Nåde & Selvrettferdighetens snublestein

Nåde er et ord som ofte blir misforstått, feiltolket eller rett og slett avvist.

Nåde er et ord som de selvrettferdige kan uttale, men ikke utholde. – Roald

De kan tale om nåde, men når de møter den ansikt til ansikt, når den utfordrer deres opparbeidede prestasjoner og deres moralske anstrengelser, blir den en byrde for dem. For nåde setter alle mennesker på lik linje – og for den som har strevd for å være bedre enn andre, er dette en skandale.

De selvrettferdige lever av sammenligning. De finner trygghet i at de har gjort det rette, fulgt budene, vært moralske og hederlige. For dem er synd noe de andre gjør – de svake, de udisiplinerte, de uten kontroll. Når nåden kommer og sier at ingen kan gjøre seg fortjent til Guds kjærlighet, at frelsen gis gratis og ufortjent, oppleves det som en fornærmelse.

Nåde er en snublestein for den som har bygget sin identitet på egen godhet. – Roald

Fariseerne på Jesu tid er et levende eksempel på dette. De var lovens mestere, de fromme, de som strakk seg etter fullkommenhet. Men når Jesus kom, ikke for å rose deres strev, men for å vise barmhjertighet mot tollere og syndere, ble de rasende. De kunne ikke utholde at Gud skulle vise nåde til de uverdige. De kunne snakke om nåde, men når de så den i praksis, ønsket de den bort.

Nåde & Selvmedlidenhetens fangenskap

Like lite som de selvrettferdige kan utholde nåde, kan de selvmedlidne ta den i bruk. De ber om den, men deres egen skam og skyldfølelse hindrer dem i å gripe den. De lever i en overbevisning om at de er for dårlige, for mislykkede, for syndige til å kunne bli fri.

Judas Iskariot er et tragisk eksempel på dette. Etter at han forrådte Jesus, ble han fylt av anger. Han innså sin synd, men han kunne ikke ta imot nåde. Han søkte ingen tilflukt i Kristus, men i sin egen selvforakt – og det førte ham til fortvilelse og død.

Peter derimot, som også sviktet Jesus ved å fornekte ham tre ganger, opplevde en annen skjebne. Han lot seg møte av Jesu blikk, og i stedet for å drukne i selvmedlidenhet, lot han seg gjenoppreise av nåde. Han forstod at Jesu kjærlighet var større enn hans egen svikt.

Nåde er slik Jesus er

Jesus er selve definisjonen av nåde. Han er synderes venn, han er urettferdiges rettferdighet, han er den gudløses Gud.

Dette er evangeliets skandale – at Gud ikke kom for å kalle de rettferdige, men syndere til omvendelse. – Roald

Dette betyr at Jesus ikke bare er venn med de som har fått livet sitt til å fungere. Han er venn med dem som har ødelagt det. Han er venn med svikerne, de uverdige, de som har feilet gang på gang. Han er den urettferdiges rettferdighet – han gir sin egen rettferdighet til dem som aldri kunne oppnå den selv. Han er den ugudeliges Gud – han søker ikke dem som allerede har funnet ham, men dem som er fortapt.

Nåde er en sann skandale for de religiøse

Religionens natur er ofte å skape et system der mennesker kan arbeide seg frem til frelse. Gjennom bud, ritualer og gjerninger forsøker mennesker å bevise sin verdi for Gud. Men evangeliet er ikke en vei opp til Gud, det er Gud som kommer ned til oss.

Derfor er nåde en skandale for de religiøse. Den utfordrer ethvert forsøk på å tjene seg til Guds gunst. Den river bort enhver illusjon om at noen kan være gode nok i seg selv. Den erklærer at alle er fortapte uten Kristus – men at i Ham finnes fullkommen frihet.

Fariseerne kunne ikke tåle dette budskapet. De ønsket en Messias som belønnet de rettferdige, ikke en som spiste med tollere og syndere. De ville ha en Gud som respekterte deres innsats, ikke en som tok imot angrende røvere i paradis.

Evangeliet handler ikke om hva vi kan tilby Gud – det handler om hva han har gjort for oss. – Roald

Dem som sitter i mørke skal se et stort lys

Midt i denne skandalen er det et håp. For de som vet at de ikke kan hjelpe seg selv, for de som erkjenner sin egen uverdighet, er nåden et lys i mørket.

Tolleren i Jesu lignelse (Luk 18,9–14) forstod dette. Mens fariseeren takket Gud for sin egen rettferdighet, stod tolleren på avstand, slo seg for brystet og sa: «Gud, vær meg synder nådig!» Jesus sa at det var han, ikke den selvrettferdige, som gikk hjem rettferdiggjort.

De som sitter i mørke – de som vet at de er uten håp i seg selv – vil se lyset av nåden. De vil erfare at Guds kjærlighet ikke er forbeholdt de perfekte, men de ødelagte.

Nåde er for de fortapte, ikke de selvhjulpne

Evangeliet er ikke for dem som tror de kan klare seg på egen hånd. Det er for de fattige i ånden, de som vet at de trenger Gud. Jesus sa:

«Det er ikke de friske som trenger lege, men de som er syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse.» (Luk 5,31-32)

Nåde er for den som har kommet til slutten av seg selv. Det er for den som vet at han eller hun aldri kan bli god nok, aldri kan oppfylle kravene, aldri kan bli verdig på egen hånd.

Dette er hvorfor evangeliet er så kraftfullt. Det gir håp til den som har mistet det. Det løfter den som har falt. Det erklærer at frelse ikke er noe vi kan fortjene – men noe vi mottar, fordi Kristus har gjort alt ferdig.

---

Nåde er et ord de selvrettferdige kan uttale, men ikke utholde. Det utfordrer deres stolthet og avkler deres illusjoner om egen godhet.

Nåde er et ord de selvmedlidne kan be om, men ikke ta i bruk. Skam og skyldfølelse kan bli lenker som hindrer dem i å ta imot den friheten Gud tilbyr.

Nåde er slik Jesus er. Han er synderes venn, urettferdiges rettferdighet og gudløses Gud. Han er den som løfter opp de svake, den som frikjøper fanger, den som gir liv til de døde.

Nåde er en skandale for de religiøse, men et lys for dem som sitter i mørke. Det er de fortapte, ikke de selvhjulpne, som finner hvile i den.

Og dette er evangeliets budskap:

Nåden er ikke for dem som tror de har alt på stell. Den er for dem som vet at de trenger en Frelser. – Roald