I denne leksjonen skal vi se på det endelige og viktigste resultatet av dåpen i Den Hellige Ånd i den troende. Det beskrives av Paulus i Romerbrevet.

”Guds kjærlighet er utøst i våre hjerte ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.” (Rom 5:5).

Det er viktig å få tak i betydningen av dette uttrykket – ”Guds kjærlighet”. Paulus taler ikke her om menneskelig kjærlighet, ikke engang om kjærlighet til Gud. Han taler om Guds kjærlighet – Guds egen kjærlighet – som Den Hellige Ånd øser ut i den troendes hjerte. Denne Guds kjærlighet, som Den Hellige Ånd utøser, er så høyt hevet over alle former for menneskelig kjærlighet som himmelen er over jorden.

Normalt sett opplever vi mange former for kjærlighet. Det er for eksempel en form for kjærlighet, såkalt, som består i seksuell lidenskap. Så er det den ekteskapelige kjærlighet mellom en mann og en kvinne. I den menneskelige familien er det foreldres kjærlighet til barn og barns kjærlighet til foreldre. Utenfor familien har vi venners kjærlighet til hverandre. Et eksempel på dette siste er David og Jonatan.

Guds kjærlighets vesen

Alle disse og andre former for kjærlighet finner man i varierende grad på alle områder av menneskelivet, også der Kristi evangelium aldri er blitt forkynt.

Det greske språket, som har et rikt vokabular, har forskjellige ord for å beskrive disse forskjellige formene for kjærlighet. Det er imidlertid ett ord som spesielt brukes om den kjærligheten som er guddommelig i sin opprinnelse og sitt vesen. Det er substantivet agape og verbet agapao.

Agape betegner den fullkomne kjærligheten mellom personene i guddommen – Faderen, Sønnen og Ånden. Den betegner Guds kjærlighet til mennesket – det vil si den kjærligheten som fikk Gud Fader til å gi sin Sønn, og Kristus Sønnen til å gi sitt liv for at mennesket skulle bli frelst fra synden og dens konsekvenser.

Den betegner også Guds kjærlighet som er utøst i deres hjerter som tror på Kristus ved Den Hellige Ånd. Dette gjør oss i stand til å forstå apostelens ord i 1Joh 4:7-8:

”Mine kjære, la oss elske hverandre! For kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud, for Gud er kjærlighet.”

De greske ordene som Johannes bruker, er agape og agapao. Johannes sier at det er en form for kjærlighet, agape, som bare de kan oppleve som er født av Gud. Denne kjærligheten kommer bare fra Gud.

Alle som i noen grad gir uttrykk for denne slags kjærlighet, har lært å kjenne Gud ved den nye fødsel. Man kan også si i motsatt fall at den som aldri har kjent eller i noen grad har gitt uttrykk for denne kjærlighet, har heller aldri kjent Gud. I den grad et menneske lærer å kjenne Gud, blir man forandret og forvandlet ved den guddommelige kjærligheten, slik at man begynner å uttrykke den overfor andre.

Som Johannes her indikerer, manifesteres denne agape – den guddommelige kjærligheten – i menneskets opplevelse av den nye fødsel. Dette stemmer med Peters ord:

”Rens da deres sjeler i lydighet mot sannheten til oppriktig broderkjærlighet. Elsk hverandre inderlig av hjertet! For dere er gjenfødt, ikke av forgjengelig, men av uforgjengelig sæd, ved Guds ord, som lever og blir.” (1Pet 1:22-23).

Når Peter sier at de skal elske hverandre inderlig av hjertet, er verbet for å elske igjen ordet for guddommelig kjærlighet – agapao. Han knytter denne muligheten til å uttrykk guddommelig kjærlighet direkte til det faktum at de kristne er født på ny ved Guds ords uforgjengelige sæd. Det vil si at potensialet for guddommelig kjærlighet er til stede i og med at Guds ords guddommelige sæd er plantet i hjertene ved den nye fødsel.

Guds mening er at denne første opplevelsen av guddommelig kjærlighet som man mottar ved den nye fødsel, skal økes og utvides ved dåpen i Den Hellige Ånd. Derfor skriver Paulus:

”… for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.” (Rom 5:5).

