Jes 53:1 -> «Herrens arm» åpenbaret

Tenk om Gud viste seg i ditt livsrom på en måte som ikke lar seg bortforklare. Tenk om Gud gjorde noe for deg som du ikke kunne gjøre for deg selv. Tenk om Gud satte sånn farge til livet ditt at menneskene rundt deg sa: «Se, Gud er med ham! Se hva gjør Gud gjennom henne. Se, Gud er midt iblant dem!»

Tenk om vi fikk se Guds kraft forløst… Jeg møter i alle fall ting som livsledsager, lærer og leder som er langt større enn hva jeg har lært å løse, hva jeg har mulighet til å mestre, forstand til å sette i rett stand, kraft til å kreve løst fra Satans makt. Jeg trenger Gud!

Kan hende du trenger Guds ledelse idet du skal avslutte en utdanning og begynne en ny karriere? Kan hende du trenger Guds helbredende hender over en sliten – eller slitt – relasjon til din ektefelle eller et barn, en far? Kan hende du trenger Guds beskyttelse om tanke og hjerte i møte med synd som har innpass over nedrevne murer lang et fristbart punkt i din karakter?

Jeg trenger Gud. Vi trenger Gud. Er Guds kraft forløst over ditt liv? Eller søker du ennå å øke din egen styrke, styrke din egen posisjon, bygge og trygge ditt eget navn?

700 år før Jesus kom, åpnet Gud øynene til profeten Jesaja så han fikk se selve sentrum av hva Jesus ville gjøre for å forsone oss med Gud og forløse Guds kraft over sitt folk.

Bli med meg til Jes 53, som starter to spørsmål: «Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?» Hvem ser «Herrens arm»? Arm (hebr zerowah) = hjelp, kraft, styrke. Jeg vil være svaret. Jeg vil at svaret skal være min familie. Jeg vil at forsamlingsfamilien hjemme skal være svaret. Jeg vil at alt Guds folk i Norge skal være svaret!

«Herrens arm» handler om hva Gud gjør for oss, i oss og gjennom oss, at hans muligheter er våre muligheter, at hans beskyttelse og bevarelse er der for oss, at han beveger oss, ja leder oss på sine veier gjennom hverdagens mange veikryss. Jeg ønsker å se «Herrens arm». Jeg ønsker å se «Herrens arm» sterk over mennesker jeg elsker og vil bare det beste. At Gud viser seg i våre liv på en måte vi aldri har sett før. Jeg vil at menneskene rundt oss skal se det og si: «Kristus er blant dere, håpet om herlighet!» (jf Kol 1:27b).

Jeg vil se «Herrens arm» fordi…

1. Jeg trenger FRIHETEN.

Guds mennesker i GT var slaver i Egypt. Men «Herrens arm» løste dem ut og satte dem i frihet: «Men de er jo ditt folk og din eiendom, som du har ført ut med din store kraft og med din utstrakte arm.» (5M 9:29).

Gud setter mennesker i frihet i dag som i går. Frihet fra død religion. Frihet fra avhengighet. Frihet fra bekymringer, tvil og forvirring. Frihet fra stolthet, både selvrettferdighet og selvmedlidenhet. Frihet fra syndens skyld og livsstil. Frihet fra dommen og døden. Frihet til å elske Gud og vår neste som oss selv.

Jeg trenger FRIHETEN som følger «Herrens arm»!

2. Jeg trenger SEIEREN.

Guds kraft overvinner alle krefter, alltid. Selv når det ser ut som det går til nederlag, går det til seier. Guds seier ligner ikke alltid vårt bilde av seier… Det ser vi i Jesu kors. Det så ut som nederlag. Men «Herrens arm» gjorde Jesu kors til historiens vendepunkt (Heb 9:26b), kjærlighetens høydepunkt (Rom 5:8), frelsens utgangs- og sluttpunkt (Heb 12:2a), og troens/ tilbedelsens/ tjenestens midtpunkt (Joh 20:19-23). SEIER!

«Syng en ny sang for Herren, for han har gjort under! Hans høyre hånd og hellige arm har gitt ham seier.» (Sal 98:1)

Gud vinner seier i dag som i går. Du kjenner kanskje akkurat nå på nederlag; åndelig eller følelsesmessig eller i dine relasjoner. Du er brukt opp. Det er ikke mer kraft i deg. Intet initiativ. Ingen idé. Ingen utgang. Du kan ikke vinne ved egen makt og myndighet. Du har nærmest gitt opp troen på forandring. Men en hånd er strakt ut fra Herrens trone! Hans arm er ikke for kort til å frelse! Tenk større! Lev nærmere!

