Vi skal nå se på enda viktig frukt av dåpen i Den Hellige Ånd i forkynnerens tjeneste:

”… hvordan skal vi da unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? Denne frelse, som først ble forkynt av Herren, ble stadfestet for oss av dem som hadde hørt ham. Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje.” (Heb 2:3-4).

Forfatteren nevner her tre grunner til at evangeliets budskap blir oppfattet med tydelig oppmerksomt av dem som hører det:

1. Fordi det først ble forkynt av den Herre Jesus Kristus selv.
2. Fordi budskapet ble stadfestet av dem som hørt og så det som skjedde.
3. Fordi det ble ytterligere stadfestet ved tegn, under, mirakler og Den Hellige Ånds gave som fulgte budskapet.

Ut fra dette ser vi at det er en hovedsak i Den Hellige Ånds tjeneste med hensyn til evangeliets forkynnelse; å komme med overnaturlige vitnesbyrd, tegn, under, mirakler og gaver i forbindelse med det guddommelige autoritative og sanne budskapet som blir forkynt.

De medfølgende tegn

Dette er i tråd med befalingen Jesus gav disiplene ved avslutningen av hans jordiske tjeneste:

”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!” (Mark 16:15).

”Og disse tegn skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med tunger. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelige gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.” (Mark 16:17-18).

I disse versene spesifiserer Jesus fem overnaturlige tegn som Gud har bestemt skal følge forkynnelsen av evangeliets budskap og være guddommelige vitnesbyrd om dets sannhet:

1. Gaven til å drive ut onde ånder.
2. Manifestasjonen til å tale med tunger (eller kalt ”andre tunger”).
3. Immunitet mot slanger.
4. Immunitet mot gift i drikke eller mat.
5. Gaven til å tjene syke med helbredelser ved å legge hendene på dem i Jesu navn.

Jesus innleder dette med å bruke uttrykket ”i mitt navn”. Det gjelder alle de fem tegnene som er spesifisert. De er bare effektive i tro på Jesu navn.

Det bør også understrekes at disse fem overnaturlige tegnene ikke er begrenset til en spesiell klasse eller kategori mennesker. Jesus sier ikke: ”Disse tegnene skal følge apostler”, ”Disse tegn skal følge forkynnere” eller ”Disse tegn skal følge den første menigheten”. Han sier: ”Disse tegn skal følge dem som tror.” Alle sanne troende har rett til å forvente at disse overnaturlige tegnene skal følge og stadfeste deres vitnersbyrd når de i lydighet mot Kristi befaling søker å forkynne evangeliets gode nyhet for alle mennesker.

Det var akkurat slik de første disiplene tolket det og anvendte Jesu befaling:

”Så ble Herren Jesus, etter at han hadde talt dette til dem, opptatt til himmelen, og han satte seg ved Guds høyre hånd. Men de gikk ut og forkynte overalt. Og Herren virket med og stadfestet Ordet ved de tegn som fulgte med.” (Mark 16:19-20).

Denne overnaturlige stadfestelsen av disiplenes forkynnelse fikk først sin fulle effekt etter at den Herre Jesus var tatt opp til himmelen og hadde tatt plass ved Faderens høyre hånd. Deretter virket han med sine disipler og stadfestet deres vitnesbyrd, ikke ved sitt eget legemlige nærvær på jorden, men ved Den Hellige Ånds nærvær og kraft, han som var blitt utøst over dem på pinsedagen. Det var altså Den Hellige Ånd som i virkeligheten var ansvarlig for den overnaturlige stadfestelsen av disiplenes vitnesbyrd. Det er hans spesielle oppgave å sørge for overnaturlige vitnesbyrd for å stadfeste sannheten i Guds budskap.

Vi ser dette illustrert både i Jesu og disiplenes tjeneste. Fram til Jesus ble døpt av Johannes i Jordan er det ingen vitnesbyrd om at Jesus forkynte eller gjorde undergjerninger. Da han ble døpt, kom Den Hellige Ånd over ham fra himmelen i form av en due, og han ble da ledet ut i ørkenen for å bli fristet av djevelen i førti døgn. Etter denne fristelsesperioden gikk Jesus straks inn i sin offentlige forkynnergjerning. I de neste tre og et halvt år ble hans budskap og tjeneste stadig stadfestet av en stor variasjon av mirakler, tegn og overnaturlige gaver.

