Hittil har de fakta vi har hentet fra Skriften om de avdødes ånder dreid seg om hendelser forut for Kristi død og oppstandelse. Vi skal nå se hva Bibelen sier om Kristus selv i perioden mellom hans død og oppstandelse.

Mellom døden og oppstandelsen

Det første avsnittet vi skal ta for oss er en profetisk forventning av Kristi død, begravelse og oppstandelse:

”Jeg setter alltid Herren for meg. Han er ved min høyre hånd, jeg skal ikke rokkes. Derfor gleder mitt hjerte seg, og min ære fryder seg. Også mitt kjød skal bo i trygghet. For du vil ikke overgi min sjel til dødsriket. Du skal ikke la din hellige se tilintetgjørelse. Du vil kunngjøre meg livets vei. Fylde av glede er det ved for ditt åsyn, livsalighet ved din høyre hånd i evighet.” (Sal 16:8-11).

I Apg 2:25-28 siterer Peter disse versene i sin helhet. I Apg 13:35 siterer Paulus et av versene. Både Peter og Paulus tolker dem som en direkte profeti om Kristi begravelse og oppstandelse. Peter understreker at selv om disse ordene ble uttalt av David, gjelder de ikke for ham, ettersom Davids sjel for mange hundre år siden gikk til dødsriket, og kroppen hans ble brutt ned. Derfor er dette en av de mange messianske profetiene i GT, uttalt av David uten at det gjaldt ham, men Davids lovede sæd, Messias, Jesus Kristus.

Når man ser at Davids ord i Salme 16 gjelder Kristus, er det klart at de åpenbarer to forhold i forbindelse med hans død. For det første ble kroppen lagt i graven, men den så ikke tilintetgjørelse. For det andre gikk ånden til dødsriket (stedet for de avdøde ånder), men den ble ikke lenger her enn i tiden mellom hans død og oppstandelse.

Denne GT-lige åpenbaringen stadfestes av den mer detaljerte åpenbaringen i NT. Jesus sa til den røveren som omvendte seg på korset ved siden av ham:

”Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!” (Luk 23:43).

Ordet ”paradis” betyr bokstavelig talt ”hage” og er et av navnene på stedet i den kommende verden som er reservert for de rettferdiges ånder.

”Og Jesus ropte med høy røst og sa: Far, i dine hender overgir jeg min ånd! Og da han hadde sagt dette, utåndet han.” (Luk 23:46).

Med ordene: ”Far, i dine hender overgir jeg min ånd!” forstår vi at Jesus her overlot ånden i døden til sin himmelske Far. Han visste at kroppen skulle legges i graven, men Gud, hans Far, bestemte hvor ånden skulle gå.

I alt dette ser vi at Jesus i tillegg til sin guddommelige natur tok på seg menneskelig natur og gjennomgikk de samme opplevelser som venter hvert menneske i døden. Kroppen ble begravet av menneskelige hender, men ånden ble overgitt i Guds hender. Gud bestemte over den.

Hva skjedde med Kristi ånd etter at den ble løst fra kroppens jordiske kar i døden? Paulus sier om Kristus:

”Men dette: Han fór opp! – hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.” (Ef 4:9-10).

Og Peter skriver følgende i 1Pet 3:18-20:

”For også Kristus led én gang for synder, en rettferdig for urettferdige, for å føre oss fram til Gud, han som led døden i kjødet, men ble levendegjort i Ånden. I denne gikk han også bort og prekte for åndene som var i varetekt, de som tidligere var ulydige, den gang da Guds langmodighet ventet i Noahs  dager.”

Hvis vi sammenligner de forskjellige åpenbaringene i disse avsnittene, kan vi sette opp følgende omriss av det som skjedde med Kristi ånd:

Hans ånd gikk ned til Sheol, de døde åndenes sted. Den dagen han døde på korset, gikk han først til de rettferdige åndenes sted, kalt ”paradis” eller ”Abrahams kjød”. Ettersom evangeliet indikerer at Kristus døde før de to røverne, synes det naturlig å anta at Kristus var i paradis for å ønske den botferdige røverens ånd velkommen dit da han fulgte ham.

Fra paradis gikk så Kristus videre ned til den delen av Sheol der de ondes avdøde ånder er. På et stadium mens Kristus var i denne lavere delen av Sheol, forkynte han for åndene til dem som hadde levd i ondskap på Noahs tid, det vil si tiden før syndfloden, og som nå oppholdt seg i dette fengsel i Sheol. Det greske ordet som er oversatt ”forkynte”, har direkte tilknytning til det greske substantivet herold. Det betyr ikke nødvendigvis at Kristus ”forkynte evangeliet” for åndene i varetekt. Han proklamerte som en herold ville gjort.

