Vi har i fire leksjoner inngående analysert NTs lære om dåpen i Den Hellige Ånd. Analysen har inkludert følgende emner: Opplevelsens natur, det ytre beviset som det attesteres ved, hvordan dette skiller seg fra gaven med ”ulike slags tunger”, og den plassen emosjonelle og fysiske reaksjoner har.

Dette fører til et praktisk spørsmål: Hvilke betingelser må man innfri for å bli døpt i Den Hellige Ånd? Det er to måter å nærme seg dette spørsmålet på. Den første er fra Guds synspunkt, gavens giver. Den andre er fra menneskets synspunkt, mottakeren.

I denne leksjonen skal vi nærme oss spørsmålet fra det første synspunktet – Guds eget synspunkt. I den neste leksjonen skal vi se på det fra det menneskelige synspunktet.

Spørsmålet vi nå tar for oss, innebærer kolossalt mye. På hvilket grunnlag kan en hellig og allmektig Gud gi en fallen, av synd forbannet rase, sin egen Ånds gave for at han skal bo i deres fysiske kropper? Hva gjør Gud for å bygge en bro over den uendelige kløften som skiller mennesket fra ham?

Svaret finner vi i en gjenløsningsplan som var besluttet i guddommen før verdens grunnvoll ble lagt. Sentralt i hele denne planen var Kristi offerdød på korset, som først ble fulgt av hans seierrike oppstandelse og deretter av hans triumferende himmelfart. Ti dager etter utøste han Den Hellige Ånd over de ventende disiplene. Sett i dette lyset er korset porten som åpnet veien til pinse.

En personlig, permanent bolig

Den direkte forbindelsen mellom Jesu himmelfart og utgytelsen av Den Hellige Ånd på pinsedag, blir uttrykt i Joh 7:37-39:

”Men på den siste, den store dagen i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann. Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham. For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort.”

De første to versene i dette avsnittet inneholder et løfte fra Jesus selv om at hver eneste tørst sjel som i tro kommer til ham, skal fylles og bli en kanal for strømmer av levende vann. Det siste verset i avsnittet er en forklaring av de to foregående, lagt til av forfatteren av evangeliet.

I denne forklaringen peker forfatteren på to ting:

Løftet om strømmer av levende vann refererer til Den Hellige Ånds gave. Denne gaven  kunne ikke gis mens Jesus ennå var på jorden i legemlig skikkelse. Den ville først være tilgjengelig for de troende etter at Jesus var blitt tatt opp til himmelen igjen til sin herlighet ved Faderens høyre hånd.

Hva menes med at Den Hellige Ånd ikke kunne gis på den tiden? Det er opplagt at det ikke betyr at Den Hellige Ånd ikke kunne være til stede eller virke på jorden før etter at Kristus var tatt opp til himmelen. Tvert imot, så tidlig som i det andre verset i Bibelen leser vi om at Den Hellige Ånd virket i verden.

”… og Guds Ånd svevet over vannene.” (1M 1:2).

Helt fra denne tiden, gjennom hele GT og inn i Kristi jordiske tjeneste, leser vi stadig om at Den Hellige Ånd virket i verden generelt og blant Guds troende folk spesielt. Hva var så forskjellen mellom måten Den Hellige Ånd virket på fram til tiden for Kristi himmelfart og Den Hellige Ånds gave, som var reservert kristne troende etter Kristi himmelfart og som først ble mottatt av disiplene i Jerusalem på pinsedag?

Tre betegnende ord summerer opp de spesielle sidene ved Den Hellige Ånds gave og skiller den fra alle tidligere utslag av Den Hellige Ånds gjerning i verden. Disse tre ordene er personlig og iboende og permanent. La oss se på betydningen av disse tre uttrykkene.

