”Og den som vil være den første blant dere, skal være alles trell.” (Mark 10:43).

”På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?” (Matt 7:16).

Vi tjener Gud ved å tjene andre.

Verden definerer storhet i status, som penger, prestasjon, prestisje og posisjon (makt). Hvis du kan kreve tjenester av andre, har du markert deg. Det er ikke populært å være tjener.

Jesus målte storhet i tjeneste, ikke status. Poenget er ikke hvor mye penger du tjener eller hvor mange som jobber for deg, men hvor mange mennesker du tjener. Dette er så bakvendt for oss at det er veldig vanskelig å lære det, og enda verre er det å leve det… Disiplene diskuterte seg imellom hvem av dem som fortjente de fremste posisjonene, på høyre og venstre side av Jesus. Og 2000 år etter krangler fremdeles kristne om posisjoner og stillinger i menigheter og i meninger.

Det er skrevet tusenvis av bøker om lederskap. Det er ikke skrevet så mange om tjenerskap. Det ser bra ut om ”leder” i tittelen sin. Vi kristne snakker heller om ”tjenende lederskap” enn tjenerskap. Men å være lik Jesus er å være en tjener. Det var det han kalte seg.

Det er viktig å vite hvordan du er dannet for å tjene Gud på en hensiktsmessig måte, der tjeneste og trivsel blir to sider av samme sak. Men det er avgjørende at du har en tjeners hjerte! Uten en tjeners hjerte vil du bli fristet til å misbruke det Gud har dannet det til for personlig vinning. Du kan også fristes til å bruke det som en unnskyldning for å undra deg til å hjelpe der du møter behov…

Gud tester våre hjerter ved å be oss om å tjene på områder som vi ikke er utrusta for. Hvis du ser en mann falle på veien, venter faktisk Gud at du skal hjelpe ham opp, ikke at du skal si: ”Jeg har ikke barmhjertighetens gave eller tjeneste, dessverre.” Det er ikke sikkert du er utrusta for den spesielle oppgaven behovene representerer, men du kan bli kalt til å gjøre noe med det hvis det ikke er noen i nærheten som er spesielt utrusta til dette. Din primære tjeneste skal være på det området du er utrusta for. Men din sekundære tjeneste er overalt der ditt tjenerhjerte kan få gi seg uttrykk, i øyeblikket.

Utrustningen din avslører din tjeneste. Men tjenerhjerte ditt avslører hvor moden du er som kristenmenneske. Det kreves ikke noe spesielt talent eller nådegave for å bli igjen etter møte for å stable stoler eller plukke opp søppel. Hvem som helst kan være tjener. Det eneste som kreves er karakter. Det er dessverre mulig å tjene i en kristen menighet et helt liv uten at man noensinne har vært et tjener. Du må ha en tjeners hjerte. Hvordan vet du om du har et slikt hjerte? Jesus sa:

”På fruktene skal dere kjenne dem. Sanker en vel druer av tornebusker, eller fiken av tistler?” (Matt 7:16).

1. Vær tilgjengelig for tjeneste

Tjenere fyller ikke tiden med ting som kan begrense deres tilgjengelighet. De ønsker å være klare til å kunne gå inn i tjenesten når kallet kommer. I likheten med en soldat må tjeneren alltid være klar til å rykke ut:

”Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i dagliglivets sysler, for han vil gjøre sin hærfører til lags.” (2Tim 2:4).

Hvis du bare tjener når det passer for deg, er du ingen virkelig tjener. Virkelige tjenere gjør det som må gjøres – også når det er ubeleilig.

Er du tilgjengelig for Gud når som helst? Kan han forstyrre planene dine uten at du blir ergerlig? Kan han flytte deg når det tjener hans rike og den kampen han fører? Som tjener – eller soldat – kan du ikke velge og vrake når og hvor og hvor lenge du vil tjene. Det å være tjener betyr at du oppgir retten til å styre ditt eget program. Du må tillate Gud å avbryte deg når han ser at det er nødvendig.

Viss du væpner deg med denne tanken hver morgen, at du er Guds tjener, da vil du ikke bli så frustrert over avbrytelser. Det kan være et angrep av Guds motstander – det kan også være at du har gjort noe dumt selv – men uansett: Du kan se på avbrytelsen som et guddommelig tjenesteoppdrag, og ta imot den med glede: Her er noe mer å lære og noe mer å gjøre, smått eller stort, for Den Største.

