I de siste innleggene her på Lukas15 har vi i rekkefølge sett på de tre hovedfasene i oppstandelsen, slik apostelen Paulus framstiller det (se 1Kor 15:23-24):

1. ”Kristus er førstegrøden – Kristi egen oppstandelse, sammen med de gammeltestamentlige hellige som oppstod med ham.
2. ”De som hører Kristus til ved hans komme” – alle troende som har dødd i tidligere tider og som skal oppvekkes ved Kristi annet komme, før etableringen av tusenårsriket.
3. ”Enden” – den endelige oppstandelsen av alle gjenværende døde ved slutten av tusenårsriket.

Vi skal bruke det meste av dette innlegget til å se på hva Skriften sier om den kroppen som de kristne troende skal oppstå i.

I tidligere studier av dette emnet har vi pekt på at det er en direkte kontinuitet mellom den kroppen som dør og blir begravet og den kroppen som senere oppstår. Det grunnleggende materialet i kroppen som oppstår, er det samme som i den som ble begravet. Det vil si at oppstandelse betyr at det er den samme kroppen som ble begravet som oppstår, at det ikke skapes en fullstendig ny kropp.

Men når dette er sagt, må vi også legge til at med hensyn til den kristne troende vil den oppståtte kroppen gjennomgå bestemte, kolossale forandringer.

Analogien med kornet

Paulus tar opp hele dette spørsmålet.

”Men en kunne si: Hvordan oppstår de døde? Hva slags legeme trer de fram med? Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør. Og det du sår, er ikke det legemet som skal bli, men et nakent korn – om det nå er av hvete eller av et annet slag. Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme.” (1Kor 15:35-38).

Her bruker Paulus analogien med hvetekornet som sås i jorden for å illustrere forholdet mellom kroppen som er begravet og den som står opp i oppstandelsen.

Ut fra denne analogien ser vi tre fakta som kan anvendes når det gjelder kroppens oppstandelse:

1. Det er direkte kontinuitet mellom sæden som sås i jorden og planten som senere vokser opp fra denne sæden. Det grunnleggende materialet i den opprinnelige sæden er fremdeles i planten som vokser opp fra den.
2. Planten som vokser opp av den originale sæden, gjennomgår i denne prosessen visse bestemte, synlige forandringer. Den ytre formen og utseendet til den nye planten er annerledes enn den opprinnelige sæden.
3. Den opprinnelige sædens natur bestemmer naturen i planten som vokser opp fra den. Hvert frøslag produserer planter som tilsvarer dem og bare dem. Et hvetekorn produserer bare et hveteaks, et byggkorn bare et byggaks.

La oss nå anvende disse tre fakta fra analogien om frøkornet til oppstandelseskroppen:

1. Det er direkte kontinuitet mellom kroppen som blir begravet og kroppen som oppstår.
2. Kroppen som oppstår, gjennomgår i denne prosessen bestemte, synlige forandringer. Den ytre formen og utseendet til den nye kroppen er annerledes enn den opprinnelige kroppen som ble begravet.
3. Naturen i den kroppen som ble begravet, bestemmer naturen i kroppen som oppstår. Det blir en direkte logisk forbindelse mellom den troendes tilstand i denne jordiske eksistens og naturen i den kroppen som oppstår.

Paulus kommer med ytterligere detaljer om denne forvandlingen som foregår i den troendes kropp i oppstandelsen:

”Ikke alt kjøtt er av samme slag. Ett slag er i mennesker, et annet i fe, et annet i fugl og et annet i fisk. Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. De himmelske legemer har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen månen, og en annen stjernene – stjerne skiller seg fra stjerne i glans. Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet. Det blir sådd i svakhet, det oppstår i kraft. Det blir sådd i et naturlig legeme, det oppstår i et åndelig legeme. Så sant det finnes et naturlig legeme, finnes det også et åndelige legeme.” (1Kor 15:39-44).

For å komplettere dette bildet bør vi også ta med Paulus’ uttalelse i vers 53:

”For dette forgjengelige må bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige må bli ikledd udødelighet.”

