Basert på Agne Nordlander: «Hellighetens gjenoppdagelse». Lunde Forlag.

Kraft til tjeneste og vitnesbyrd

Samtidig som disiplene i Luk 24 får utfordringen om å vitne om Kristus, så får de løftet om utrustningen, at de skal få kraft til å kunne gjøre dette: ”Og han sa til dem: Så står skrevet, at Messias måtte lide og oppstå fra de døde den tredje dag, og at i hans navn skal omvendelse og syndenes forlatelse forkynnes for alle folkeslag, fra Jerusalem av. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.” (Luk 24:46-49). Dette løftet gjentas i Apg 1: ”Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.” (Apg 1:8).

Dette er et løfte for alle disipler til all tider, – et løfte om kontinuerlig kraftutrustning. Det vet vi av Guds eget ord fordi løfte om Åndens kraft er knyttet til evangeliet og nådemidlene, framfor alt Guds ord: ”For vårt evangelium kom ikke til dere bare i ord, men også i kraft og i Den Hellige Ånd og med full overbevisning. Dere vet selv hvordan vi var hos dere for å være dere til gagn.” (1Tess 1:5). Og: ”Derfor takker vi også alltid Gud for dette: Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som Guds ord, som virker med kraft i dere som tror.” (1Tess 2:13).

På samme måte som løftet om syndenes forlatelse må dette forkynnes og løftes fram, ikke bare en gang, men hele tiden. Hvordan står det til med forkynnelsen av løfte om Åndens kraft? Med all rett har vi øst ut syndenes forlatelse og Guds kraft til frelse over dem som er tynget av lov og skyld. Og med like mye rett skal vi få rope ut løftet om Guds kraft til nytt liv og tjeneste, konkret hjelpe de frelste til å vokse i nåde og kjenneskap til Kristus, at de fast, frisk, frimodig og forventningsfull på Jesu vegne kan få tjene Ham og vitne om Ham – ikledd kraft fra det høye og Guds egen rustning (Ef 6:10ff).

Når vi ser eller selv kjenner nød i legemlig, sjelelig eller åndelig sammenheng, når utfordringene gjør oss maktesløse og utilstrekkeligheten skriker imot oss… Ser vi ikke at bønn om Åndens kraft er både meningsfullt og nødvendig? At situasjonen selv kaller på oss: ROP ETTER KRAFT FRA DET HØYE!

Allerede i GT utruster Gud lederne for sitt folk med Åndens kraft. Og om Messias leser vi: ”Og Herrens Ånd skal hvile over ham – visdoms og forstands Ånd, råds og styrkes Ånd, den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham.” (Jes 11:2 jf Jes 61:1-3 og 42:1).

Evangeliene beskriver Jesus som den salvede/ Åndsutrustede Messias som profeten hadde talt om. Spesielt evangelisten og historikeren (!) Lukas tenger et ”karismatisk” bilde av Jesus (Luk 1:35 og 2:40 og 3:22 og 4:1.14f.18 og 24:49).

Apostelgjerningene kan leses som en samling eksempler på gjerninger som apostlene utførte i Åndens kraft og i Jesu navn (Apg 2:16-17 og 3:16 og 4:7.29-31 og 5:32).

Paulus sier det rett ut: ”For jeg vil ikke våge å tale om noe annet enn det som Kristus har utført gjennom meg for å føre hedningene til lydighet, ved ord og gjerning, ved kraften i tegn og under, ved Åndens kraft. Slik har jeg fullt ut kunngjort Kristi evangelium fra Jerusalem og rundt om like til Illyria.” (Rom 15:18-19). Han sier også, til korinterne: ”… og min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis” (1Kor 2:4). Og til kolosserne: ”For dette er det jeg arbeider, idet jeg strider i hans makt som virker i meg med kraft.” (Kol 1:29).

Den samme Ånd og kraft som virket i Jesu liv, i Paulus og i de første kristnes liv, finnes også i den kristne forsamlingen i dag og vil gi seg uttrykk. Likesom kildevannets vesen er å velle fram og finne kanaler (Joh 4:10-14). Og som troen gir seg til kjenne i gjerninger (Jak 2). For Guds ord og Ånd driver Guds mennesker dypere og bredere og lenger utover med evangeliet i kraft og i kjærlighet.

Kraft til tegn og under

Evangeliet og Åndens kraft viser seg først og fremst i våre hjerter, som er senteret for vår personlighet; vårt sinn og vår samvittighet forvandles og vi erfarer en ny lyst i viljen (jf Rom 8:5-7). Det skjer en indre nyskapning som også viser seg i det ytre, ved nytt liv, tjeneste og vitnesbyrd, tegn og under (jf 2Kor 5:14-21). Det er ikke til å undres over for den endelige, fullendte frelsen skal jo omfatte hele virkeligheten; nye himler og en ny jord…

Uttrykket ”tegn og under” er henta fra de tekstene i GT der Mose tid beskrives som en epoke da Gud gjorde oppsiktvekkende og mirakuløse gjerninger for Israelsfolket (2M 7:3, 5M 4:34 og 6:22 og 7:19 og 29:3, Jer 32:20-21, Sal 78:43 og 105:27 og 135:9, Neh 9:10).