Så, i Guds fastsatte tid, da alle de guddommelige hensiktene med forsoningen var fullført, steg Kristi ånd igjen opp fra denne avdelingen i Sheol til den nåværende verden. Samtidig ble hans legeme, som hadde ligget livløs i graven, reist opp fra de døde, og ånd og legeme var igjen forenet for å danne en komplett personlighet.

”Men nå er Kristus oppstått fra de døde og er blitt førstegrøden av dem som er sovnet inn (…) For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.” (1Kor 15:20.22).

Paulus indikerer at Kristi oppstandelse fra de døde er et mønster som skal følges av alle mennesker. I dette mønsteret kan vi skille ut to hovedlinjer:

1. Menneskets immaterielle del – ånden – skal komme tilbake fra de døde åndenes rike.
2. Den materielle delen – kroppen – skal reises opp fra de døde.

På denne måten blir ånd og kropp igjen forenet, slik at menneskets fullstendige personlighet blir dannet på nytt med sine materielle og immaterielle deler – de tre elementene ånd, sjel og legeme.

Den kristne i døden

For å komplettere vårt korte omriss av dette emnet, er det nødvendig å gå lenger enn til Kristi egen død og oppstandelse for å se hva NT avslører om den sanne kristnes død i denne tidsalderen. Vi skal se at NT indikerer en viktig forskjell mellom perioden som gikk forut for Kristi oppstandelse og den som fulgte etter.

Som vi allerede har sett, var de rettferdiges ånder i den delen av Sheol som kalles ”paradis” eller ”Abrahams kjød”. Men etter den fullstendige forsoningen for synden, ved Kristi død og oppstandelse, er veien åpen for de rettferdiges ånder til å stige direkte opp til himmelen og Guds eget nærvær.

Dette er klart ut fra en hel del avsnitt i NT, deriblant fortellingen om steiningen av Stefanus, den første kristne martyren (se Apostlenes gjerninger):

”Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!” (Apg 7:55-56).

Deretter følger denne beskrivelsen:

”Og de steinet Stefanus, mens han bad og sa: Herre Jesus, ta imot min ånd! Så falt han på kne og ropte med høy røst: Herre, tilregn dem ikke denne synd! Og da han hadde sagt dette, sovnet han inn.” (Apg 7:59-60).

I øyeblikkene før Stefanus døde fikk han et syn av Kristus i herlighet ved Guds høyre hånd. Bønnen hans: ”Herre Jesus, ta imot min ånd!” uttrykte vissheten om at straks etter at kroppen var død, ville ånden stige opp til himmelen til Gud. Dette stadfestes av Paulus’ tale om døden:

”Derfor er vi alltid frimodige, selv om vi vet at så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren (…) Vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren.” (2Kor 5:6.8).

Disse ordene av Paulus understreker to forhold:

1. Så lenge den troendes ånd er i kroppen hans, kan den ikke være i Guds umiddelbare nærhet.
2. Så snart den troendes ånd ved døden er løst fra kroppen, har den direkte adgang til Guds nærhet.

Paulus vender tilbake til den samme tanken i Filipperbrevet, der han veier de relative fordelene ved å bli løst fra den legemlige død opp mot om han skal bli lenger i legemet for å fullføre sin jordiske tjeneste:

”For meg er livet Kristus og døden en vinning. Men dersom det at jeg lever i kjødet gir frukt av mitt arbeid, da vet jeg ikke hva jeg skal velge. Jeg kjenner meg dratt til begge sider. Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men av hensyn til dere er det mer nødvendig at jeg blir i kjødet.” (Fil 1:21-24).

Her overveier Paulus to alternativ:

1. Å bli i kjødet. Det vil si å fortsette i det nåværende livet her på jorden i den fysiske kroppen.
2. Å bryte opp herfra for å være med Kristus. Det vil si at ånden løses fra kroppen ved døden og dermed går direkte til Kristi nærhet i himmelen.

Disse eksemplene fra Stefanus og Paulus gjør det klart at når en sann kristen i denne tidsalder dør, frigjøres ånden fra kroppen og går direkte til Kristi nærvær i himmelen. Denne direkte adgangen for den kristne troende til Guds nærvær i himmelen er bare muliggjort ved Kristi død og oppstandelse. Han sørger nemlig for en fullstendig soning for synden.

Forut for Kristi forsoning kom de avdøde rettferdiges ånder til en spesiell avdeling i Sheol, underverden/dødsrike/den 3dje himmel/paradis. Dette spesielle området var stedet i Sheol med hvile og trøst, ikke pine eller straff (se Luk 16). Men det var langt fra Guds umiddelbare nærhet.

