I forrige innlegg tok vi for oss en del av de viktigste avsnittene i GT som forutsier oppstandelsen. Vi så at GT forutsier følgende tre begivenheter:

1. Kristus selv skal oppstå fra de døde.
2. De som tror på Kristus, har del i hans oppstandelse.
3. Det blir også en oppstandelse av de onde til dom og straff.

Hvis vi nå vender oss til NT, finner vi at den åpenbaringen det gir av oppstandelsen fra de døde, samstemmer nøyaktig med de tre hovedpunktene i GT. Men det gis en god del mer informasjon, slik at bildet blir klarere og mer detaljert.

Tre etterfølgende faser i oppstandelsen

Det første NT-lige avsnittet vi skal se på, finner vi i Johannesevangeliet. Jesus sa:

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.” (Joh 5:25).

”Undre dere ikke over dette! For den time kommer da alle de som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.” (Joh 5:28-29).

Jesus bruker her to forskjellige uttrykk. I vers 25 taler han om ”de døde” og i vers 28 om ”alle de som er i gravene”. Sammenhengen indikerer at disse to uttrykkene ikke er identiske, men står i kontrast til hverandre.

Hvis det er slik, må det første uttrykket, ”de døde”, beskrive dem som er åndelig døde i synden. Dette samstemmer med Paulus’ ord i Ef 2:1:

”Også dere har han gjort levende, dere som var døde ved deres overtredelser og synder.”

Her er det klart av sammenhengen at Paulus ikke taler om folk som er fysisk døde, men om slike som på grunn av synd er åndelig døde og skilt fra Gud. Paulus bruker også ord fra Jesaja for å formane synderen:

”Våkn opp, du som sover! Stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.” (Ef 5:14).

Den Paulus her formaner til å våkne og stå opp fra de døde, er ikke fysisk, men åndelige død i synden. Det ser derfor ut til at vi kan bruke denne tolkningen på Jesu ord.

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den time kommer, og den er nå, da de døde skal høre Guds Sønns røst, og de som hører, skal leve.” (Joh 5:25).

Jesus taler her om responsen hos dem som er døde i synd, når de hører Kristi røst i forkynnelsen av evangeliet: ”de som hører, skal leve”. Det vil se de som tar imot evangeliets budskap i tro og som ved det mottar syndsforlatelse og evig liv. Dette stadfestes av det faktum at Jesus sier: ”Den time kommer, og den er nå.” Det vil si at forkynnelsen av evangeliet for mennesker som var døde i synder allerede var i gang da Jesus sa disse ordene.

Vi legger merke til kontrasten mellom dette og Jesu ord i Joh 5:28-29:

”For den time kommer da alle de døde som er i gravene skal høre hans røst. Og de skal komme ut, – de som har gjort det gode, til livets oppstandelse, men de som har gjort det onde, til dommens oppstandelse.”

Dette avsnittet skiller seg fra det foregående på tre hovedpunkter. For det første sier Jesus: ”For den time kommer”, men han legger ikke til: ”og den er nå”. Det vil si at begivenhetene Jesus her taler om, ennå tilhører framtiden. De er ennå ikke oppfylt.

For det andre sier Jesus: ”alle som er i gravene”. Dette sikter klart til dem som er døde og er blitt begravet. Videre sier han at alle disse, uten unntak, skal høre, mens han i det foregående avsnittet, om de døde, indikerte at bare noen ville høre, ikke alle.

For det tredje benytter Jesus i dette andre avsnittet ordet ”oppstandelse”. Han sier at alle de som er i gravene skal ”komme ut… til… oppstandelse”.

Vi kan derfor konkludere med at i det første avsnittet taler Jesus om responsen fra dem som er åndelige døde i synd, mens han i det andre taler om den bokstavelige oppstandelsen av dem som er døde og er blitt begravet.

I dette andre avsnittet taler Jesus om to bestemte aspekter av oppstandelsen:

1. Livets oppstandelse.
2. Dommens oppstandelse.

Dette stemmer med den gammeltestamentlige åpenbaringen i Dan 12:1-3.