2. Vær oppmerksom for behovene

Tjenere er alltid på utkikk etter å kunne hjelpe andre. Når de ser et behov, benytter de anledningen til å møte det, slik Bibelen befaler oss:

”La oss derfor, mens vi har tid (= anledning), gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk.” (Gal 6:10).

Når Gud plasserer en som er i nød foran deg, gir Gud deg mulighet til å vokse som tjener. Legg merke til at Gud sier at behovene i menighetsfamilien kommer først. De skal ikke plasseres nederst på listen over det du skal gjøre.

Vi går glipp av mange anledninger til å tjene fordi vi mangler følsomhet og spontanitet. Store anledninger varer sjelden lenge. De går raskt forbi. De kommer ikke alltid tilbake. Du får kanskje bare 1 anledning til å tjene denne personen, så grip anledningen: ”Si ikke til din neste: Gå bort og kom igjen, jeg skal gi deg i morgen – så sant du kan gjøre det nå!” (Ord 3:28). Du kan øve opp følsomhet og spontanitet ved å se etter små oppgaver som ingen andre ønsker å utføre. Gjør småtingene som om det var noe stort, for Gud følger med og ser til hjerte… Da teller smått stort!

3. Gjør det beste med det du har

Tjenere kommer ikke med unnskyldninger, trekker ikke saken ut eller venter på bedre omstendigheter. Tjenere sier aldri: ”En av dagene”, eller ”Når jeg får tid til det”. De gjør det som skal gjøres. Bibelen sier: ”Den som stadig akter på vinden, kommer ikke til å så, og den som stadig ser på skyene, kommer ikke ti å høste.” (Fork 11:4). Gud venter at du gjør det du kan, med det du har, der du er. Et ufullkomment forsøk på å tjene er alltid bedre enn et fullkomment (nyttårs)forsett om å tjene.

En annen grunn til at mange av Guds mennesker aldri tjener, er at de frykter for at de ikke er gode nok til det. De har trodd løgnen om at det er bare kristne som kan tjene i ”tittelhøyder” som kan tjene Gud. Enkelte menigheter har forsterket løgnen ved å gjøre ”topp-prestasjoner” til en avgud slik at bare stort feires stort. Det gjør at folk med hverdagslige talenter nøler med å la seg engasjere. Men sist jeg sjekket hadde uka 7 dager. 6 av dem er hverdager. Slik er livet mitt også: Vanlige dager er det vanligvis flest av. Disse vanlige vanskelige dagene vi har sammen alle sammen. Bare hverdagstalenter er designet for hverdager. Titler duger ikke her. Posisjoner imponerer ikke. For lidelsen har ingen medlidenhet uansett. Smerten har ingen respekt for slikt.

I hverdager er behovene store for små talenter. Bare for små talenter! ”Topp-prestasjoner” funker dårlig i vanlige dager. De er for store for den korte samtalen ved postkassen selv om den har så lang påvirkningskraft. De er for store for vennligheten i køen på Rema1000 en lørdag formiddag. Eller i den lange samtalen i gamle fru Hansens stue, om dager som var.

Gud trenger hverdagshelter som lever kontrasten mellom mørke og lys der de er det meste av tiden – i det ordinære – mye mer enn han trenger «skansevandrerne»: Disse som stolt stiger opp på en skanse av en mediaskapt big-deal-diskusjon. Der melder de frimodig sitt: ”Så sier Herren…” for siden å forsvinne både fra søndag og hverdag og vanlige folks lidelse og smerte og virkelige big-deal-dilemma: De små tingene som gjør at livet får hensikt, motivasjon, mål og mening – og aktiv godhet nok til å leve det.

Vi skal gjøre vårt beste! Selvsagt skal vi det. Du har ikke et kall til å innta 2dre eller 3djeplassen i ditt livs løp og tjenesteoppgaver. Det er jo bare du som stiller til start! Vær ambisiøs, men være ambisiøs på Jesu vegne og lær deg å praktisere ”godt nok”-prinsippet: Det behøver ikke å være fullkomment for at Gud skal bruke det og velsigne det. Jeg vil heller engasjere hundre vanlige folk i tjeneste enn å ha en fullkommen menighet drevet av en liten elite!

”Og den som gir én av disse små om så bare et beger vann fordi han er en disippel, sannelig sier jeg dere: Han skal ikke miste sin lønn!” (Matt 10:42).

Smått teller stort. Vanlig er uvanlig viktig. Våg å være hjemme i ditt eget liv og tjen med det du har, i dag.