Den analysen Paulus her gir av forvandlingen som den troendes kropp gjennomgår i oppstandelsen, kan uttrykkes slik:

1. Paulus peker på at blant de skapningene vi er kjent med i den nåværende naturens orden, er det forskjellige naturer og strukturer. Han nevner følgende hovedklasser: mennesker, dyr, fisker og fugler. Dette er i tråd med den moderne vitenskaps konklusjoner om at det ikke er noen forskjell i den kjemiske sammensetningen av blodet i forskjellige rasegrupper innen den menneskelige familien, men at det er forskjell i den kjemiske sammensetningen av blodet i mennesker og i dyreverdenen.
2. Paulus peker på at over alle kropper som vi er kjent med her på jorden, er det en annen og høyere form for kropper, som han kaller ”himmelsk”. Også dette er i samsvar med nylige vitenskapelige oppdagelser. Vitenskapen har lykkes med å plassere mennesket i verdensrommet, men for å holde romfarerne i live, har man plassert dem i et romfartøy og omgitt dem med jordens atmosfære. Skal man være hjemme i en viss avstand fra jordens overflate, må man være utrustet med en kropp som er av et helt annet stoff enn denne. Men denne nye kroppen må vi få av Gud. Vi kan ikke ordne dette selv.
3. Paulus peker på at blant de forskjellige himmelske kroppene vi kan se – det vil si solen, månen og stjernene – er det forskjell i natur og klarhet. Solen produserer sitt eget lys mens månen reflekterer sollyset. Stjernene skiller seg også fra hverandre i glans. Paulus hevder at slik vil det også bli med de troendes kropper når de oppstår fra de døde. Det blir forskjeller i herlighet blant dem.

Dette er forutsagt i profetien om oppstandelsen som vi finner i Dan 12:2-3:

”Og de mange som sover i jordens muld, skal våkne opp, noen til evig liv, noen til skam og evig avsky. Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.”

Her forutsier Daniel forskjell i lønn og herlighet blant de oppståtte hellige. De som har vært mest trofaste når det gjelder å gjøre Guds sannhet kjent for andre, skal skinne klarest.

Dette bildet av de hellige som oppstår med herlighetslegemer lik stjernene, er også en oppfyllelse av Guds løfte til Abraham.

”Han førte ham utenfor og sa: Se nå opp mot himmelen og tell stjernene, hvis du er i stand til å telle dem! Og han sa til ham: Slik skal din ætt bli.” (1M 15:5).

Alle de som tror og lyder Guds ord og løfte, slik Abraham gjorde, er inkludert av Gud i Abrahams ætt. Det er de som i tro tar imot Guds ords guddommelige sæd. Faktum er at det er denne uforgjengelige Guds ords sæd, mottatt i tro i hjertet hos hver troende, som muliggjør en oppstandelse av rettferdige.

I oppstandelsen, dagen da Guds løfte endelig skal gå i oppfyllelse, vil alle de troende som oppstår ved troen på Guds ord, være som stjernene Gud viste Abraham – like tallrike og strålende, og de skal skilles fra hverandre i glans.

Fem avgjørende forandringer

I sin analyse av de troendes oppstandelseslegemer avslutter Paulus med en serie spesielle forandringer som skal finne sted:

1. Vårt nåværende legeme er forgjengelig, underlagt forgjengelighet – det vil si sykdom, forfall og alderdom. Det nye legemet vil være uforgjengelig og fritt for alle disse onder.
2. Vårt nåværende legeme er dødelig – underlagt døden. Det nye legemet blir udødelig – det kan ikke dø.
3. Vårt nåværende legeme er vanæret. I Fil 3:21 kalles det ”fornedringslegeme”. Menneskets nåværende legeme er et resultat av synd og ulydighet mot Gud. Det er en stadig kilde til ydmykelse – en stadig påminnelse om fallet og den fysiske svakhet og utilstrekkelighet som var følgen av det. Uansett hvor langt mennesket går i kunst og vitenskap, er man hele tiden ydmyket ved fysiske behov og kroppens begrensninger. Men det nye oppstandelseslegemet oppstår i skjønnhet og herlighet, befridd fra menneskets nåværende begrensninger.
4. Vårt nåværende legeme er overgitt til graven i svakhet. Begravelsen er den endelige bekreftelsen på menneskets gjeld til døden. Det er den sterkeste bekjennelsen av menneskets svakhet. Men det nye legemet skal oppstå fra graven ved Den Allmektige Guds kraft, og oppstandelsen vil bli et vitnesbyrd om Guds allmakt som sluker dødens og gravens makt.
5. Vårt nåværende legeme er et naturlig legeme – bokstavelig talt et ”sjelisk” legeme. Det greske ordet som er oversatt naturlig, er psuchikos, avledet av psuche, ordet for ”sjel”.