Leser vi GT gjennom, så ser vi at overnaturlige tegn ikke forekommer jevnlig fordelt utover i GT, men derimot hovedsakelig i tre hovedperioder som alle er preget av at Israelsfolket var i strid på liv og død for sin tror og for å overleve som nasjon, og av at Guds evne og vilje til å frelse virkelig settes på prøve. Disse tre periodene er:

1. Utfrielsen fra Egypt og inngangen i Kanaan
2. Kampene mot avguden Ba’als profeter under Elia og Elisa
3. Fangeskapstiden i Babel slik den skildres av profeten Daniel

Leser vi NT gjennom, så ser vi at underne spiller en meget stor rolle i evangelienes beretninger om Jesus: 200 av 425 vers i Mark 1-10 handler direkte eller indirekte om undere! Foruten et stort antall beretninger om at Jesus helbreder blinde, lamme, spedalske, døve og døvstumme og driver ut onde ånder, kan evangeliene fortelle at Jesus ved tre tilfeller oppvekker døde (datteren til Jairus i Matt 9:18-26, enkens sønn i Nain i Luk 7:11-17 og Lasarus i Joh 11:1-46), og at han åtte ganger utfører såkalte ”naturunder” (Matt 8, 14,15,17,21, Luk 5, Joh 2).

Det finnes også mange beretninger i oldtidslitteraturen om både rabbinere og hedninger som gjør undergjerninger. Det som skiller Jesus fra dem, er at det hos ham forekommer aldri magi, besvergelser og trylleformler. Jesus gjør under ved sitt ord. Det som mer enn noe annet skiller Jesu under fra de jødiske og greske, er det teologiske innholdet: De er ”tegn”, altså hendelser som peker ut over seg selv og hen til gudsriket som var lovet i GT, at det nå er i ferd med å komme (Matt 11:2ff, Luk 7:18ff og 11:20).

Jesu ord og gjerninger innleder frelsens tid, nådens tid. Tegn er et slags ”fortegn” for og et løfte om den forvandlingen av universet som skal komme. Demon-utdrivelsene varsler at Gud har angrepet og vil gjøre det av med Satans makt (Matt 12:29, Mark 3:27, Luk 10:18 og 11:21, Joh 12:31, Åp 20:1ff.10). Helbredelsene peker framover mot den dag da sykdom og smerte ikke skal være mer (Åp 21:4). Underet med brød og fisk peker framover mot en tid da det ikke mer skal være noe materiell nød blant menneskene (Åp 21:1).

Tegn og under er forvarsler om en forløst tilværelse, en frihetens tilstand, der fienden ikke lenger finnes.

Ifølge de fire første evangeliene sender Jesus sine disipler ut for å forkynne og gjøre under (Matt 10:7-8). Og Apostelgjerningene forteller mange ganger om vekselvirkningen mellom disiplenes forkynnelse og deres undergjerninger (Apg 2:2f og 3:1ff og 4:16.22.29f og 5:12 og 6:8 og 8:6ff og 9:32ff og 15:12 og 20:7ff). Underne er en del av forkynnelsen, de er MEDVIRKENDE tegn, det er Jesus som bekrefter vitnesbyrdet fra sine vitner (Apg 14:3).

Hos Paulus hører også ord og gjerning, forkynnelse og tegn og under sammen. I begge deler er det Kristus som virker ved Åndens kraft (Rom 15:18f jf Heb 2:3ff). Tegn og under følger forkynnelsen og blir dens ”Ånds og krafts bevis” (1Kor 2:4 jf 1Tess 1:5), en himmelsk legitimering av disiplenes guddommelige autoritet til tjeneste og vitnebyrd (2Kor 12:12).

Hvordan kan vi bruke dette i dag?

Hvordan kan vi bruke det vi har sett av kraft i Guds ord, i dag?

Tegn og under sier oss noe om omfanget av frelsen, at den omfatter alle dimensjoner i tilværelsen, ikke bare det sjelelige og de åndelige, men også det fysiske og det biologiske. De peker i samme retning som påstanden om at Jesus stod legemlig opp fra de døde. Også i dag har de en viktig funksjon som vitnesbyrd:

1. De minner oss om dagen da Gud skal oppreise hele skapningen.
2. De er et ytre vitnesbyrd om at alt det som sies om det Gud gjør på innsida, er sant og virkelig det også; syndenes forlatelse, fred med Gud, rettferdiggjørelse.