Den Hellige Ånds gave er personlig

I sin avskjedstale til disiplene indikerte Jesus at det skulle bli et skifte av guddommelige personer:

”Men jeg sier dere sannheten: Det er til gagn for dere at jeg går bort. For dersom jeg ikke går bort, kommer ikke talsmannen til dere. Men går jeg bort, da skal jeg sende ham til dere.” (Joh 16:7).

Det Jesus egentlig sier er: ”Jeg kommer ikke til å være hos dere ved mitt personlige nærvær, men jeg drar tilbake til himmelen. I mitt sted sender jeg imidlertid en annen person – Den Hellige Ånd. Det blir til deres fordel.”

Løftet om Den Hellige Ånds komme som en person ble oppfylt på pinsedag. Siden den gangen har Den Hellige Ånd søkt å komme til hver enkelt troende individuelt, som en person. Vi kan ikke lenger bare tale om en innflytelse, et virke eller en manifestasjon, en upersonlig kraft. Den Hellige Ånd er like mye en person som Gud Fadere og Gud Sønnen, og det er på denne individuelle og personlige måten han nå i denne tid søker å komme til den troende.

I frelsesopplevelsen, eller den nye fødsel, mottar synderen Kristus, Guds Sønn, den andre personen i guddommen. I dåpen i Den Hellige Ånd mottar den troende den tredje personen i guddommen, Den Hellige Ånd. I hver av disse opplevelsene er det et virkelig, direkte møte med en person.

Den Hellige Ånd kommer i denne tid for å ta bolig i troende

I GT beskrives Den Hellige Ånds gjerning blant Guds folk med uttrykk som ”Guds Ånd kom over dem”, ”Guds Ånd ledet dem”, ”Guds Ånd talte gjennom dem”. Alle disse uttrykkene indikerer at noe av den troendes vesen eller personlighet kom under Den Hellige Ånds kontroll. Men ikke noe sted i GT leser vi at Den Hellige Ånd noensinne kom for å ta bolig i den troendes fysiske legeme som et tempel og dermed ta kontrollen over hele personligheten innenfra.

Når Den Hellige Ånd tar bolig i en kristen, er dette permanent

I den gamle pakten opplevde de troende Den Hellige Ånds besøk på mange forskjellige måter og til forskjellige tider. Men i alle disse tilfellene kom alltid Den Hellige Ånd på besøk, han slo seg aldri permanent ned. Jesus derimot lovte disiplene at når Den Hellige Ånd kom til dem, skulle han alltid bli hos dem.

”Og jeg vil be Faderen, og han skal gi en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig.” (Joh 14:16).

Vi kan altså karakterisere Den Hellige Ånds gave, slik det er lovt i NT, ved disse tre bestemte faktorene:

1. Den er personlig.
2. Den er iboende.
3. Den er permanent.

Eller sagt med ett uttrykk, det dreier seg om noe personlig, permanent og iboende. Disse bestemte faktorene ved gaven utgjør to grunner til at den ikke kunne gis så lenge Kristus var legemlig på jorden.

For det første var Kristus guddommens personlige, autoritative representant da han var her på jorden. Det var ikke noe behov og ingen plass for at Den Hellige Ånd også skulle være personlig til stede på jorden samtidig. Men etter at Kristus fór tilbake til himmelen, var veien åpnet for Den Hellige Ånd. Nå var det hans tur til å komme til jorden som person. Nå er det han, Den Hellige Ånd, som i denne tidsalderen er guddommens personlige representant på jorden.

For det andre kunne ikke Den Hellige Ånds gave gis før Kristi himmelfart fordi grunnen til at enhver troende kan få den, ikke på noen skyldes egen fortjeneste, men helt og fullt Kristi offerdød og oppstandelse. Ingen kunne derfor motta gaven før Kristi forsoningsverk var fullført.

Faderens løfte

Paulus knytter løftet om Ånden direkte til Kristi forsoning:

”Kristus kjøpte oss fri fra lovens forbannelse ved at han ble til en forbannelse for oss. For det står skrevet: Forbannet er hver den som henger på et tre. Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme til hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.” (Gal 3:13-14).