3. Jeg trenger STYRKEN.

«Herrens arm» har styrke til å bære Herrens løfter ut i livet. Når jeg har tenkt opp mine tanker og brukt opp min styrke langs mine egne veier, så ser Gud hva han vil gjøre – og han har styrke til å gjennomføre det!

«Å, min Herre og Gud! Se, du har skapt himmelen og jorden med din store kraft og utstrakte arm. Ingen ting er umulig for deg.» (Jer 32:17).

Der min vei stopper, starter Guds.

4. Jeg trenger BEVARELSEN.

«Herrens arm» viser at det ikke er farlig å søke Guds veier. Om du faller, faller du i kjærlige armer og hender som er merket av nådens nagler. Har du falt? Er du skamfull og skuffet over deg selv? Er andre misfornøyd med deg og din innsats? Du er i Herrens hender med alt som med deg skjer.

«Ingen er som Jesjuruns Gud. Han rir fram over himmelen for å komme deg til hjelp, rir på skyene i sin velde. En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer. Han drev fienden bort for deg og sa: Rydd ut!» (5M 33:26-27).

Med «Herrens armer» kan vi våge å ta nye steg og våge oss innover terreng vi ikke har vært i før. For om vi faller, faller vi i Herrens naglemerkede hender. Hans armer reiser oss opp igjen og støtter oss kraftig når vi vil ta terreng for Guds rike og vitne om Hans frelse.

5. Jeg trenger BESKYTTELSEN.

«Herrens arm» sier oss at Gud ønsker oss nærme. Ikke på armlengs avstand, men helt tett inntil seg: «Han gjeter sin flokk som en gjeter. Han samler lammene med armen, løfter dem opp i fanget, leder søyene.» (Jes 40:11).

Føler du deg aleine? At ingen egentlig bryr seg? At ingen spør etter deg, søker inn til deg? Hør, HØR: Ved sitt hjerte skal Herren bære deg!

«Hør på meg, du Jakobs hus, alt som er igjen av Israels hus, dere som ble løftet opp helt fra fødselen, som ble båret helt fra mors liv: Jeg er Han, helt til dere blir gamle, jeg vil bære helt til håret er grått. Jeg har gjort det. Jeg løfter, jeg bærer og berger. Hvem vil dere sammenligne meg med, hvem er jeg lik? Hvilken lignelse vil dere bruke for å sammenligne oss? De øser ut gull fra pungen og veier opp sølv på vekt. De leier en gullsmed og lager en gud, så bøyer de seg ned og tilber den. De tar den på skulderen, bærer den på plass. Der står den og rører seg ikke fra plassen. Roper en til den, svarer den ikke, den kan ikke frelse fra nød. Husk dette med sorg, ta det til dere, syndere! Husk de første ting fra gammel tid For jeg er Gud, og ingen annen, jeg er Gud, og ingen er lik meg. Fra begynnelsen forteller jeg slutten, på forhånd forteller jeg det som ikke har hendt. Jeg sier: Min plan står fast, alt jeg vil, det gjør jeg.» (Jes 46:3-10).

Jes 53:2-3 -> Å forløse kraft i kraftløse

Jes 53 starter med to spørsmål: «Hvem trodde budskapet vi fikk? Hvem ble Herrens arm åpenbart for?» Jes 53:2-3 svarer på spørsmåla. Og i svara finner du hvordan Guds kraft forløses. Jeg tipper du har søkt til vers 4-6 for Guds kraft. Det kan jeg forstå. Men vi kan ikke ta imot og ta i bruk myndigheten og mandatet som ligger i vers 4-6 uten å gå gjennom vers 2-3…

«Han skjøt opp som en spire for hans ansikt, som et rotskudd av tørr jord.» (vers 2). Forstår du hva du leser her: «en spire for hans ansikt»/ «et rotskudd av tørr jord». Hva ser du? Hva hører du? Det skrøpelige? Eller det kraftfulle i at spiren er «for hans ansikt» og håpet i at der faktisk er «et rotskudd» i den tørre jorda?