Ved å sitere profeten Jesaja erklærte Jesus offentlig at denne overnaturlige stadfestelsen av hans tjeneste var Den Hellige Ånds verk:

”Herren Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne for fattige. Han har sendt meg for å forkynne for fanger at de skal få frihet og for blinde at de skal få syn, for å sette undertrykte fri, for å forkynne et nådens år fra Herren.” (Luk 4:18-19).

Her sier Jesus klart at det var Den Hellige Ånds salvelse som var over ham, både i forkynnelsen og nådens befrielsesunder.

”Men er det ved Guds Ånd jeg driver ut de onde ånder, da er jo Guds rike kommet til dere.” (Matt 12:28).

Her sier Jesus at det er ved Den Hellige Ånds kraft han driver ut de onde ånder. At den overnaturlige stadfestelsen av Kristi tjeneste skyldes Den Hellige Ånds salvelse, blir også bekreftet av Peter i Apostlenes gjerninger. Han uttalte seg slik da han talte til jøder om Jesus:

”Israelittiske menn, hør disse ord! Jesus fra Nasaret var en mann utpekt for dere av Gud ved kraftige gjerninger, under og tegn som Gud gjorde ved ham midt iblant dere, som dere selv vet.” (Apg 2:22).

Peter indikerer at en hensikt med miraklene, undergjerningene og tegnene i Jesu tjeneste var å bevise eller attestere den guddommelige opprinnelsen og autoriteten i hans tjeneste og at det var Gud selv som gav Jesu tjeneste dette vitnesbyrdet. Da han talte til hedninger i Kornelius’ hus, beskrev Peter Jesu tjeneste slik:

”… Gud salvet Jesus fra Nasaret med Den Hellige Ånd og kraft, han som gikk omkring og gjorde vel og helbredet alle dem som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham.” (Apg 10:38).

Her sier Peter at Jesu overnaturlige tjeneste og helbredende kraft skyldtes at Den Hellige Ånds salvelse var over ham.

Som det var i Jesu tjeneste, var det også i disiplenes. Før pinsedagen var det også et visst mål av det overnaturlige i deres tjeneste. De første tolv disiplene Jesus sendte ut, beskrives slik:

”De drog da ut og forkynte for folket at de skulle omvende seg. Og de drev ut mange onde ånder, og salvet mange syke med olje og helbredet dem.” (Mark 6:12-13).

De sytti som Jesus sendte ut senere, blir beskrevet omtrent på samme måten:

”De sytti kom glade tilbake og sa: Herre, til og med de onde ånder adlyder oss i ditt navn!” (Luk 10:17).

Vi ser altså at selv under Jesu jordiske tjeneste fikk disiplene i en viss grad del i det overnaturlige aspektet av tjenesten overfor syke og demonbesatte. Men dette synes å gjelde i en begrenset skala og bare som en utvidelse av Jesu jordiske tjeneste ved deres nære tilknytning til ham.

Etter pinsedag gikk disiplene straks inn i sin egen fulle, overnaturlige tjeneste. Nå var de ikke lenger avhengige av Jesu legemlige nærvær hos dem på jorden.

Som et resultat av Den Hellige Ånds komme, ble straks et av de fem overnaturlige tegnene som Jesus hadde lovt i Mark 16, manifestert: ”De begynte å tale i andre tunger.” Neste kapittel i Apostlenes gjerninger beskriver den mirakuløse helbredelsen av den lamme mannen ved den fagre tempeldøren.

Resten av Apostlenes gjerninger er et sammenhengende vitnesbyrd om overnaturlige, guddommelige stadfestelser ved Den Hellige Ånd av disiplenes budskap og tjeneste. Denne overnaturlige stadfestelsen av deres tjeneste summeres opp i et vers som vi allerede har sett på – Heb 2:4:

”Og Gud selv vitnet med, både ved tegn og under og mange slags kraftige gjerninger, og ved å gi Den Hellige Ånd etter sin vilje.”

Av de fem overnaturlige tegnene som Jesus lovte i Mark 16, er fire beskrevet i Apostlenes gjerninger. Tungetalen ble manifestert på pinsedagen og ved forskjellige andre anledninger. Helbredelse av syke og utdrivelse av onde ånder ble manifestert i tjenesten til Filip, Paulus og alle de andre apostlene. Immunitet overfor slangebitt (og –giften) ble manifestert i Paulus’ opplevelse på øya Malta (se Apg 28:3-6).

Jesus lovte at disse tegnene skulle følge dem som tror, uten videre opplysning om tid, sted eller person.

”Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør. Og han skal gjøre større gjerninger enn disse, for jeg går til min Far.” (Joh 14:12).

Legg merke til den sentrale delen i dette løftet: ”Den som tror på meg, han skal også gjøre de gjerninger jeg gjør.” Uttrykket ”den som tror på meg”, forekommer ofte i NT. Det er absolutt alminnelig i sin anvendelse. Det betyr enhver sann troende, hvor som helst. Det er ikke begrenset til en spesiell tid eller et sted, en gruppe eller bestemt klasse mennesker.

Hvordan kan det være mulig at enhver troende kan gjøre de samme gjerninger som Jesus gjorde? Svaret får vi i siste delen av Joh 14:12, der Jesus sier: ”For jeg går til min Far”. Litt senere sier Jesus:

”Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.” (Joh 14:16-17).

Denne uttalelsen underbygger svaret på løftet i Joh 14:12. Det er Den Hellige Ånds vedvarende nærvær, han som ble sendt av Faderen over de troende, som gjør et menneske i stand til å gjøre det Jesus gjorde.

Den samme Åndens salvelse som hvilte over Jesus, hviler nå over den troende og leder inn i den samme type overnaturlige tjeneste som Jesus gikk inn i etter at Den Hellige Ånd kom over ham. Denne overnaturlige tjenesten skyldes ikke naturgaver eller egen kraft hos den troende, men Den Hellige Ånds salvelse.

Overnaturlig åpenbaring krever overnaturlig stadfestelse

Hvis vi studerer Skriften inngående, vil vi se at dette overnaturlige vitnesbyrdet om sannheten i evangeliet er kjent fra hvordan Gud velsigner sitt troende folk gjennom alle tider. Når Gud har åpenbart sannheten for mennesket ved guddommelig åpenbaring, og mennesket har vært villig til å lyde sannheten, har Gud alltid vært villig til å gi den sannheten han har åpenbart et overnaturlig vitnesbyrd.

Vi møter dette helt fra begynnelsen av menneskehetens historie i beretningen om det Kain og Abel ofret til Gud (se 1M 4:3-8). De to ofringene er typiske for to religiøse hovedmønster gjennom hele menneskehetens historie.

Kain ofret av jordens grøde, men fra en jord som allerede var under Guds forbannelse (se 1M 3:17). Kains offer var et produkt av hans egen forstand og hans gjerninger. Det var ingen gudsåpenbaring, ingen erkjennelse av synd med påfølgende forbannelse, ingen erkjennelse av behov for et offer som soning for synd.

Abel ofret det førstefødte i hjorden. Ved denne handlingen erkjente han syndens faktum, og behovet for et forsoningsoffer med utgytelse av blod. Det var ikke noe han tenkte ut selv, men han fikk det ved guddommelig åpenbaring. Hans religion var ikke basert på egne gjerninger, men på tro på Gud.

”Ved tro bar Abel fram for Gud et bedre offer enn Kain. Ved den fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, for Gud vitnet om hans gaver. Og ved sin tro taler han ennå etter sin død.” (Heb 11:4).

Troen kommer ”av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer ved Kristi ord” (Rom 10:17). Det vil si at den er basert på Guds åpenbaring gjennom hans ord.

Ettersom Abel mottok en slik åpenbaring og adlød denne, kunne Gud gi en overnaturlig stadfestelse på dette offeret. Flere kommentatorer tror at overnaturlig ild fra Gud falt over Abels offer. Det vet vi ikke av skriften selv, men vi vet at Gud nektet å anerkjenne Kains offer.

”Og Herren så til Abel og hans offer, men til Kain og hans offer så han ikke.” (1M 4:4-5).

På lignende måte har Gud alltid siden stadfestet sannheten som han har åpenbart for mennesker. I 2M 4 leser vi at da Gud kalte Moses til å gå til Israels folk i Egypt med befrielsens budskap, gav han ham tre bestemte, overnaturlige tegn som skulle følge og stadfeste budskapet.

Senere, da Moses og Aron hadde ofret for første gang til Gud i tabernaklet, står det skrevet:

”Det gikk ild ut fra Herrens åsyn og fortærte brennofferet og fettstykkene på alteret. Og hele folket så det, og de ropte høyt av glede og falt ned på sitt ansikt.” (3M 9:24).

Da Salomo hadde endt sin bønn ved innvielsen av templet står det at det falt ild ned fra himmelen og fortærte brennofferet og slaktofrene, og Herrens herlighet fylt huset (2Krøn 7:1).