I begge tilfellene blir oppstandelsen omtalt i to bestemte faser, de rettferdiges og de ondes oppstandelse, og i hvert tilfelle nevnes de rettferdiges oppstandelse før de ondes. I tillegg lærer vi enda et punkt som ikke er åpenbart hos Daniel i Jesu ord: Røsten som vil kalle alle de døde til oppstandelse, vil være Kristi egen røst, Guds Sønns røst.

Hvis vi nå går til 1Kor 15, finner vi der enda fyldigere og mer detaljert beskrivelse av oppstandelsen:

”For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde.” (1Kor 15:22-24).

Legg merke til uttrykket ”hver i sin egen avdeling”. Ordet som er oversatt ”avdeling”, brukes for å beskrive en rekke med soldater. Paulus framstiller her oppstandelsen som at den skjer i tre etterfølgende faser, som tre rekker med soldater som marsjerer forbi, den ene etter den andre.

Den første fasen består av Kristus selv – ”Kristus er førstegrøden”.

Den andre fasen består av alle sanne troende når Kristus kommer tilbake – ”de som hører Kristus til… ved hans komme.” Dette stemmer med de rettferdiges oppstandelse som er forutsagt av Daniel og av Kristus selv.

Den tredje fasen kalles ”enden”. Det vil si enden på Kristi jordiske regjering i 1000 år. Når denne er over, vil han overgi riket til Gud Fader. Av dem som oppstår på dette stadiet, vil majoriteten – men ikke alle – gå til de ondes oppstandelse, slik det er forutsagt i Daniels bok og av Kristus. Om denne tredje fasen sier ikke Paulus mer enn det som står her i 1Kor, men vi skal senere se på flere detaljer om dette i Åp 20.

I mellomtiden skal vi se nærmere på det Paulus sier om de to første fasene.

Førstegrødens bilde

I den første fasen, sier Paulus, er ”Kristus førstegrøden”. Med dette uttrykket sammenligner Paulus Kristi oppstandelse med seremonien når man presenterte førstegrøden for Herren. Dette var bestemt for Israel i Moseloven:

”Tal til Israels barn og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, og dere høster landets grøde, da skal dere komme til presten med det første kornbånd av deres høst, han skal svinge kornbåndet for Herrens åsyn, for at Herren kan ha velbehag i dere. Dagen etter sabbaten skal presten svinge det.” (3M 23:10-11).

Dette første kornbåndet som ble svinget for Herren, er et bilde på at Kristus stod opp fra de døde som synderens representant og som starten på den nye skapningen.

Legg merke til hvor nøyaktig bildet er. Kornbåndet med førstegrøden var den første modne frukten som man kunne høste av sæden som tidligere var blitt sådd i jorden. Moses sa til Israels folk at presten skulle svinge det for Herren ”for at Herren kan ha velbehag i dere.”

I Rom 4:25 skriver Paulus at Kristus ”ble gitt for våre overtredelser og oppreist til vår rettferdighet.”

Kristi oppstandelse bekreftet ikke bare hans egen rettferdighet, men den gjorde det også mulig for den troende å bli regnet like rettferdig med Kristus for Gud. Videre skulle dette kornbåndet med førstegrøden svinges for Herren ”dagen etter sabbaten”. Ettersom sabbaten er den sjuende eller siste dagen i uken, var dagen etter sabbaten den første dagen i uken – den dagen Kristus stod opp fra de døde.

Endelig var svingningen av førstegrøden et uttrykk for tilbedelse og triumf, for det at førstegrøden var høstet, var en forsikring om at resten av høsten skulle berges trygt inn. På samme måte gir Kristi oppstandelse visshet om at alle de døde skal oppstå når tiden er inne.

Men det er enda en profetisk åpenbaring om Kristi oppstandelse i denne gammeltestamentlige forordningen om førstegrøden. Jesus talte profetisk om sin egen forestående død og begravelse, og han sammenlignet dette med et hvetekorn som blir begravet i jorden. Han sa:

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.” (Joh 12:24).

Med dette sa Jesus at frukten av hans forsoningstjeneste mellom Gud og mennesker bare kunne bli en virkelighet ved hans egen død og oppstandelse. Hvis det skulle ende med døden på korset, ville det ikke bli noen frukt av hans tjeneste. Det var ved hans død, begravelse og oppstandelse det skulle bli en stor innhøstning av syndere som var rettferdiggjorte og forlikte med Gud. Denne sannheten presenterte han for disiplene ved bildet av et hvetekorn som ble begravet i jorden, som spiret og kom opp igjen som fruktbart aks.