Ifølge Guds opprinnelige mønster i skapelsen skulle menneskets treenighet bestå av ånd, sjel og legeme. Av disse tre elementene var menneskets ånd i stand til å kommunisere direkte med Gud og ha samfunn med ham. Meningen var å kontrollere de lavere elementene i menneskets natur – sjelen og legemet. Men som et resultat av at mennesket gav etter for fristelsen og falt, var det disse lavere elementene i dets natur – sjelen og legemet – som fikk kontrollen. Dette førte til vidtrekkende forandringer både i menneskets indre personlighet og i det fysiske legemet. Legemet ble ”sjelisk” (naturlig). Derfor ble dets organer og funksjoner overgitt til sjelens lavere begjær og var ikke i stand til fullt ut å uttrykke åndens høyere lengsler.

I en viss forstand befinner dette ”sjeliske” legemet seg i et fengsel – et sted der menneskeånden er fanget. Men det nye oppstandelseslegemet blir ”åndelig”. Det vil bli fullkomment tilpasset, slik at det kan uttrykke og oppfylle menneskeåndens sterkeste trang. Ikledd dette nye legemet vil ånden på nytt bli det kontrollerende elementet, og hele personligheten til den oppståtte troende vil funksjonere i harmoni og til fullkommenhet under åndens kontroll.

Paulus summerer forskjellen mellom det gamle og det nye legemet ved å stille opp Adam i kontrast til Kristus og ved å si at den troendes oppstandelseslegeme blir likt med Herrens:

”Det første mennesket var av jorden, jordiske. Det andre menneske er av himmelen. Som den jordiske var, slik er også de jordiske. Og som den himmelske er, slik skal også de himmelske være. Og likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske.” (1Kor 15:47-49).

Dette betyr at menneskets nåværende legeme er i sin jordiske natur likt med legemet til det første skapte mennesket, Adam. Alle mennesker stammer fra ham. Men den troendes oppstandelseslegeme vil bli likt Kristi legeme, han som i den nye skapningen er blitt hode for en ny rase, der alle de er inkludert som er gjenløst fra synden og dens konsekvenser ved tro på ham.

Paulus gir et lignende bilde av den troendes oppstandelseslegeme:

”Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser. Han skal forvandle vårt fornedringslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme ved den kraft han har til også å legge alle ting under seg.” (Fil 3:20-21).

Dette siste verset sier oss at Kristus er i stand til å forvandle vårt fornedrelseslegeme så det i form blir likt hans herlighetslegeme.

I 1Joh 3:2 får vi i et glimt et lignende bilde av den troendes forvandling ved Kristi gjenkomst:

”Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke åpenbaret hva vi skal bli! Vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like, for vi skal se ham som han er.”

Også de kristne som lever ved Kristi gjenkomst og som derfor ikke trenger å oppstå, vil gjennomgå en lignende og øyeblikkelig, mirakuløs forvandling av kroppen:

”Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, men vi skal alle bli forvandlet, i ett nu, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal bli forvandlet.” (1Kor 15:51-52).

Når Paulus sier at ikke alle skal sovne inn, mener han at ikke alle skal dø. Så fortsetter han: ”men vi skal alle bli forvandlet”. Med andre ord skal alle troende, enten de oppstår eller rykkes opp mens de lever, gjennomgå den samme øyeblikkelige, mirakuløse forvandlingen av kroppen.

Når det gjelder Kristi eget legeme etter oppstandelsen, gir evangeliet visse interessante indikasjoner. Det er tydelig at han ikke lenger var underlagt de begrensningene i tid og rom som vi er så kjent med i vårt jordiske legeme. Han kunne dukke opp eller forsvinne som han selv ville. Han kunne gå gjennom stengte dører. Han kunne åpenbare seg i forskjellige former på forskjellige steder. Han kunne også stige opp til himmelen og komme ned igjen til jorden. På disse og andre områder, som kanskje ennå ikke er åpenbart, vil den gjenløste troende etter oppstandelsen eller bortrykkelsen få et legeme som ligner Herrens.

Så langt har vi bare talt om de gjenløste troendes oppstandelseslegeme. Hva med de urettferdige? De som ikke er gjenløst? De som døde i syndene sine? Skriften sier klart at disse også, i sin tur, skal oppstå til dom og straff. Hva slags legeme skal de få i oppstandelsen? På dette spørsmålet gis det ikke noe klart svar, ikke engang en indikasjon, i Bibelen. Vi må derfor la det ligge ubesvart.