Vi kan nå anvende konklusjonene vi kom til i læren om oppstandelsen. Mønsteret for oppstandelse av alle mennesker er gitt i Kristi egen oppstandelse. Det vil si at de avdøde ånder kalles fram av Gud fra det stedet de oppholder seg, enten det er i himmelen eller i underverdenen. Samtidig reises kroppen opp ved oppstandelse fra de døde. Ånd og kropp blir altså gjenforenet, og menneskets komplette personlighet er restaurert.

I oppstandelsen dannes den opprinnelige kroppen

På dette punktet er det en vanskelighet som ofte plager det kjødelige sinn med hensyn til oppstandelsen av menneskets fysiske kropp.

Sett at en mann har vært død i to eller tre tusen år og at kroppen er blitt totalt til ett med sitt opprinnelige materielle element. Eller sett at en mann ble drept i en krig ved en bombeeksplosjon og at kroppen gikk i total oppløsning, slik at det ikke fantes spor igjen etter den. Er det da rimelig, under slike forhold, å forvente at de materielle elementene i kroppen skal samles på nytt, bygges opp igjen og oppstå som et fullstendig hele?

Svaret må bli at for dem som erkjenner Guds ubegrensede visdom, kunnskap og kraft, er det ingenting som er utrolig eller umulig i denne læren. Hvis vi videre tar tid til å betrakte det Bibelen avslører om Guds visdom og kunnskap i den opprinnelige skapelsen av menneskekroppen, virker læren om legemets oppstandelse både naturlig og logisk.

I Sal 139 taler David om den opprinnelige prosessen ved hvilken Gud dannet menneskets fysiske kropp. Nesten hele denne salmen er viet Guds ufattelige visdom, kunnskap og makt. I flere vers tar David spesielt for seg disse egenskapene hos Gud i forbindelse med skapelsen av det menneskelige, fysiske legeme.

”Du har skapt mine nyrer, du formet meg i mors liv. Jeg priser deg fordi jeg er virket på forferdelig underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.” (Sal 139:13-16).

Her taler David ikke bare om den immaterielle delen av sin natur – ånd og sjel – men om den materielle delen – den fysiske kroppen, som han betegner med uttrykk som ”foster” og ”mine ben”.

Når det gjelder prosessen som Gud benyttet for at hans fysiske kropp skulle bli til, avslører David to fakta som er av stor interesse og viktighet:

1. De materielle, jordiske elementene som Davids kropp ble dannet av, var spesielt utvalgt og forberedt lenge før av Gud, mens disse materielle elementene ennå var i jordens dyp.
2. Gud hadde bestemt det nøyaktige antallet, dimensjonene og materialet i alle lemmene i Davids kropp lenge før kroppen ble til.

Davids beskrivelse av prosessen som produserte materialene til kroppen hans blir på en underlig måte stadfestet av konklusjonene til den kjente japanske farmakologen dr. Fujita. Han har brukt mange år på å finne svaret på spørsmålet: Hva er liv? Undersøkelsene ble begrenset til det materielle riket. Innenfor dette riket analyserte han forskjellige former for liv, både animalsk og vegetabilsk. Han kom til den konklusjonen at mineraler er den grunnleggende, felles bestanddelen i alle disse formene.

Men Skriftens åpenbaringer går mye lenger enn til disse rent vitenskapelige fakta. Den avslører at Gud har en fullstendig og detaljert oversikt over alle elementene som utgjør kroppene våre. Det er ingen del som er for liten eller ubetydelig til at den ikke kan inkluderes i Guds liste. Jesus sier:

”Men endog hårene dere har på hodet, er talt alle sammen.” (Matt 10:30).

I lys av denne åpenbaringen ser vi at det er en nær og opplysende parallell mellom den opprinnelige prosessen da Gud dannet menneskets fysiske kropp og den prosessen som han igjen vil benytte for å oppreise kroppen fra døden.

I den opprinnelige prosessen, da menneskekroppen ble dannet, valgte Gud ut og forberedte de forskjellige materielle elementene, mens de ennå var i jorden. Da så disse utvalgte elementene ble samlet for å utgjøre menneskekroppen, hadde Gud en nøyaktig og omhyggelig beskrivelse av hver enkelt del og av hvert enkelt lem.

Etter døden brytes kroppen ned igjen i sine materielle elementer. Men Gud, som forutbestemte de spesielle elementene i hver enkelt kropp, har fremdeles beskrivelsen av hvert enkelt element.  I oppstandelsens øyeblikk vil han ved den samme skaperkraften igjen samle alle de opprinnelige elementene og dermed gjenskape den samme kroppen.