I naturen er det slik at selv om det bare var et enkelt hvetekorn som ble lagt i jorden, er det aldri bare et eneste korn på akset som vokser opp, men det er et helt hode eller en klase på det. Som Jesus indikerte i lignelsen om såmannen, kan det bli 30, 60 eller 100 fold ut av det ene kornet.

Denne naturloven gjelder også i den åndelige motsvarigheten med Kristi oppstandelse. Jesus ble begravet alene, men han stod ikke opp alene. Dette faktum, som er viet forbausende liten oppmerksomhet hos de fleste bibelkommentatorer, kommer klart fram i Matt 27:50-53. Disse versene, som beskriver Jesu død på korset, omtaler også andre begivenheter som fulgte etter hans død og oppstandelse.

”Men Jesus ropte igjen med høy røst og oppgav ånden. Og se, forhenget i templet revnet i to, ovenfra og ned. Og jorden skalv, og klippene revnet. Gravene åpnet seg, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige stad og viste seg for mange.”

Selv om disse begivenhetene presenteres i nær rekkefølge, er det klart at den totale tidsperioden strekker seg over tre dager. Jesus død på korset fant sted på sabbatskvelden, mens oppstandelsen fant sted tidlig om morgenen den første dagen i den nye uken. I forbindelse med dette skriver Matteus:

”Gravene åpnet seg, og mange av de hensovede helliges legemer stod opp. Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og… viste seg for mange.”

Vi vet ikke nøyaktig når gravene åpnet seg, men vi vet at det var først etter Kristi oppstandelse disse hellige oppstod og kom ut av gravene.

På denne måten ble det gammeltestamentlige bildet av førstegrøden fullkomment oppfylt i Kristi oppstandelse. Kristus ble begravet alene – et enkelt hvetekorn som falt i jorden. Men da han stod opp igjen fra de døde, var han ikke alene. Det var ikke lenger det ene kornet. I stedet var det en håndfull – et kornbånd av førstegrøde. Det kom til syne sammen med ham, fra de døde, og ble svinget i triumf for Gud som et tegn på dødens, helvetes og Satans nederlag og som en forsikring om at alle troende som er blitt begravet, skal oppstå når tiden er inne.

Når det gjelder disse gammeltestamentlige hellige som oppstod sammen med Jesus, er det to interessante spørsmål som naturlig dukker opp.

Det første spørsmålet er: Omfattet disse oppståtte hellige alle de religiøse troende i GT? Oppstod alle de gammeltestamentlige hellige sammen med Jesus?

Svaret på dette spørsmålet er åpenbart nei. Matteus sier: ”Mange av de hensovede helliges legemer stod opp.” Uttrykket ”mange” indikerer i vanlig språkbruk at det ikke var alle de hellige som oppstod.

Konklusjonen støttes av Peter på pinsedag:

”Brødre, la meg tale med frimodighet til dere om patriarken David. Han både døde og ble begravet, hans grav er her hos oss den dag i dag.” (Apg 2:29).

Peter sier dette femti dager etter Kristi oppstandelse. Han sier at Davids legeme fremdeles var i graven på denne tiden. Det indikerer at David, en av de største blant alle de gammeltestamentlige hellige, ennå ikke var oppstått på den tiden Peter talte på pinsedag. Man kan altså fastslå at det var noen av de gammeltestamentlige hellige som oppstod den første påskemorgenen, men ikke alle.

Det andre interessante spørsmålet om disse gammeltestamentlige hellige som oppstod, er: Hvor ble det av dem etter oppstandelsen?

Av det som er skrevet, synes det å framgå at disse gammeltestamentlige hellige i ordets virkelige betydning hadde ”oppstått”, det vil si at de ble vekket opp av døden og graven for aldri mer å vende tilbake dit. I denne forstand er det stor forskjell på disse hellige og dem Jesus vakte opp fra de døde under sin jordiske tjeneste.

