. Videre er det en viss forbindelse mellom menneskets stilling i denne verden og tilstanden i den kommende. De som var konger i denne verden, er fremdeles kjent som konger i den neste.

Vi får et noe lignende bilde av de døde i Sheol (dødsriket) når det gjelder kongen i Egypt (se Esek 32:17-32):

”Menneskesønn! Syng en gravsang over den larmende hop i Egypt og la den fare ned. Hun og mektige folkeslags døtre skal fare ned til jordens lavere deler sammen med dem som farer ned i graven. Overgår du noen i skjønnhet? Far ned og legg deg hos de uomskårne!” (Esek 32:18-19).

Kongen i Egypt ble mottatt av åndene til andre stormenn som hadde gått i graven før ham.

”Kjempenes høvdinger taler midt ut fra dødsriket om Farao og hans hjelpere: De har faret ned, de ligger der, de uomskårne, drept med sverd.” (Esek 32:21).

En grundig gransking av dette avsnittet viser at det er noen av de samme trekkene her som dem vi finner i avsnittet hos Jesaja. Personligheten er intakt, personene kjenner hverandre igjen, det er kommunikasjon mellom dem, og man er klar over tilstanden på dette stedet.

La oss nå vende oss til NT og se om vi får ytterligere lys over menneskeånden etter døden.

Det første NT-lige avsnittet vi skal se på, er den velkjente historien om tiggeren Lasarus som daglig ble lagt ved den rike mannens port (se Luk 16:19-31). Det står ingenting om at denne historien er en lignelse. Jesus selv forteller den som en aktuell, historisk hendelse som har funnet sted en eller annen gang forut for dette tidspunktet i Jesu jordiske tjeneste – det vil altså si i tiden forut for Kristi død og oppstandelse. Jesus beskrev tilstanden for Lasarus og den rike mannen etter at de døde:

”Så skjedde det at den fattige døde, og englene bar ham bort til Abrahams kjød. Men også den rike døde og ble begravet. Og da han slo sine øyne opp i dødsriket, der han var i pine,  – da ser han Abraham langt borte og Lasarus i hans kjød. Da ropte han og sa: ”Far, Abraham! Forbarm deg over meg og send Lasarus, så han kan dyppe fingertuppen sin i vann og svale min tunge! For jeg lider svær pine i denne ilden. Men Abraham sa: Sønn, kom i hu at du fikk dine goder i din levetid, likesom Lasarus fikk det vonde. Men nå trøstes han her, mens du pines. Dessuten er det festet et stort svelg mellom oss og dere, for at de som måtte ønske å gå herfra over til dere, ikke skal være i stand til det. Heller ikke kan noen komme derfra og over til oss.” (Luk 16:22-26).

Det er mye i dette avsnittet som stadfester de konklusjonene vi kom til etter de GT-lige beskrivelsene. I døden vender kroppen ved begravelsen tilbake til jorden, men ånden beveger seg inn i en ny eksistens. I denne eksistensen etter døden er det fremdeles en personlighet, og man kjenner hverandre igjen.

Man er også bevisst hvilke forhold man er i, og man har et minne om det tidligere livet på jorden. Dette kommer fram i Abrahams ord til den rike mannen: ”Sønn, kom i hu…”

Alt dette stemmer med bildet i GT.

Men beretningen hos Lukas legger til enda et meget viktig faktum. Etter døden er de rettferdiges ånder i en helt annen tilværelse enn de onde ånder.

Både Lasarus og den rike mannen befant seg i det riket som på hebraisk ble kalt ”Sheol” og på gresk ”Hades”, men tilværelsen  var likevel helt forskjellige. Den rike mannens ånd var på et pinens sted, mens Lasarus var på et sted der det var hvile. Mellom de to stedene var det et uoverstigelig svelg, og ikke fra noen av sidene kunne man komme over dette.

Hvilens sted, stedet for de rettferdiges ånder, kalles her ”Abrahams kjød”. Denne betegnelsen indikerer at det er stedet som er bestemt for åndene til alle som på sin jordiske pilegrimsreise fulgte i troens og lydighetens fotspor som Abraham hadde satt, han som av den grunn ble kalt ”far til alle de troende”.