Også her benyttes ordet for guddommelig kjærlighet – agape. Verbet som er knyttet til det – ”utøst” – er i perfektum. Bruken av perfektum indikerer, som vanlig på gresk, noe som er endelig og komplett. Meningen er at ved denne ene handlingen, når den troende døpes i Den Hellige Ånd, utøser Gud hele fylden av den guddommelige kjærligheten i den troendes hjerte. Ingenting blir holdt igjen. Alt øses ut. Heretter behøver ikke den troende å søke mer av Guds kjærlighet. Vi skal bare ta imot, glede oss over og uttrykke det vi allerede har mottatt.

At en åndsdøpt troende ber Gud om mer av hans kjærlighet, er som en mann som bor ved bredden av Glomma – Norges største elv – og som søker andre vannkilder. Et slikt menneske har allerede atskillig mer til sin disposisjon enn han noensinne har behov for å bruke. Det eneste han trenger, er å bruke forrådet han allerede har.

På samme måte sier Jesus at den åndsdøpte troende allerede har i seg, ikke bare en strøm, men ”strømmer av levende vann”. Dette er strømmer av guddommelig nåde og kjærlighet, tilstrekkelig for alle behov som kan melde seg i en troendes liv (se Joh 7:37-39).

I Romberbrevet definerer Paulus den nøyaktige natur i denne guddommelige kjærlighet som er utøst i den troende ved Den Hellige Ånd:

”For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For knapt nok ville noen gå i døden for en rettferdig – skjønt for en som er god, kunne kanskje noen ta på seg å dø. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.” (Rom 5:6-8).

Paulus understreker at også den naturlige kjærligheten, atskilt fra Guds nåde, kan få en mann til å dø for en venn, hvis denne vennen er en god og rettferdig mann – akkurat som den naturlige kjærligheten i en annen form kan få en mor til å gi livet for barnet sitt. Deretter viser Paulus at den overnaturlige, guddommelige kjærligheten kommer til syne i det faktum at Kristus døde for syndere som ikke kunne påberope seg noen form for naturlig kjærlighet.

For å beskrive tilstanden til dem Kristus døde for, bruker Paulus tre uttrykk: ”skrøpelige”… ”ugudelige”… ”syndere”. Dette betyr at de menneskene Kristus døde for, på det tidspunktet, var helt ute av stand til å hjelpe seg selv. De var totalt fremmede for Gud og stod i et åpent fiendskap overfor ham. Det var ved å dø for slike mennesker Kristus uttrykte agape – den guddommelige kjærligheten – i dens perfekte fullkommenhet.

Johannes definerer den guddommelige kjærligheten på lignende måte:

”Ved dette ble Guds kjærlighet (agape) åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.” (1Joh 4:9).

Den guddommelige kjærligheten er ikke avhengig av at dem den er rettet mot, er verdig denne. Den venter heller ikke på at den skal bli mottatt før den gir alt. Tvert imot gir den seg selv først til dem som er uverdige og som står i åpent fiendskap. Jesus uttrykte denne guddommelige kjærligheten i sin bønn for dem som korsfestet ham:

”Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.” (Luk 22:34).

Den samme guddommelige kjærligheten uttrykkes av den døende martyren Stefanus for dem som steinet ham:

”Herre, tilregn dem ikke denne synd!” (Apg 7:60).

Og denne samme kjærligheten uttrykkes i ord av en av dem som var ivrig vitne til steiningen av Stefanus – Saulus fra Tarsus, som senere ble apostelen Paulus. Når det gjelder hans egne jødiske brødre, som hele tiden hadde forkastet og forfulgt ham, sier Paulus:

”Jeg sier sannheten i Kristus, jeg lyver ikke – min samvittighet vitner med meg i Den Hellige ånd, at jeg har en stor og en stadig nød i mitt hjerte. For jeg skulle ønske at jeg selv var forbannet bort fra Kristus for mine brødres skyld, mine frender etter kjødet.” (Rom 9:1-3).

Paulus lengtet så sterkt etter at hans jødiske brødre skulle bli frelst at han var villig til å gi slipp på alle frelsens velsignelser for egen del og vende tilbake til forbannelsen av utilgitt synd med alle dens konsekvenser, hvis dette kunne føre brødrene hans til Kristus. Paulus erkjente at opplevelsen og realiseringen av en slik kjærlighet bare var mulig ved Den Hellige Ånds nærvær i ens indre, for han sier:

”… min samvittighet vitner med meg i Den Hellige Ånd.”