De som Kristus vakte opp fra de døde, ble kalt tilbake til det samme naturlige, jordiske livet som de tidligere hadde hatt. De var fremdeles underlagt det dødelige kjødets svakheter, og i sin tid døde de igjen og ble begravet. Disse menneskene ble bare oppreist til et naturlig, jordisk liv. De hadde ikke opplevd oppstandelsen fra de døde. De hellige som oppstod sammen med Jesus, delte derimot oppstandelsen med ham. De gikk inn i et helt nytt liv, de fikk nye, åndelige legemer, lik det Jesus selv fikk.

”Etter Jesu oppstandelse gikk de ut av gravene, og kom inn i den hellige stad og viste seg for mange.” (Matt 27:53).

Disse ordene indikerer at disse hellige hadde legemer av samme slag som Jesus etter hans oppstandelse. De kunne dukke opp eller forsvinne som de ville. De var ikke lenger underlagt de fysiske begrensningene som et normalt, jordisk legeme har.

Hvis det er slik, kan det ikke tenkes at de noensinne skulle vende tilbake til gravene igjen og på nytt underlegge seg forvitringsprosessen. Ved at de fikk oppstandelseslegemer, gikk de for alltid ut av dødens og gravens skygger og herredømme, for aldri mer å vende tilbake dit.

Hvor ble det så av dem etterpå? Det nye testamente gir ikke noe bestemt eller endelig svar på dette spørsmålet, men det virker naturlig å anta at disse hellige, som fikk del med Jesus i hans oppstandelse, også fikk del med ham i hans himmelfart. La oss derfor ganske kort se på hva som sies om Jesu himmelfart.

”Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok han bort fra deres øyne.” (Apg 1:9).

Vi legger merke til at Jesus forsvant fra disiplenes øyne inn i en sky, og i denne skyen fortsatte han sin oppstigning til himmelen. Straks etter dette kom to engler til disiplene og gav dem følgende forsikring om Kristi gjenkomst:

”Denne Jesus, som er tatt opp fra dere til himmelen, skal komme igjen på samme måten som dere så ham fare opp til himmelen!” (Apg 1:11).

Dette indikerer at det må være en nær parallell mellom Kristi himmelfart og hans gjenkomst fra himmelen til jorden. Han vil komme igjen på samme måten som de så at han fór opp.

Hva innebærer dette? I Mark 13:26 (og også i andre avsnitt) sies det at Kristus skal komme igjen i skyene – mer bokstavelig i skyer. Sak 14:5 og Jud 14 sier at Kristus skal komme med sine hellige.

Hvis vi slår disse to uttalelsene sammen, ser vi at Kristus skal komme ”i skyer med sine hellige”. Vi vet altså at Kristi himmelfart og hans gjenkomst fra himmelen er nære paralleller. Vi vet videre at Kristus fór opp til himmelen ”i en sky”. Vi kompletterer derfor parallellen hvis vi foreslår at Kristus fór til himmelen sammen med de hellige som oppstod på den tiden.

Det er enda et interessant poeng i denne forbindelsen.

”Så la oss derfor, da vi har en så stor sky av vitner omkring oss, legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og løpe med tålmodighet i den kamp vi har foran oss.” (Heb 12:1).

Hvem er denne ”sky av vitner” som forfatteren av Hebreerbrevet omtaler? Sammenhengen viser klart at han taler om de gammeltestamentlige hellige hvis tro er beskrevet i foregående kapittel – Hebreerne 11.

Disse gammeltestamentlige hellige er framstilt som en sky av vitner som omgir hver eneste kristne troende som er i gang med troens løp i denne tid. Igjen er altså bildet av en sky knyttet til de gammeltestamentlige hellige.

Av alt dette synes det både logisk og bibelsk å hevde at den dagen Jesu himmelfart fant sted, var det i en sky der også de gammeltestamentlige hellige som hadde stått opp sammen med ham, befant seg. På den måten oppfyller Jesu oppstandelse og himmelfart nøyaktig og fullstendig alt som er indikert i den gammeltestamentlige typologien om førstegrøden. Dette er også en nøyaktig parallell til den lovede gjenkomsten fra himmelen til jorden.

Men vi kan ikke betrakte dette som noe annet enn en logisk slutning ut fra forskjellige indikasjoner i Skriften. Vi kan ikke være dogmatisk og lage noen etablert lære av dette.