Det viktig at vi holder fast ved en bibelsk helhetsoppfatning av det Gud gjør i skapelsen og nyskapelsen. Det er likevel slik at vi fortsatt skal våge å holde fram gjenopprettelsen vår relasjon til Gud som det ene nødvendige. Ikke i et enten/eller. Ikke i et både/og. Men i et ”først og fremst”. Det lærer vi av apostelen Johannes: De fysiske undernes første og viktigste funksjon i Johannesevangeliet er å peke på den åndelige herlighet som skinner gjennom krafthandlingene. Den fysiske helbredelsen peker på noe over seg selv, til den åndelige helbredelsen og videre til den endelige fullendelsen.

Når vi studerer reaksjonene på Jesu kraftgjerninger, hos Johannes, så kan vi dele dem i fire grupper:

1. Nekter å se noe positivt i de tegn og under Jesus gjør, for eksempel fariseerne (Joh 11:47). Eller nekter å komme til lyset (Joh 3:19-20 og 9:41 og 15:22).
2. Tror på Jesus som en som gjør under, men forstår ikke at tegnene har til formål å åpenbare hvem Jesus virkelig er (Joh 2:23-25 og 3:2-3 og 4:45-48 og 7:3-7).
3. Ser hva tegnene egentlig er og kommer til tro på Jesus, forstår hvem han er og hvorfor hans forhold til Faderen er så spesielt (Joh 4:53 og 6:69 og 9:38 og 11:40).
4. Tror uten å se tegn. Disse prises av Jesus (Joh 20:29). Disse tror på grunnlag av vitnesbyrd fra dem som har vært sammen med Jesus (Joh 17:20), og Jesus velsigner dem og ber om at de må se hans herlighet (Joh 17:24).

Kristne verden over og gjennom hele vår historie, har stort sett fulgt ”Johannes-linjen” og holdt den åndelige helsen for å være det viktigste. Men samtidig har Bibelens fortellinger om tegn og under alltid utfordret oss kristne: Har vi bare vunnet oss posisjoner og titler og eiendommer eller er det ennå kraft i kristne (jf Apg 3:6).

Kristne vil reagere på to måter overfor spørsmål om kraft i kristne:

1. Stå i spissen for omsorgsarbeid for syke og nødlidende.
2. Praktiser forbønn for syke, med håndspåleggelse og evt også olje (Jak 5:14).

Hva gjør vi når tegn og under ikke utgjør et fast innslag i vår virksomhet? Kan hende vi kan svare med å spørre: Hva er vår viktigste målsetting i dag? At flere menneskere skal få komme til tro? At flere mennesker må bli pålitelig forvandlet av Guds ord og Ånd, i sin personlighet, i tro og i livsførsel? At det må skje flere under?

Ja takk, takk og takk… Og selv om jeg vil prioritere de to første svarene så vil jeg være med å forkynne helbredelsen og dens nådegaver. Jeg kan ta feil, men jeg vil ikke bli overrasket om denne delen av Guds handlingsregister vil få en evangeliserende betydning i vår kultur i årene som kommer mot oss, sammen med en ”diakonal evangelisering”.

Det som i alle fall er sikkert er at det en forbindelse mellom den indre forvandlingen som allerede har begynt i oss, som skal følges av en ytre, synlig og fullstendig forvandling til evig liv (Rom 8:10-11, 1Kor 6:14, 2Kor 4:14, Fil 3:21).

Vår frelse i full utfoldelse er forankret i to forhold, først og fremst i Jesu Kristi død og oppstandelse (Rom 6:14). Og så også i Den Hellige Ånd som bor i oss, som pant og forsmak (Rom 8:23, 2Kor 1:22, Ef 1:13-14, 2Kor 5:5). Det tar oss inn i spenningsfeltet, i kraftfeltet som også gjør det så usigelig spennende å være kristen: Mellom alt nå og ennå ikke, mellom utfordring og utrustning, mellom å modig tro Jesus for tegn og under og å vente med håp i Herrens varetekt…

La oss forvente mye godt av Gud, vår Far, og stadig øve oss i Gudsfrykt gjennom ”grunntrening”:

• Tro flytter fokus fra vår prestasjon til vår relasjon til Jesus.
• Håp gir mening og livsretning, tålmodighet og forventning.
• Kjærlighet, aktiv godhet – ”Golgata-kjærlighet” (2Kor 5:14-21).
• Glede – takke for nådens under og forløse nådegleden ved bønn og forbønn.
• Fred er fellesskap. Det er vår utgangspunkt i alt vi gjør: Vi HAR fellesskap med Faderen, Sønnen og Ånden (Kol 3:12, Ef 5:1.8).

Illustrasjon