Størst av alt er kjærligheten

Vi har sagt at blant de forskjellige hensiktene med at Gud gir Den Hellige Ånds gave, inntar utøsingen av guddommelig kjærlighet i den troendes hjerte, en spesielt viktig plass. Grunnen til dette er at uten denne gjennomsyrende innflytelsen av guddommelig kjærlighet i den troendes hjerte, vil alle andre resultater som er en frukt av Den Hellige Ånds dåp, miste sin sanne betydning, og man oppnår ikke den rette hensikt.

Paulus benytter en rekke levende eksempler for å understreke den store betydningen av denne agape-kjærligheten.

”Om jeg taler med menneskers eller englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle. Om jeg har profetisk gave og kjenner alle hemmeligheter og all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg intet.” (1Kor 13:1-2).

Med karakteristisk ydmykhet plasserer Paulus seg selv i en troendes sted som bruker åndelige gaver, men som mangler guddommelig kjærlighet. I det foregående kapitlet i 1Korinterbrev regner han opp Den Hellige Ånds ni gaver. Nå ser han seg selv som en som bruker flere av disse gavene, men mangler kjærlighet.

Først tar han for seg muligheten for å bruke tungemålsgaven på et så høyt, overnaturlig plan at han ikke bare taler ukjente menneskelige språk, men også englers språk. Han sier at hvis han gjør det uten guddommelig kjærlighet, er han ikke annet enn lyden av malm eller klingende bjelle. Det gir lyd fra seg når det blir slått på, men det er tomt innvendig.

Så ser han på muligheten for å bruke andre, framtredende, åndelige gaver – som profeti, visdomsord, kunnskapsord eller tro. Men han sier at om han kunne bruke alle disse gavene uten guddommelig kjærlighet, ville han ikke være noe som helst.

Disse ordene av Paulus gir svaret på et spørsmål som blir stilt i mange kretser i dag: Er det mulig å misbruke tungemålsgaven? Svaret er opplagt: Ja, det er mulig å misbruke tungemålsgaven. Enhver bruk av tunger uten guddommelig kjærlighet er et misbruk, ettersom den troende som bruker gaven på denne måten, ikke er annet enn en tom, lydende malm eller en klingende bjelle. Det  var i hvert fall ikke Guds hensikt med å gi gaven.

Dette passer også med de øvrige gavene Paulus nevner i neste vers – profeti, visdomsord, kunnskapsord og tro. Hvis man bruker disse gavene uten guddommelig kjærlighet, viser det at man ikke har forstått Guds hensikt.

Men erfaringen viser gang på gang at det er spesielle farer for misbruk knyttet til de tre åndelige gavene som gir seg uttrykk i tale – tungetale, tydning og profeti. Dette stadfestes av det faktum at Paulus vier storparten av neste kapittel – 1Kor 14 – til undervisning og regulering av disse tre spesielle gavene. Hvis det ikke var noen mulighet for troende å misbruke disse gavene, var det heller ikke nødvendig å komme med regler for bruker av dem. Det faktum at det gis regler, beviser at regler er nødvendig.

Ved tolkningen av Paulus’ undervisning i 1Kor 13 er det imidlertid nødvendig å legge nøye merke til ordene han bruker. Han sier:

”Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg en lydende malm eller en klingende bjelle.”

Legg merke til uttrykket ”da er jeg” (engelsk: ”er jeg blitt”). Disse ordene indikerer en endring. Den troende som er avbildet her, er ikke lenger i samme situasjon som han var da han opprinnelig ble døpt i Den Hellige Ånd.

På den tiden hadde han visshet om syndenes forlatelse og at hjertet var renset ved tro på Kristus. Han var villig til å overgi seg, så fullstendig som mulig, til Den Hellige Ånds ledelse. I denne tilstanden indikerte det at han talte i andre tunger at Den Hellige Ånd var kommet for å bo i ham og ta kontrollen over livet hans.