«En kvist skal skyte opp fra Isais stubbe, et skudd skal spire fram fra hans røtter. Herrens ånd skal hvile over ham, en Ånd med visdom og forstand, en Ånd med råd og styrke, en Ånd som gir kunnskap og frykt for Herren.» (Jes 11:1-2).

Isai var far til kong David, en av forfedrene til Jesus. Kong David gjør inntrykk, likesom et mektig tre. Men kongefamilien falt fra og falt sammen, som et nedhugget tre. Tilbake sto «Isais stubbe». Det kraftfulle ligger altså ikke i makten til den menneskelig sett mektige kong David, men i dette at «et skudd skal spire fram fra hans røtter». Vanligvis vokser visstnok ikke frukt ut av slike rotskudd, så Jesu familietre gav ham sånn sett ingen fordeler!

Vi vet at Jesus vokste opp i fattigdom (gav fattigmanns offer i templet). Mora var en ung kvinne. Faren var en tømmermann. Hjembyen var Nasaret. Folk brukte “Nasareer” som skjellsord og sa: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Joh 1:46). Jesus vokste virkelig opp «av tørr jord»…

Folk flest så ikke til Jesus for Guds kraft. Og derfor så de heller ikke «Herrens arm» forløst i sitt liv. Ta imot nøkkelen: For å erfare Guds kraft forløst i ditt liv skal du gjøre det motsatte av hva folk flest gjør i Jes 53:2-3!

1. Guds kraft forløses for dem som ser Jesus: «Han hadde ingen herlig skikkelse vi kunne se på» (vers 2b).

De så, men kunne ikke se det de så etter. Å se handler om å gi oppmerksomhet, la blikket hvile på, dvele ved, studere. Hva er det som fanger din oppmerksomhet? Det er så mye annet å se på enn Jesus – i tidens trender eller tingenes tilstand, men også i Guds ord. Alle fargene og formene, fortellingene og folkene kan gjøre at vårt hjertes øyne dimmes på synet av det ene nødvendige imellom de mange viktige og nyttige eller bare vittige tingene.

Vi har en fiende i Satan som stadig søker å tilsløre og sløve oss for seieren, selvbilde og styrken vi får med Jesus: «For denne verdens gud har blindet de vantros sinn, så de ikke ser lyset som stråler fram fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Gud bilde.» (2Kor 4:4).

Be Faderen avsløre Jesus for deg. Det er når du ser på Jesus og ditt hjerte får se herligheten i det heslige, storheten i det skrøpelige – at Gud forløser sin kraft og gjør sine gjerninger for deg, i deg og gjennom ditt liv.

Ektefeller kan oppleve å se hverandre hver dag uten å se hverandre hver dag. Jesu etterfølgere kan oppleve at de følger uten å ha blikket festet på Jesus på en sånn måte at han har din oppmerksomhet, at du dveler ved ham og avventer neste ord, neste bevegelse fra ham – bare ham.

Guds kraft forløses i dem som ser Ham.

2. Guds kraft forløses for dem som søker Jesus: «Han hadde… ikke et utseende vi kunne glede oss over» (vers 2c).

Å glede seg over = ha sin lyst i (NB 88). Å ha sin lyst i handler om en lengsel som skapere en bevegelse i retning av det du søker, – du vil bare nærmere: «Uten tro er det umulig å være til glede for Gud. For den som trer fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» (Heb 11:6).

Hvorfor vil vi ikke ha Jesus? Kan det være at vi er fylt opp av andre og annet? At vårt hode og våre hjerter er fylt av arbeid for høyere posisjoner, omsorg for ens eget og bekymringer for gårsdager og morgendager? Jesus sa at «Menneske lever ikke av brød alene, men av hvert ord som kommer fra Guds munn.» (Matt 4:4). Har vi rom for Guds ord, «livets brød», egentlig?

«De hadde søkt Herren av all god vilje, og han lot seg finne. Herren ga dem fred på alle kanter.» (2Krøn 15:15b, om kong Asa da han renset gudsdyrkelsen).

Når vårt arbeid for Herren tar blikket bort fra Herren vi arbeidet for, så blir det mindre og mindre rom for Jesus. Og du må etter hvert gjøre opp status og summere: «Jeg gleder meg ikke over Jesus, jeg har ikke min lyst i Ham lenger…» Men Faderen vil, i sin nåde, gi deg en hunger etter Jesus – at «livets brød» får gi deg hva du trenger og mette deg.