Herren stadfestet på samme måte Elias’ budskap og vitnesbyrd da profeten kjempet mot Ba’als profeter.

”Da falt Herrens ild ned og fortærte brennofferet og veden og steinene og jorden og slikket opp vannet som var i grøften. Og hele folket så dette. De falt ned på sitt ansikt og sa: Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!” (1Kong 19:38-39).

Guds overnaturlige stadfestelse på det profetene gjorde, endte ikke med Elias, men fortsatte med Elisja, Jesaja, Esekiel, Daniel og mange andre.

I NT, med evangeliets komme, ble Guds overnaturlige stadfestelse av sannheten i hans ord verken minsket eller trukket tilbake. Tvert imot økte det og utvidet seg, både i Jesu egen tjeneste og i den første menighetens tjeneste etterpå.

Til alle tider har det vært Den Hellige Ånds spesielle tjeneste å vitne overnaturlig om Guds åpenbarte sannhet og å stadfeste Guds budbæreres ord. Jo mer Den Hellige Ånd blir utgytt over Guds folk, jo mer vil disse overnaturlige vitnesbyrdene tilta.

Det er iblant blitt hevdet at med økt grad av lærdom og utdannelse for Guds tjenere, vil dette spesielle, overnaturlige vitnesbyrdet fra Den Hellige Ånds side bli overflødig. Men apostelen Paulus viser ved et enestående eksempel at så ikke er tilfelle. Intellektuell lærdom, hvor nyttig den enn er på sitt plan, kan aldri erstatte Den Hellige Ånds overnaturlige kraft og tjeneste.

Paulus var en mann med stor intellektuell begavelse og lærdom, både når det gjaldt religion og filosofi. Men når han presenterte evangeliet, avstod han med vilje fra å benytte seg av sin egen lærdom eller rent menneskelige former for fornuft og argumentasjon.

”Og da jeg kom til dere, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller visdom da jeg forkynte dere Guds vitnesbyrd. For jeg ville ikke vite av noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Jeg var hos dere i svakhet, under stor frykt og beven, og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.” (1Kor 2:1-5).

Når Paulus presenterte evangeliet, avstod han med hensikt fra det han kalte ”mesterskap i tale eller visdom” eller ”visdoms overtalende ord”.

Det ligger underforstått i det han sier at hvis han hadde villet bruke denne formen, kunne han gjort det, men han avstod til fordel for en helt annen type bevis på sannheten i budskapet. Dette andre beviset beskriver Paulus som ”Ånds og krafts bevis”.

Legg merke til ordet ”bevis”. Det innebærer noe åpent og offentlig, noe som kan oppfattes av sansene. Den Hellige Ånd virket ikke bare i apostelen Paulus som en usynlig, umerkelig innflytelse. Den Hellige Ånds nærvær og kraft kom åpent til syne i hans tjeneste.

Hvorfor valgte Gud denne overnaturlige formen for stadfestelse av det evangeliske budskapets sannhet, og hvorfor gikk Paulus ville med på det? Paulus gir selv svaret: ”For at deres tro ikke skulle være grunnet på menneskelig visdom, men på Guds kraft.”

Det er ikke Guds mening at hans folks tro skal være basert på argumenter og beviser ut fra menneskelig forstand. Det eneste tilfredsstillende fundamentet for troen hos hver enkelt troende er en direkte opplevelse av Den Hellige Ånds kraft i hjerte og liv.

”For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria.” (Rom 15:18-19).

Her nektet Paulus å basere evangeliebudskapets autoritet, slik det er betrodd ham av Gud, på egne, personlige kvaliteter – som naturtalenter eller lærdom. Han sier klart at lydigheten mot evangeliet ikke skal bygges på slike kvaliteter, men bare på ”kraften i tegn og under”. Og dette, sier han, er Guds Ånds gjerning – Den Hellige Ånd.

Dette er en av Den Hellige Ånds suverene, uforanderlige tjenester – å viten om Guds åpenbarte sannhet ved en åpen stadfestelse av overnaturlig kraft.

Dette overnaturlige vitnesbyrdet fra Den Hellige Ånd begynner med Abel, den første troende og den første martyren som er nevnt i menneskehetens historie etter fallet. Den Hellige Ånd vil ikke trekke sitt overnaturlige vitnesbyrd tilbake så lenge Gud har et folk på jorden som tror og lyder hans ords åpenbarte sannhet.