I tiden som er gått etter det har imidlertid den troende som her beskrives av Paulus beholdt den ytre manifestasjonen, men enten ved likegyldighet eller ulydighet, ikke den samme indre tilstanden med renselse og overgivelse til Den Hellige Ånd. Tungetalen er altså degenerert til en ytre, fysisk manifestasjon uten tilsvarende indre åndelige virkelighet.

Skal man se denne opplevelsen i det rette perspektivet, må man sidestille to fakta som stadfestes både av Skriften og erfaringen. For det første må en troende oppfylle to betingelser om han skal bli døpt i Den Hellige Ånd: Hjertet må være renset ved tro på Kristus, og han må være villig til å overgi kontrollen av de fysiske lemmene – spesielt tungen – til Den Hellige Ånd.

For det andre er ikke det faktum at den troende var renset og overgitt da han ble åndsdøpt, en automatisk garanti for at han alltid vil leve i denne tilstanden, selv om han fortsetter å tale i tunger.

På dette punktet er det sannsynligvis mange som vil spørre: ”Hvis man begynner å misbruke Guds gave, vil da Gud trekke den tilbake?” Denne antakelsen støttes verken av logikken eller Skriften.

Logisk sett kan man si at en gave som først er gitt og deretter blir trukket tilbake av giveren, aldri var noen ekte gave. Det var et lån, eller det ble stilt betingelser ved den. Det var ingen fri gave. En fri gave er ikke lenger under giverens kontroll når den først er gitt. Nå er det mottakeren som bestemmer over den, enten den skal brukes, misbrukes eller ikke brukes i det hele tatt. Skriften stadfester denne logiske slutningen: ”For Gud angrer ikke sine nådegaver og sitt kall.” (Rom 11:29).

Uttrykket ”angrer ikke”, som her blir brukt om Gud og ikke om noe menneske, indikerer at når Gud først har gitt en gave, trekker han aldri denne tilbake igjen. Ansvaret for rett bruk av gaven ligger ikke hos Gud, som er giveren, men hos mennesket, som er mottakeren. Dette viktige prinsippet gjelder på alle områder av Guds forhold til mennesket, også når det gjelder Åndens gaver.

Denne konklusjonen bør veies med alvor av alle som søker eller som har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd med det medfølgende tegnet, at man taler med andre tunger. Ifølge Skriften er det ikke mulig å motta denne dåpen uten dette ytre tegnet, men etterpå er det mulig å ha det ytre tegnet uten at man har beholdt Åndens indre fylde.

Det er bare en sikker, bibelsk test på en kontinuerlig fylde av Den Hellige Ånd. Og det er kjærlighetstesten. I den grad vi er fylt av Den Hellig Ånd, er vi også fylt av guddommelig kjærlighet. Vi er ikke mer fylt av Den Hellige Ånd enn vi er fylt av guddommelig kjærlighet. Johannes beskriver denne testen i klare, enkle uttrykk:

”Ingen har noensinne sett Gud. Dersom vi elsker hverandre, da blir Gud i oss, og kjærligheten til ham er blitt fullkommen i oss. Av dette kjenner vi at vi blir i ham og han i oss, at han har gitt oss av sin Ånd (…) Og vi har kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Gud er kjærlighet. Den som blir i kjærligheten, blir i Gud, og Gud i ham.”(1Joh 4:12-13.16).

På samme måten plasserer Paulus kjærligheten på æresplassen blant alle Guds gaver og velsignelser:

”Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.” (1Kor 13:13).

Av alt den iboende Ånden gjør, er det største og varigste at han utøser guddommelig kjærlighet i den troendes hjerte.

I de siste fire innleggene her på Lukas15 har vi sett på 8 viktige resultater som Gud ønsker skal følge i hver enkelt troendes liv etter dåpen i Den Hellige Ånd:

1. Kraft til å vitne.
2. Opphøyelse og herliggjørelse av Kristus.
3. En forsmak på himmelens kraft og dermed en inngang til et overnaturlig liv.
4. Hjelp i bønnen, idet den troende løftes over sin egen naturlige styrke og forstand.
5. En ny forståelse av Skriftene.
6. Daglig ledelse på Guds viljes vei.
7. Liv og helse for kroppen.
8. Utøsing av Guds kjærlighet i den troendes hjerte.

I neste innlegg skal vi se på resultatene som denne samme opplevelsen produserer i den kristne menighetens liv og gudstjeneste.