3. Guds kraft forløses for dem som ser en gang til på Jesus (respekt): «Han var foraktet… en de skjuler ansiktet for» (vers 3).

Respekt kommer av latin re + spectare = se en gang til. Det er langt i fra alle som respekterte Jesus da han gikk omkring på jorda. Det drev dem til å drive naglene gjennom hendene hans; foraktet som en forbryter, forrådet, forlatt, fornektet, forbannet.

Å forakte noe er å vurdere det som verdiløst. Jesu verdier er så annerledes våres at mange nærer forakt for ham:

Han er ydmyk, så vår hunger etter høyere stilling og status avsløres: Det tar deg ikke nærmere noen andre enn deg selv. Du og jeg blir oss selv nok, like til det innkrøkte. Mens han er en giver, en tjener, en som bærer andres byrder.

Han var fattig, så vår hunger etter mer av «mammon» gir ikke noe mening for pengene gir ikke liv eller varig livshjelp mellom vugge og grav.

Han var villig til å lide, så vår hunger etter helse og fravær av smerte framstår som ikke som sunnhet, men sann egoisme.

Det motsatte av forakt, er respekt: «En sønn hedrer sin far og en slave sin Herre. Er jeg far, hvor er da min heder, er jeg herre, hvor er ærefrykten for meg? sier Herren over hærskarene til dere prester, dere som viser forakt for mitt navn.» (Mal 1:6a).

4. Guds kraft forløses for dem som tar imot Jesus: «Han var… forlatt av mennesker» (vers 3a).

Forlatt betyr uønsket og avvist, dødt og stille. Tilstanden «forlatt» inntrer når avstanden er 40 cm… Det 40 cm fra hode til hjerte på folk flest. Mange anerkjenner Jesus som lærer og leder, men holder 40 cm’s avstand til det avgjørende: Jesus gjør ikke krav på å være en god lærer og dyktig leder. Han sier han er «Kristus», «Guds Sønn», «Verdens frelser». Intet mindre uten at tilstanden «FORLATT» etableres som det faktiske forholdet du har til Jesus.

Skjuler du ditt ansikt for Jesus? Jo, du respekterer Ham som Lærer og lærer av Ham som Leder – men anerkjenner du Ham som Frelser og Herre? Faderen ser etter mennesker som vil ta imot Jesus – og holde seg tett til Ham som Frelser og som Herre, likesåvel som Lærer og Leder…

«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (Joh 1:11-12).

5. Guds kraft forløses for dem som setter Jesus høyt: «Han var foraktet, vi regnet ham ikke for noe.» (vers 3c).

Å regne noen for ikke å være noe betyr at man ikke gir akt på, verdsetter, setter pris på, setter høyt.

Et menneske kan i det lengste strekke seg til å si at Jesus var en leder som fortjener respekt. Hans lære er verdt å studere og lære av, likesom Gandhi og Buddha. Men det kan aldri verdsette Jesus høyere – ja, høyest av alle – uten samtidig å innrømme skylden for naglemerkene i Jesu hender…

Et Guds menneske verdsetter Jesus høyt: «Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt. For hans skyld har jeg tapt alt, og alt jeg har tapt, regner jeg som verdiløst skrap, bare jeg kan vinne Kristus…» (Fil 3:8).

Å sette Jesu over alt og alle er å se og si av hjerte at alt jeg beundrer er i Ham: Jeg ser og søker den naglemerkede. Jeg respekterer Ham og tar imot Hans frelse. Jeg setter den naglemerkede høyt, som Herre over meg og mitt.

Guds kraft forløses der troen forkynnes, der Jesus males for øynene som korsfestet (Gal 3:1-5). Da skjer det utrolige: Guds kjærlighet utøses i våre hjerter ved Den Hellige ånd (Rom 5:5). Som Faderen elsker Sønnen, elsker Sønnen meg (Joh 17:23). Som Faderen sendte Sønnen, sender Sønnen meg (Joh 17:18). Som Sønnen virket under Faderens fullmakt i Faderens navn i Åndens kraft, så skal jeg virke under Sønnens fullmakt i Jesu navn i Åndens kraft og ved Guds levende ord etablere Jes 53-54-55 som livsrom og livsstil (jf Joh 20:19-23) så stadig flere får erfare Sal 34:6: «Ved blikket mot ham og strål av glede, så skal dere aldri rødme av skam!» Og vers 9: «Smak og se at Herren er god! Salig er den som søker tilflukt hos ham.» Og vers 19: «Herren er nær hos dem som har et nedbrutt hjerte, han frelser dem som har en knust ånd.»