Oppstandelsens spesielle betydning

Det er tre hovedgrunner til at læren om oppstandelsen har en spesiell, sentral plass i den kristne tro. Den første grunnen er at oppstandelsen er Guds egen stadfestelse av Jesus Kristus:

”(Kristus) som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.” (Rom 1:4).

Tidligere var Kristus blitt stilt for to menneskelige domstoler, først det jødiske rådets religiøse domstol, deretter den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus’ sekulære domstol. Begge disse domstolene hadde forkastet Jesu ord om at han var Guds Sønn, og de hadde dømt ham til døden. Videre hadde begge disse domstolene i fellesskap søkt å forhindre at noen brøt opp Jesu grav. Derfor sørget det jødiske rådet for et spesielt segl, og den romerske landshøvdingen posterte væpnede vakter der.

Men på den tredje dag grep Gud inn. Seglet ble brutt, de væpnede vaktene lammet, og Jesus kom ut av graven. Ved denne anledningen reverserte Gud beslutningene i det jødiske rådet og hos den romerske landshøvdingen. Han stadfestet offentlig at Kristus var den syndfrie Guds Sønn.

Den andre hovedgrunnen til at oppstandelsen er så viktig, er at den er det sikre seglet på Guds tilbud om tilgivelse og frelse for alle angrende syndere som vil tro på Kristus:

”Han som ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdiggjørelse.” (Rom 4:25).

Dette viser at synderes rettferdiggjørelse er avhengig av at Kristus oppstod fra de døde. Var Kristus blitt på korset eller i graven, ville Guds løfte til synderen om frelse og evig liv aldri bli oppfylt. Det er bare den oppståtte Kristus, mottatt og bekjent i tro, som gir synderen tilgivelse, fred, evig liv og seier over synd:

”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du bli frelst.” (Rom 10:9).

Frelsen er avhengig av to ting:

1. Åpen bekjennelse av Jesus som Herre.
2. At man tror i hjertet at Gud reiste Jesus opp fra de døde.

Den frelsende troene inkluderer altså tro på oppstandelsen. Det er ingen frelse for dem som ikke tror på Kristi oppstandelse.

Logisk og intellektuell ærlighet tillater ingen annen konklusjon. Hvis ikke Kristus har oppstått fra de døde, har han ingen makt til å tilgi eller frelse synderen. Men er han oppstått, som Skriften sier, er dette det logiske beviset på hans makt til å tilgi og frelse:

”Derfor kan han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved ham, da han alltid lever til å gå i forbønn for dem.” (Heb 7:25).

Kristi oppstandelse er en absolutt, logisk nødvendighet som basis for Guds frelsestilbud:

”Men er Kristus ikke oppstått, da er vår forkynnelse intet, og den tro dere har, er intet.” (1Kor 15:14).

”Men er ikke Kristus oppstått, da har dere en unyttig tro, og da er dere ennå i deres synder.” (1Kor 15:17).

Tilstanden i dagens kristenhet stadfester til fulle disse enkle uttalelsene i Skriften. Teologer som forkaster Kristi personlige, fysiske oppstandelse kan moralisere og teoretisere så mye de vil, men de får aldri noen personlig opplevelse av den fred og glede som syndenes forlatelse gir.

Endelig er det en tredje grunn for at det er så viktig med oppstandelsen. Den er nemlig kulminasjonen på alle våre håp som kristne og det endelige målet for vårt trosliv her på jorden.

Paulus sier at oppstandelsen er det store målet for alt vi gjør her på jorden. Når han taler om motiverende hensikter i sitt liv som kristen, sier han:

”… så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser, idet jeg blir gjort lik med ham i hans død – om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde! Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.” (Fil 3:10-12).

Legg særlig merke til de to uttrykkene ”så jeg kan få kjenne (…) kraften av hans oppstandelse” og ”om jeg bare kunne nå fram til oppstandelsen fra de døde”. Paulus ville ikke at noe i denne verden skulle hindre ham fra å få del i det som var det endelige målet for hans tro og tjeneste – oppstandelsen fra de døde. Alle kristne burde ha den samme innstillingen som Paulus i dette.

Hvis det ikke er noen oppstandelse, er den kristne troen og kristenlivet et patetisk bedrag:

”Har vi bare i dette livet satt vårt håp til Kristus, da er vi de ynkverdigste av alle mennesker.” (1Kor 15:19).

På den annen side, hvis vi virkelig tror på oppstandelsen, vil vi ha det samme målet og hensikten med livet som Paulus’ – at jeg må nå fram til den.