”Da kom Jesu mor og hans brødre. De ble stående utenfor, og sendte bud inn og bad ham komme ut. Og folk satt omkring ham, og de sa til ham: Se, din mor og dine brødre er utenfor og spør etter deg. Han svarte dem og sa: Hvem er min mor og mine brødre? Og han så på dem som satt omkring ham, og sa: Se, her er min mor og mine brødre! Den som gjør Guds vilje, han er min bror og søster og mor.” (Mark 3:32-35).

Jesus ønsker å ha sine disipler helt nærmest seg.

Lydighet mot Gud er porten til nærhet til Jesus.

Jesu ønske om å utvikle et nært forhold til de tolv, gav Ham tre utfordringer:

1. Jesus kjente på spenningen mellom sitt eget legitime behov for privatliv og sitt ønske om økende nærhet til disiplene sine.
2. Jesus var oppmerksom på den faren at nærheten til de tolv kunne gå på bekostning av fellesskapet med Faderen.
3. Jesus måtte velge de menneskelige relasjoner som var særlig relevante i forhold til den prioriteringslista Han hadde.

La oss se nærmere på hvordan Jesus løste de tre utfordringene: 

Ulike vennskapsnivå

Minst åtte tydelige grader av vennskap kommer til syne i Jesu tjeneste:

• Nivå 8: generelle tilhørere (= tollere og syndere).
• Nivå 7: tilfeldige kontakter (= Sakkeus, den romerske offiseren, Matt 8:5-13).
• Nivå 6: bekjente (= Maria, Martha og Lasarus).
• Nivå 5. omgangskrets (= de syttito, Luk 10:1 og Apg 1:21-22).
• Nivå 4: gode venner (= de tolv).
• Nivå 3: nære venner (= Simon, Andreas, Jakob og Johannes, Mark 13:3-37).
• Nivå 2: den fortrolige (Simon, Jakob og Johannes, Mark 5:37 og 9:2 og 14:33).
• Nivå 1: hjertevenn (= Johannes, Joh 13:23 og 19:26-27 og 21:15-22).

Der hvor samværet blir tettere og nærheten øker, minker antallet personer. Det er verdt å merke seg at Jesus hele tiden forble deres Mester. De tolv satte aldri spørsmålstegn ved autoriteten Hans.

Jesus opererte hensiktsmessig med ulike nivå av vennskap. Det stiller oss overfor tre tankerekker:

1. For å yte rettferdighet til de ulike behov og forventninger hos så mange venner, Jesus organiserte livet sitt med en utrolig bevisst sans for prioritering for å yte rettferdighet til de ulike behov og forventninger hos så mange venner. Kan vi som ledere si med rette at vi gjør det samme?
2. Jesus forbeholdt seg retten til å ta med seg de menn som Gud valgte ut. Han forbeholdt seg også retten til å investere mest i dem som var best egnet.
3. Jesus satte av tid for sine nære venner i forhold til det potensial de hadde. Jo mer Han oppfattet av lederegenskaper, jo mer tid var Han villig til å investere, i Simon mest av alle. Følger vi dette, som ledere, eller er det motsatte tilfelle? Er det mulig å bli så opptatt av ugresset at vi overser det gode kornet? (Matt 13:36-41).

Kjennetegn på bibelsk vennskap

Kaleb og Josva.

• De hadde mye felles; født i Egypt under trelldom, samme kulturelle bakgrunn.
• Begge fikk lederansvar (4Mos 13:3.6.8) og begge viste seg som menn med overbevisning og mot som ikke vek unna for å stå imot den opprørske majoriteten (4Mos 13:30-14:10).
• Begge viste helhjertet lydighet og sikker tro på Guds løfter (4Mos 32:12).
• Fellesskapet deres var preget av lojalitet (Josva 7:1-5 og 9:3-27 og 14:6-13).

Jonatan og David.

• De hadde mye felles; felles kultur, tilba den samme Gud, modige soldater (1Sam 18:1.3-4).
• De aksepterte hverandres egenart.
• De inngikk en pakt som knyttet dem sammen med bånd av kjærlighet (1Sam 20:16-17) og trofasthet (1Sam 20:15.42).
• De satte Guds i sentrum for sitt fellesskap og hadde Gud som modell for kvaliteten på dette fellesskapet (1Sam 20:14.42).
• Det var ingen konkurranse mellom dem. Og Jonatans sunne kjærlighet til seg selv var grunnlaget for at han investerte i fellesskapet med David – og fikk igjen for det (1Sam 18:1.3 og 20:17).

Daniel og vennene Sjadrak, Meshak og Abed-Nego.

• De var knyttet sammen i et felles syn på moral (Dan 1:8-15).
• De viste hengivenhet til forbønn for hverandre (Dan 2:17-18).
• De viste tjenersinn overfor hverandre (Dan 2:48-49).