6. Guds kraft forløses for dem som ber i Jesu navn: «Han var… en mann av smerte, kjent med sykdom…» (vers 3b).

«Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han… Han tok på seg de manges synd og ble rammet I STEDET FOR lovbrytere.» (Jes 53:4.12b).

Jesus gjorde det vi var skyldig å gjøre. Jesus bøyde seg dypt ned for å bære våre byrder, bryte våre bånd og lege våre sår og sette oss i stand til å leve i frihet, i kraft og i glede. Og han gjorde det fullkomment og fullførte den oppgaven Faderen hadde gitt ham. Derfor sier Jes 54 at forsamlingsfamilien skal forberede seg for familieforøkning i forventning om at barna som forsvant skal finnes og frelses hjem igjen. Derfor sier Jes 55:1-3.6 «KOM!» Men du vegrer deg fordi du er 1) Treg til tro eller du har et 2) galt gudsbilde eller du har fått malt deg et 3) selvfordømmende åndelig selvbilde (jf Luk 11:9-13).

«Vær oss nådig, Herre, til deg setter vi vårt håp! Vær vår styrke morgen etter morgen, vår frelse i nådens tid!» (Jes 33:2).

Jes 53:4-12 -> Hva er så kraftig ved ordet om korset? 

Ikke noe avsnitt i GT er så viktig for den kristne forsamlingsfamilien (menigheten) som Jes 53. Jesus refererte ofte til dette kapitlet. Disiplene gjorde det samme. I Apg 8 forklarer Filip at her profeterer Jesaja med hovedfokus på Jesus Kristus, hans lidelse, død og oppstandelse. Denne profetien kan vise oss hva det er som er så kraftig ved ordet om korset…

Ifølge Koranen døde ikke Jesus på korset. I følge Nietzsche er korset et tegn på svakhet. Såkalte herlighets-teologer (Hagin, Copeland) forkynner at Jesus mista sin guddommelighet, at hans natur gjennomgikk en forandring og han ble fylt med satans natur på korset, at djevelen tok herredømme over Jesus på korset og at det er «nederlaget og mislykkethetens sted». Profeten Jesaja forkynner at Jesus skulle lide og dø på et kors, og at det verken var en feil eller en fiasko eller seier for djevelen. Dette var en død som var planlagt og som ble forkynt mange ganger og på mange måter, mange hundre år i forveien.

Hvorfor måtte Jesus dø? (vers 4-6).

Det var vanlig på Jesu tid å se på lidelse som et uttrykk for at den som led var «slått av Gud» (vers 4b). Det er en sammenheng i Bibelen mellom synd og lidelse/sykdom, men det er ikke nødvendigvis synden vår som fører til lidelse/sykdom (Jobs bok, Joh 9, Mark 2). Jesaja ser at Jesus lider, men også at han ikke lider for sin egen synd. Midt i dette sentrale avsnittet, Jes 53:4-6, får vi se stedfortrederen; den uskyldige lider på vegne av de skyldige: «Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.» (Jes 53:5).

Gjennom hele avsnittet vårt møter vi kontrasten: han/ vår og vi/ han. Hele 7 ganger i løpet av 3 vers. Det han gjør knyttes til oss, til våre liv:

Jesu lidelse var FYSISK: «våre sykdommer tok han» (vers 4a).

Jesu lidelse var FØLELSESMESSIG: «våre smerter bar han» (vers 4b).

Jesu lidelse var ÅNDELIG: «han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder» (vers 5a).

Jesus led og døde i vårt sted, og ved hans lidelse har vi fått løfte om legedom (fysisk), klippefast glede med en begrunnet forventning om full frihet med Ham (følelsesmessig) og fred med Gud (åndelig).

«Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei.» (Jes 53:6a). Vi har alle gått hver vår veg. Ingen av oss har gått Guds vei i alle ting. Det har ingen hensikt å telle dårlige valg og måle nederlag oss imellom, for «skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.» (Jes 53:6b).

Hvorfor valgte Jesus å dø? (vers 7-9).

Jesus måtte ikke dø, rent menneskelig sett. Han hadde ikke fortjent denne straffen, men han visste hvor viktig det var at han valgte å dø. Det er en høy presisjon og detaljert nøyaktighet i denne profetien. Profeten hører til og med stillheten: «han åpnet ikke munnen» (vers 7a).