Paulus understreker her to fakta av stor betydning når det gjelder Den Hellige Ånds gave til kristne troende.

For det første er det bare ved Kristi gjenløsningsverk på korset den troende kan motta løftet om Ånden. Faktum er at dette var en hovedhensikt med Kristi lidelse på korset. Han døde og gav sitt blod for at han dermed kunne kjøpe en tofoldig, legal rettighet: Sin egen rettighet til å gi og den troendes rettighet til å motta denne dyrebare Hellige Ånds gave.

Mottakelsen av gaven avhenger altså ikke på noen måte av den troendes egen fortjeneste, men ene og alene av tilstrekkeligheten i Kristi forsoning. Det skjer ved tro, ikke gjerninger.

For det andre legger vi merke til at Paulus bruker uttrykket ”løfte” om Ånden, for han sier: ”for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om”. Dette stemmer med Jesu siste ord til disiplene like før han fór til himmelen.

”Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.” (Luk 24:49).

Jesus taler her til disiplene om dåpen i Den Hellige Ånd, som de skulle motta på pinsedag. Han bruker to uttrykk for å beskrive denne opplevelsen. Han kaller det en utrustning med ”kraft fra det høye” og også ”det som min Far har lovt.”

Det andre uttrykket, Faderens ”løfte”, gir oss en underfull innsikt i Gud Faders sinn og hensikt med Den Hellige Ånds gave. Noen har forsiktig antydet at Bibelen inneholder 7000 bestemte løfter som Gud har gitt sitt troende folk. Blant alle disse 7000 løftene velger Jesus ut ett som han i en helt spesiell grad betegner som Faderens løfte for hvert enkelt sine troende barn. Hva er dette unike og spesielle løfte? Det er det Paulus kaller ”Ånden som det var gitt løfte om”.

På pinsedagen – den dagen da dette løftet ble oppfylt – benyttet Peter en lignende uttrykksform:

”Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave. For løftet tilhører dere og deres barn, og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.” (Apg 2:38-39).

Peter knytter her sammen orden ”gave” og ”løfte”. Hva er det for en spesiell lovet gave han sikter  til? Den samme som Jesus og Paulus talte om – løftet om Ånden. Dette er i sannhet Faderens løfte, som han hadde planlagt og forberedt gjennom tidsaldre og som han skulle gi sine troende barn ved Jesus Kristus i denne tid.

Paulus kaller også løftet for ”Abrahams velsignelse” (Gal 3:14). Det knytter det til den store hensikten med at Gud valgte Abraham. Da Gud først kalte Abraham ut fra Ur, sa han:

”Jeg vil velsigne deg… og du skal bli en velsignelse… Og i deg skal alle jordens slekter velsignes.” (1M 12:2-3).

I sine videre åpenbaringer for Abraham gjentok Gud denne forsikringen om velsignelsen mange ganger:

”… så vil jeg storlig velsigne deg… og i din ætt skal alle jordens folk velsignes.” (1M 22.17-18).

Hvilken spesiell velsignelse var det alle disse Guds løfter pekte fram mot? Paulus gir oss svaret: ”Ånden som det var gitt løfte om” (Gal 3:14). Det var for å sørge for denne velsignelsen, som var lovet Abrahams ætt, at Jesus gav sitt blod på korset.

Himmelens segl på Kristi forsoning

Den endelige sluttstreken for Kristi forsoningsverk ble ikke satt på jorden, men i himmelen.

”Men da Kristus kom som yppersteprest for de gode som skulle komme, gikk han gjennom det telt som er større og mer fullkomment, som ikke er gjort med hender – det vil si: som ikke er av denne skapning. Ikke med blod av bukker og kavler, men med sitt eget blod gikk han inn i helligdommen én gang for alle, og fant en evig forløsning.” (Heb 9:11-12).