Vennskapsprinsipper fra Ordspråkene:

1. ”En venn elsker alltid, og en bror fødes til hjelp i nød.” (Ord 17:17).
2. ”Olje og røkelse gleder hjertet, og en venn er kjær ved sine oppriktige råd.” (Ord 27:9).
3. ”Trofaste er vennens slag. Troløse er fiendens kyss.” (Ord 27:6).
4. ”Den som elsker hjertets renhet og taler vennlig, han har kongen til venn.” (Ord 22:11).
5. ”Den som dekker over overtredelse, søker kjærlighet. Men den som ripper opp en sak, skiller venn fra venn.” (Ord 17:9).
6. ”Forlat ikke din venn og din fars venn…” (Ord 27:10a).

Strategisk vennskap for Guds rike

Fellesskapet mellom Jesus og Hans disipler var et strategisk vennskap for Guds rike.

1. Det fremmet deres vekst; det gjorde dem i stand til å gå inn i sitt kall for livet og til å nå sitt fulle potensiale i Gud.
2. Det fremmet Guds rikes utbredelse.

Strategisk vennskap er helt nødvendig for en leder som lengter etter å finne sin plass og utnytte sine muligheter i Gud. Slike relasjoner kjennetegnes ved:

1. Felles åndelige mål.
2. Villighet til å ofre seg for hverandre.
3. Fullstendig åpenhet.
4. At en kan stole på hverandre.
5. Stor trofasthet i bønn for hverandre.

Alle mentorfellesskap som er satt i gang av Gud selv, er ment å vare livet ut.

Eksempler på strategisk gudsrikevennskap ifra den kristne historie:

• John Wesley og John Fletcher (1729-1785).
• Hudson Taylor og William T. Berger.
• Hudson Taylor og Georg Müller (1805-1898).
• Charles Grandison Finney (1792-1875) og Daniel Nash (1774-1831).
• Jonathan Edwards (1703-1758) og David Brainerd (1718-1747).

Enhver sann leder søker stadig å heve målestokken for sitt eget liv i forhold til den som etterfølgerne har.

Å få og beholde venner

Dype relasjoner karakteriseres av visse forventninger og visse forutsetninger:

Forventninger	Forutsetninger
Ærlighet	Åpenhet
Tillit	Pålitelighet
Trofasthet	Overgivelse
Taushetsplikt	Sårbarhet
Respekt	Ydmykhet
Tilhørighet/ samvær	Aksept
Dele livet	Være tilgjengelig
Varighet	Stabilitet

Forsøk på å være åndelig leder/ mentor uten å ha dype relasjoner til etterfølgerne, vil føre til et begrenset, om ikke bortkastet, resultat.

Åtte prinsipper for å bygge nære fellesskap:

1. Ta personlig ansvar for å få fellesskapet til å vokse.
2. Be regelmessig for relasjonen. Din skjulte bønn bestemmer mer når det gjelder hvor dypt ditt forhold til en annen person kan vokse, enn den åpen kommunikasjonen dere har. Manifestasjonen av Guds nærvær og nåde i et forhold avhenger vesentlig av den bønneinvestering som blir gjort. Det er følger av prinsippet om å så og høste.
3. Vær ærlig med din usikkerhet.
4. Kommuniser godt.
5. Ha fellesskap på ulike måter. Arbeid og hvil – sammen. Nærhet er frukten av (kvalitets)tid brukt sammen.
6. Praktiser det bibelske ”hverandre”.
   1. Aksepter hverandre (Rom 15:7).
   2. Elsk hverandre (Joh 13:34).
   3. Ha omsorg for hverandre (1Kor 12:25).
   4. Bær hverandres byrder (Gal 6:2).
   5. Underordne dere hverandre (Ef 5:21).
   6. Tjen hverandre (Gal 5:13).
   7. Vær enige (1Kor 1:10).
   8. Be for hverandre (Jak 5:16).
   9. Tilgi hverandre (Gal 5:13).
   10. Ære hverandre (Rom 12:10).
   11. Rettled hverandre (Kol 3:16).
   12. Bygg hverandre opp (1Tess 5:11).
7. Vær utholdende i vissheten om at de som stoler på Gud, aldri skal frykte (Jes 28:16). Vær trofast i de små tingene og vær lojal. Stå bi gjennom skuffelser og nederlag. Vær positiv og vern deg selv mot mismot og vantro.
8. Søk å vokse i Gud. Effekten av vår utlegning av Guds ord, innflytelsen gjennom vårt liv og evnen til å vise nåde til dem vi er knyttet til, henger nøye sammen med hvor levende vårt personlige forhold til Gud er. Hvis vi har et ønske om å bli brukt av Gud i andre menneskers utvikling, må vi ha et enda større ønske om selv å vandre stadig nærmere Ham: Tenk større. Lev nærmere.