I min oppvekst fikk vi ofte forkynt 1Kor 2:2:

«For jeg ville ikke vite av noe blant dere uten Jesus Kristus, og ham korsfestet».

Det hørtes ut som selve sakens kjerne, som en klar stjerne å sette retning etter.

Men så las jeg litt lenger… helt til 1Kor 2:4.

Det skulle jeg nok ikke gjort for det ble stjernesmell for det trygge teologiske systemet og vurderingskriteriet som var etablert med 1Kor 2:2. Og satte i gang en kjernereaksjon, for min del. For der sier vår egen teologiske stjerne og kjernekar Paulus:

«min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis…»

Så skal vel innholdet fremdeles være Jesus Kristus og ham korsfestet. Men det ble altså forkynt med Ånds og krafts bevis. Da blir det alvorlig: Har jeg fått et «skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft» (2Tim 3:5)?

Bibelen ble brått bredere enn min barndoms forkynnelse hadde gitt inntrykk av.

Er det virkelig slik at vi alltid hører «evangeliet om Kristi kors som kan skape sann tro på Kristus» i de omvendelsesfortellingene som bibelen presenterer? For eksempel når Jesus møter kvinnen ved Jakobs brønn i Joh 4, eller Sakkeus i Luk 19?

Er det virkelig slik at kraftige gjerninger, tegn og under ikke har en medvirkende funksjon i omvendelsesfortellingene som bibelen presenterer? Eksempelvis under Filips virke i Apg 8: «Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem. De gav alle akt på det som ble sagt av Filip, da de hørte og så de tegn han gjorde.» (v.5-6). Eller hva med Paulus sin omvendelse i Damaskus i Apg 9? Ville Paulus fått synet – også det åndelige åpne blikket for Guds sak – om ikke Ananias hadde vært lydig mot synet han fikk og gått til Paulus for å be for ham og veilede ham videre inn i Guds plan med Paulus sitt liv?

Det var mye påske i min oppvekst. Det er jeg gla for. Men kjære vene, Jesus sto opp fra de døde. Jesus lever! Pinsen er etablert. Apg 1:8 viser at med påske og pinse så legges nye vilkår for vårt liv med Gud på jorda.

Det er nå fremmed for apostlenes menneskesyn å legge tyngdepunktet i det gamle menneske og dets begrensede muligheter for positive bidrag. Det skal korsfestes og legges av. Gravlagt som det er med Jesu død. Vi skal få ikle oss det nye menneske, og vandre i et nytt liv…

Og som Paulus tillate oss å være og virke «full viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristi dag.» (Fil 1:6)

Og som Paulus tillate oss å be om at vår «kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og all innsikt, slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag, fylte av rettferds frukt ved Jesus Kristus, Gud til ære og pris» (Fil 1:9-11).

Og som Paulus tillate oss å flytte tyngdepunktet fra det vi er i oss selv, til det vi nå er «i Kristus» – og leve som om det fakta er vår nye identitet: «Og skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» (Rom 12:2).

Paulus sier det ganske så enkelt, like så enkelt som han selv tro og lever:

«Dere selv var jo en gang mørke, men nå er dere lys i Herren. Vandre som lysets barn!» (Ef 5:8).

«Likesom dere altså tok imot Kristus Jesus som Herre, så vandre i ham.» (Kol 2:6).

«Er dere da oppreist med Kristus, så søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd. La deres sinn være vendt mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden. Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.» (Kol 3:1-3).

Vi er så gode til å regne oss som døde for synden, men kanhende vi også skulle ta i kast med de mattestykkene der vi skal få regne oss som levende for Gud i Kristus Jesus?!

Det er alvorlig viktig for vårt liv med Jesus i verden! Det er evig viktig for våre medmennesker. For vi tror at Satan lever. Vi anerkjenner de kreftene som står imot «Kristus, Guds kraft og Guds visdom» (1Kor 1:24).

Derfor skulle vi bestrebe oss på å skrive ut en veiledning til Lyset. Ikke en utredning om mørke. Kraften i lyset viser seg klart nok med skinnet. Eller… har vi skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft?

Vi kan gi en sunn veiledning i hvordan vi kan kjempe mot kreftene som står mot Guds kraft, og føre mennesker til frihet fra dem og «fra dette dødens legeme» (Rom 7:25). For vi, som sier vi tror, vi vet at det skjer – at det fakta skjer – ved Jesus Kristus, ved påske og pinse, der vi regner oss som døde for synden og levende for Gud.

«Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd, som gjør at vi roper: Abba, Far!» (Rom 8:15).

Dette er radikale nyheter! Gode nyheter. Det forandrer alt. Det flytter mennesker fra et evig trist kretsløp omkring det gamle mennesket og frykten for slavedriverens slag, til barnets frie, glade, kraftfulle leik under Fars smil og velsignelse.

Dessverre så ender vi ofte i jakten på hverandres teologiske feilskjær og repeterer «mantra-aktig» at løsningen er å forkynne «ordet om korset», «lov og evangelium». Sånt sier så lite for folk flest. La oss snakke om Gud med kapittel og vers fra Guds ord. Like radikalt som Guds ord. Like bredt. Like sant og like stort.

Bibelen har en større verktøykasse – eller et større våpenlager – i møte med Satan og kreftene som står mot Kristus, Guds kraft og Guds visdom.

Bibelens menneskesyn er langt mer positivt enn det gamle menneskets muligheter.

Bibelens beskrivelse av kampen mellom Kristus og kreftene omkring, er langt verre enn vi gir kristenfolket inntrykk av. Og mye mer alvorlig enn våre liv gir inntrykk av.

Nettopp derfor må vi komme opp med en veiledning som snakker med kapittel og vers i Guds ord – og ikke med fastlåste kristelige setninger som ikke nødvendigvis rommer bibelens kreative, kraftfulle mangfold i kampen for menneskers evige frelse.