Tausheten gjorde inntrykk på vennene hans. Apostelen Peter skrev: «Han svarte ikke med hån når han ble hånt, han truet ikke når han led, men overlot sin sak til ham som dømmer rettferdig.» (1Pet 2:23). Det gjorde også inntrykk på Jesu bror, Jakob, som skrev at den som kan holde styr på tunga si, vil være i stand til å holde hele legemet i tømme (Jak 3:2).

Tausheten gjorde inntrykk på fiendene hans. Herodes spurte han med mange ord, men Jesus svarte ham ikke (Luk 23:9). Jesus ga heller ikke Pilatus noe svar (Joh 19:9) og han undra seg over det (Mark 15:5). Når en mann ble korsfesta, hadde han ikke annet å forsvare seg med enn munnen. Den som ble korsfesta, pleide å banne og sverge, slik som de to forbryterne på hver side av Jesus gjorde. Det var normalt. Det var naturlig. Jesu taushet midt i de intense lidelsene forbauset de som holdt vakt. Da den romerske offiseren som stod rett foran ham, så hvordan Jesus utåndet, sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds Sønn!» (Mark 15:39).

Selv om den død Jesus døde, var forbryterens død, var han selv uskyldig. Han døde etter falske anklager. Han ble «utryddet av de levendes land», ikke fordi han hadde gjort noe galt, men «fordi mitt folks lovbrudd rammet ham» (vers 8b).  Dette var en helt uakseptabel straff i våre øyne, men Gud så i dette den eneste veien til frelse for oss.

(I vers 9a ser vi en uvanlig kombinasjon som også viser presisjonen i profetien: «Da han var død, fikk han sin grav blant urettferdige og hos en rik…». De som ble korsfesta, ble gjerne kastet i Gehenna, søppeldynga utenfor Jerusalem. Men selv om de gav Jesus en grav blant urettferdige, så var han hos en rik i sin død, jf Joh 19:38-42). 

Hva vant Jesus ved sin død? (vers 10-12). 

Det som så ut som et tragisk nederlag, var faktisk en triumferende seier, planlagt av Gud: «Det var Herrens vilje å knuse ham… Ved hans hånd skal det lykkes, det Herren vil» (vers 10a).

Apostelen Peter sa det slik på pinsedagen: «Han ble utlevert til dere, slik Gud på forhånd hadde bestemt og kjente til, og ved lovløses hånd naglet dere ham til korset og drepte ham.» (Apg 2:23). Det unnskylder ikke dem som dømte han til døden, men vi ser at det var et ledd i Guds frelsesplan. Jesus sa det slik, i Getsemane: «Far, om du vil, så ta dette begeret fra meg! Men la ikke min vilje skje, men din!» (Luk 22:42).

Korset betyr ikke at Gud aksepterer urettferdighet. Korset er brennpunktet i Guds plan for å frelse verden. Jesus gav sitt liv som «skyldoffer», sier Jesaja (vers 10b). Apostelen Paulus forklarer det slik i 2Kor 5:21: «Han som ikke visste av synd, har han (Gud) gjort til synd for oss, for at vi i ham skulle få Guds rettferdighet.»

Hva var det som gjorde at Jesu tragiske død ble så triumferende?

Han skal «se etterkommere» (vers 10).

Han skulle se frukt av sitt smertefulle offer. Som en mor synes å glemme smertene i fødselen idet hun ser barnet legges mot brystet sitt, vil Jesus i rein himmelglede se millioner av mennesker ta imot nytt liv ved hans offer.

Han skal «se» (vers 10 og 11).

Han skal med andre ord se det som etableres ved hans død. Profeten ser og forutsier at han skal komme ut av døden og «leve lenge» (vers 10). Jesu oppstandelse var ikke en reversering av et nederlag, men manifestasjonen av en seier (jf Kol 2:15)!

Han skal «mettes ved sin innsikt» (vers 11). 

Jesus hadde en klar forståelse av at han var sendt av Gud og hadde fått et oppdrag fra Gud. Han ga Gud ære i det han fullførte den gjerningen han var kommet for å gjøre: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30 jf 17:4). Forhenget i templet i Jerusalem rivna fra øverst til nederst da Jesus fullførte. Det forteller oss at det nå er åpnet en vei tilbake til Gud. Jesu oppgave var å sørge for at Gud og mennesker kunne lære hverandre fullt ut å kjenne og leve sammen i fred, på nytt.