Som troende i den nye pakt er vi kommet til:

”Jesus, mellommannen for en ny pakt, til det rensende blod som taler bedre enn Abels blod.” (Heb 12:24).

Disse avsnittene i Hebreerbrevet åpenbarer at Kristi forsoningsverk ikke endte ved at han gav sitt blod på korset på jorden, men ved at han senere gikk inn for Faderens åsyn med det. Der presenterte han dette blodet som det endelige og tilstrekkelige soningsmiddelet for all synd. Det er dette Kristi blod, som nå er bestrøket i himmelen som taler bedre enn Abels.

Kristi blod stilles hovedsakelig opp som kontrast til Abels på to områder. For det første ble Abels blod utgytt på jorden, mens Kristi blod ble presentert i himmelen. For det andre kalte Abels blod på Guds hevn over ham som hadde myrdet ham, mens Kristi blod taler til Gud i himmelen om nåde og tilgivelse.

Denne åpenbaringen, gitt i Hebreerbrevet, om at Kristus fullførte forsoningen ved å presentere sitt blod for Faderen i himmelen, gjør oss i stand til å forstå hvorfor Den Hellige Ånds gave ikke kunne gis før Kristus var herliggjort. Den Hellige Ånd blir ikke gitt på grunn av menneskets egen fortjeneste, men på grunn av Kristi forsoning.

Forsoningsverket var ikke endelig fullført før Kristi blod var presentert i himmelen og Gud Fader hadde erklært sin absolutte tilfredshet med dette soningsofferet.

Deretter kom Den Hellige Ånds gave til dem som trodde på Kristus som et offentlig vitnesbyrd fra himmelens høyesterett om at Kristi blod var for evig godtatt som en fullt ut tilstrekkelig soning for all synd.

”Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner fordi Ånden er sannheten.” (1Joh 5:6).

• Vannet – Døperen Johannes – til omvendelse og for å rense fra syndens skyld.
• Blodet – Jesus Kristus – for å fullføre all rettferdighet.
• Ånden – Til liv og til kraft.  

Vi ser at Den Hellige Ånd bærer vitnesbyrd om Jesu blod. Med andre ord, det at Den Hellige Ånd ble gitt til dem som tror på Jesus, konstituerer Faderens og Åndens forente vitnesbyrd om at Jesu blod er fullt ut tilstrekkelig til å rense den troende fra all synd.

Dette stemmer med Peters undervisning på pinsedag om utgytelsen av Den Hellige Ånd. Etter at Peter først har talt om Kristi død og oppstandelse, fortsetter han:

”Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.” (Apg 2:33).

Kristus sørget først for menneskets gjenløsning ved sin forsonende død og oppstandelse. Så fór han opp til sin Far i himmelen, der han presenterte blodet som var beviset for og seglet på gjenløsningen. Da Faderen hadde akseptert blodet, fikk Kristus av ham Den Hellige Ånds gave for å utgyte denne over dem som trodde på ham.

Vi kan nå summere opp Skriftens åpenbaring av Guds plan med å gi alle troende Den Hellige Ånds gave:

Implisitt i Guds valg av Abraham lå løftet om Den Hellige Ånds velsignelse til alle folk gjennom Kristus. Ved sitt blod, som ble utgytt på korset, kjøpte Kristus legal rett til denne velsignelsen for alle troende. Etter å ha presentert sitt blod i himmelen mottok Kristus fra Faderen Den Hellige Ånds gave. På pinsedag ble Ånden, som er gaven, utøst fra himmelen over de ventende troende på jorden.

Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd var således alle tre opptatt med å planlegge, sørge for og gi dette store løftet og den største av alle gaver til alt Guds troende folk.

I den neste leksjonen skal vi se på den samme Åndens gave fra det menneskelige synspunktet og hvilke betingelser som den troende må oppfylle for å motta gaven.