Når vi forkynner rettferdiggjørelse ved tro, så gir det mening å si at mennesket er «samtidig rettferdig og synder». Det skjer noe FOR oss ved Kristus, som ikke endrer noe I oss. Men det gjelder oss, ved troen. Se Rom 3:23ff.

Når vi forkynner gjenfødelse ved troen og dåpen til Jesu navn, så ser det ut som vi må si at det skjer noe I oss som i det minste ansporer tanken til å gjøre en tyngdepunkts-forskyvning, slik at vi legger vår identitets tyngdepunkt i at vi nå er blitt «NYE SKAPNINGER I KRISTUS» (2Kor 5:17) og at vi nå kan «VANDRE I ET NYTT LIV» (Rom 6:4), «AV HJERTE LYDIG» (Rom 6:17)… Dette er vel noe annet enn å balansere to uttrykk i et paradoks og tro at vi med det har samlet Bibelens aktive livshjelp i en sum?

Jesus sier at uten at vi blir født på ny så kan vi ikke se Guds rike. Og Han utdyper det med å si om denne nye fødselen at «det som er født av Ånden er ånd» (Joh 3:6).

Skjer det noe I oss ved frelsen som ikke riktig blir fanget opp av, eller i alle fall formidlet klart til aktiv livshjelp, i de overskriftsaktige headingene «rettferdiggjørelse ved tro» og «samtidig rettferdig og synder»?

For eksempel når Paulus sier at Gud er den som «fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» (Kol 1:13). Enten er vi innunder Guds herredømme eller så er vi under mørkets makt. Ikke både og. Men enten eller. Rett nok kan sjel og legeme være under angrep og innflytelse av fristeren eller også kjødet eller også det vi gjerne omtaler som «verden» – til tross for et renset hjerte. Men vår identitet og tilhørighet til Gud rokkes ikke under dette trykket eller av våre feiltrinn eller famlende forsøk på å leve med Gud i vanlige vanskelig dager.

Det er iallefall stor forskjell på livsholdningen der du ser deg selv som en synder som håper du blir frelst av nåde ved tro… og den der du ser deg selv som et Guds barn som fremdeles kan anklages, anfektes og angripes. Den første holdningen kan noen ganger skape de vakreste og mest ydmyke mennesker jeg vet om. Men også mange mange fryktsomme og engstelige. Den andre holdningen kan tidvis gjøre noen kjepphøye på sin egen tros vegne. Det er jo bare trist. Men også bemyndige mange mange til å våge å oppleve livet med Gud i vanlige hverdager. Som håpsambassadører som mot håp tror med håp, tross alt. Som barn som er med Pappa på jobb. Som soldater som sloss ikledd Guds fulle rustning (Ef 6:10ff) – mot makter og myndigheter og ondskapes åndehær i himmelrommet – sjel for sjel i randsona av Guds rike, akkurat i skjæringsfeltet mellom mørke og lys, Satans makt og Guds rike.

Rom 5:1: «Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.»

Rom 5:5: «Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.»

Rom 5:21: «Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre».

Rom 8:9: «Men dere er ikke i kjødet, dere er i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere. Men om noen ikke har Kristi Ånd, da hører han ikke Kristus til.»

Rom 8:14: «For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.«

Rom 8:15: «Dere fikk jo ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte. Men dere fikk barnekårets Ånd som gjør at vi roper: Abba, Far!«

Rom 8:16: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd av vi er Guds barn.»