Det er fullbrakt, så da er det fordømt unødvendig å gå fortapt! For Jesus kan og skal «gjøre de mange rettferdige» (vers 11). Å bli rettferdiggjort betyr at du tar imot og tilregnes alt det Jesus er og har gjort for deg (jf 2Pet 1:4, Ef 1:3-14). Med hans liv, lidelse og død I DITT STED så får du et ordnet forhold til Gud. I prinsippet er fangenskapet under syndens makt over, og forholdet til Gud er gjenoppretta. Det er da din stilling, i Guds øyne. Det er utgangspunktet for alt du skal få gjøre og være med på sammen med Gud i dag. Det er utgangspunktet for alle dine bønner, din tilbedelse og din tjeneste: Gud er med deg. Gud er for deg. Du har din himmelske Fars hengivenhet, utstilt på et kors: «Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom 5:8).

Gud har godkjent at synden er sonet ved Jesu stedfortredende død idet han reiste Jesus opp fra de døde. Derfor er det rett og slett rettferdig at Gud erklærer oss rettferdige ved tro på Jesus; at vi tar imot Jesus som vår Frelser og Herre. Og «da vi altså er blitt rettferdige ved tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5:1). Skylden vår er fjernet, syndens bånd er brutt, dødens makt er overvunnet, fordi, som profeten forkynner: «han har båret deres skyld» (vers 11c). Og: «Han tok på seg de manges synd og ble rammet i stedet for lovbrytere.» (vers 12c).

Han skal nå tronen i triumf, som en mektig hærfører (vers 12a).

Selv om Jesus levde i ydmykhet, så var han en kriger og hærfører i det største slaget som noen gang er utkjempet på jorda: «Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset.» (Kol 2:15).

Jesus «ble regnet blant lovbrytere» (vers 12b), men sannheten er den profeten forkynner: «Se, min tjener skal ha fremgang, han skal opphøyes og løftes opp og bli svært høyt» (Jes 52:13). Jesus identifiserte seg med oss syndige mennesker i sitt liv og i sin tjeneste, og døde mellom to forbrytere. Men Jesus er sann Gud og sant menneske, samtidig, – akkurat slik apostelen Paulus forkynner om Jesus i Fil 2:6-11…

DERFOR vinner Jesu seier over djevelen og døden, i tid og rom, under våre livsvilkår, midt i blant oss… Og hør det korskraftige budskapet: Gud ville kunngjøre, gjennom sine profeter og apostler, «hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus blant dere, håpet om herlighet! Det er ham vi forkynner, og vi rettleder og underviser alle mennesker i den fulle visdom, for å føre hvert menneske fram til modenhet i Kristus. For å nå dette målet arbeider og kjemper jeg i hans kraft, den som virker i meg med styrke.» (Kol 1:27-29).

Dette er gode nyheter! Uten Jesus hadde vi vært fortapt. Det nye livet, med ny horisont og nye perspektiver, kommer til den enkelte av oss når vi får se hva Jesus har gjort, tar imot det Jesus vant for oss, og svarer ved å gi oss selv i tjeneste for Jesus (2Kor 5:14-21). Tjenesten er jo ikke en forskuddsbetaling for ting vi vil ha, men en naturlig takk for det vi har fått – og en dypt alvorlig hjertesak for oss, at ingen i vår sone av verden må gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3:16).

I dette skjæringsfeltet mellom å ta imot og å ta i bruk Guds nåde, der forløses Guds kraft i oss: «Gjennom ham har vi også ved troen fått adgang til den nåde vi står i, og vi er stolte over håpet om Guds herlighet… Og håpet skuffer, ikke for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den hellige ånd som han har gitt oss… For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre» (Rom 5:2.5.21).

Det nye livet – kristenlivet – er framfor alt å herliggjøre Herren Jesus Kristus, Guds Sønn. Så la oss på ny sette Jesus seier som sentrum i våre liv, og la det vi har fått del i med Ham (jf 2Pet 1:4) være utgangspunktet for alt vi ber om og enhver bevegelse vi vil gjøre som hans ambassadører der vi bor.

Gud vil kraftig støtte dem som vil være med Sønnen og vitne om Sønnen (Apg 1:8).