Den eneste større forskjellen er at den opprinnelige danningsprosessen av kroppen ser ut til å ha vært gradvis, mens prosessen med å bygge opp igjen kroppen i oppstandelsen skjer på et øyeblikk. Men med tanke på Guds fullstendige, suverene kontroll både med tid og rom betyr ikke tid noe som helst.

Hvis vi ikke aksepterer denne bibelske beskrivelsen av dannelsen av menneskekroppen, har vi heller ingen rett til å tale om en oppstandelse – det vil si om en prosess der man oppreises for annen gang. Hvis elementene som utgjør menneskekroppen i oppstandelsen ikke er de samme som dem som opprinnelig utgjorde kroppen, er det ingen logisk forbindelse mellom den første og den andre kroppen.

Da er ikke de to kroppene på noen måte beslektet med hverandre, verken i tid eller rom. I så fall kan vi ikke si at Gud oppvekker (eller oppreiser) menneskekroppen. Vi må i stedet si at Gud utruster menneskeånden med en totalt ny kropp, som ikke på noen måte er forbundet med den tidligere.

Men det er ikke dette Bibelen lærer. Bibelen lærer at det er direkte kontinuitet mellom menneskets opprinnelige kropp og den kroppen man skal ha i oppstandelsen. Kontinuiteten består i at de samme materielle elementene som dannet den opprinnelige kroppen igjen skal settes sammen og utgjøre oppstandelseskroppen.

Stadfestelsen på denne underfulle sannheten finner vi først og fremst i Kristi egen oppstandelse. Da Jesus først åpenbarte seg for disiplene som en samlet flokk etter oppstandelsen, ble de redde, ettersom de trodde at de så en ånd, men Jesus imøtegikk straks dette og gav dem positive beviser for sin identitet, at han var legemlig oppstått.

”Se min hender og mine føtter, at det er meg selv! Rør ved meg og se! For en ånd har ikke kjøtt og ben, slik dere ser at jeg har. Og da han hadde sagt dette, viste han dem sine hender og sine føtter.” (Luk 24:39-40).

En av disiplene, Tomas, var ikke til stede ved denne anledningen. Han ville ikke akseptere det de andre disiplene fortalte, men en uke etter åpenbarte Jesus seg på nytt for disiplene, og denne gangen var også Tomas til stede. Nå henvendte Jesus seg direkte til Tomas.

”Deretter sier han til Tomas: Rekk din finger hit, og se mine hender. Og rekk din hånd hit, legg den i min side, vær ikke vantro, men troende!” (Joh 20:27).

I disse avsnittene ser vi Jesus sørget for å gi disiplene klare beviser for at han hadde et virkelige legeme etter oppstandelsen og at dette legemet var det samme som det som var blitt korsfestet. Beviset lå i hendene, føttene og siden, som ennå bar merker etter nagler og spyd.

På andre områder hadde kroppen gjennomgått viktige forandringer. Den var ikke lenger underlagt den dødelige kroppens begrensninger i denne verdensorden. Jesus kunne komme og gå som han ville. Han kunne gå inn i et lukket rom. Han kunne bevege seg mellom himmel og jord. Men bortsett fra disse forandringene var det på andre måter den samme kroppen som ble korsfestet.

Jesus lovte også disiplene at kroppene deres skulle oppstå akkurat som hans. I Luk 21 advarte Jesus disiplene for stor motstand og forfølgelse som ventet dem. Særlig understreket han at noen av dem skulle bli drept. Men han fortsatte med klare løfter om en legemlig oppstandelse:

”Men dere skal bli angitt også av foreldre og brødre, av slekt og venner, og de skal sende noen av dere i døden. Og dere skal bli hatet av alle for mitt navns skyld. Men ikke et hår på deres hode skal gå tapt.” (Luk 21:16-18).

Legg nøye merke til hva Jesus sier her. Disiplene skal bli hatet, forfulgt, drept. Men når det kommer til stykket, skal ”ikke et hår på deres hode… gå tapt”. Dette betyr ikke at kroppen skal bevares intakt i dette livet. Vi vet at mange av de første kristne – og også i senere tider – led en voldsom død. De ble torturert og brent. Kroppen ble fullstendig maltraktert. Derfor er løftet om at ikke et hår skal gå tapt, ikke myntet på dette livet, men på oppstandelseslegemet.

I oppstandelsen vil alle elementer og lemmer i den opprinnelige, fysiske kroppen, som er forut bestemt og skapt av Gud, ved Guds allmakt, igjen samles og rekonstitueres – et fullkomment legeme, et herliggjort legeme, men fremdeles det samme som tidligere led død og forråtnelse.

Det er dette bildet Bibelen gir av den oppståtte menneskekroppen – underfull i sin åpenbaring av Guds ubegrensede visdom, kunnskap og kraft, men helt i overensstemmelse med Skriftens logikk og prinsipper.