Er vi “samtidig rettferdig og synder” (simulus justus et peccator) eller er vi ikke bare erklært skyldfrie skyldnere (Rom 3:23ff, Kol 2:14-15), men vi er også blitt “en ny skapning i Kristus” som kan “vandre i et nytt liv” (2Kor 5:17, Rom 6:4 jf Joh 3:3.6) og vi er “fridd ut av Satans makt og satt over i Guds elskede Sønns rike (Kol 1:13).

Når vi forkynner rettferdiggjørelse ved tro (objektiv forsoningslære), så gir det forsåvidt mening å si at vi er samtidig rettferdig og synder (Rom 3:23ff). Vi står da likesom innfor Guds domsstol i himmelen der Gud dømmer oss, helt rettferdig, skyldige i de anklagene som rettes mot oss. Så soner Jesus straffen i stedet for oss. Hvorpå Gud erklærer oss rettferdige ved troen på Jesus – ved at vi erkjenner skylden, anerkjenner Jesu soning og aksepterer den som vår straff og ber den legges til grunn for vår forsoning med Gud. Det skjer altså overhode ingenting med oss eller i oss når det gjelder rettferdiggjørelse ved tro. Vi kobles på noe som har skjedd utenfor oss, uten oss – slik at det gjelder oss og teller som vår soning i Guds øyne: Altså, den skyldige erklæres skyldfri og vi er slik sett skyldfrie skyldnere… Og lever greit med det.

Når vi forkynner hvordan Guds godhet driver oss til omvendelse (subjektiv forsoningslære jf Luk 15) og gjenfødelse ved tro og dåp til Jesu navn, som er en slags adopsjon samtidig som det er for svakt uttrykk for det som skjer fordi det da skjer det noe med oss og i oss som gjør at vi kommer inn i helt nye livsvilkår, som menneske på jorda.:

• Vi får Gud som vår Far i himmelen, på ordentlig, og kan oppleve livet på jorda sammen med Ham (Joh 8:42).
• Vi blir “ikledd Kristus (Gal 3:26-27).
• Vi døpes til, eller egentlig “inn i” (gr. eis to) Kristi legeme (1Kor 12:13).
• Vår ånd fødes på nytt av Guds Ånd (Joh 3:6) og vi får Guds Ånd i våre hjerter (Rom 5:5 og 8:15-17).
• Vi får en ny lyst i viljen (Rom 6:17) og kan nå “vandre i et nytt liv” (Rom 6:4 jf Ef 5:8, Kol 3:1.5.12).
• Kjødet er stadig skrøpelig, men Ånden er sannelig villig (Matt 26).

Det gir således mening å snakke om en tyngdepunktsforskyvning der vi kalles til å legge vekten på det nye menneskets liv i Gud og de anledninger det gir oss til å leve annerledes, med strømmer av levende vann fra en kilde Gud har etablert i våre hjerter (Joh 4:10-14 og 7:36ff), som lys i verdens mørke (Matt 5:14-15, Ef 5:8). Vi kan og skal nå avkle oss det gamle menneske og ikle oss – leve i og utfra – det nye menneskes livsvilkår og muligheter (jf Kol 2:6).

Når vi forkynner hvordan Gud fridde oss ut av Satans makt (klassisk forløsningslære) og satte oss over i sin elskede Sønns rike (Kol 1:13), og hvordan Gud involvere oss i det Han gjør i verden i dag – ja, så er det avgjørende viktig at vi vet på hvem vi tror og har vår identitet i Ham.

Vi kan ikke godt være både Satans barn (i betydning eiendom) og Guds barn (Ef 2:1-3) slik som vi godt kan være skyldfrie skyldnere…(= obj.fors.lære). Eller slik som vi kan være “kjødelige”/ ”sjeliske”/ ”melkedrikkende” barn som likevel er vel forlikte med vår Far i himmelen… (= subj.fors.lære).

Vi kan dog ha et renset hjerte der Jesus er Herre (eier), men likevel være under innflytelse av kjød/verden/fristeren i vår sjel (festningsverk, tankebygninger) og også i vårt legeme (sykdom eller sykdomsånder eller åndskrefter). Sånn sett gir det en viss gjenklang når vi hører forkynt at vi er samtidig rettferdig og synder, men jeg er ikke et uekte barn selv om jeg er et bortkomment barn (Luk 15), jeg er ikke under Satans herredømme selv om jeg er under innflytelse av hans onde åndehær – og jeg er vel heller ikke en skyldfri skyldner viss gjeldsbrevet ble utslettet da Jesus naglet det til korset… Men et skyldfri barn av Gud som er fristbar og attraktivt terreng for Satan – og som kan anklages, anfektes, angripes. Derfor sier da også Skriften at den som står må se til at han ikke faller. Nettopp fordi vi kan falle. Nettopp fordi vi kan stå. Ja, vi kan ikle oss Guds rustning og bli stående, etter å ha overvunnet alt (Ef 6:10ff).  

Vår Herre Jesus gikk omkring og gjorde vel – og gjorde kraftige gjerninger og tegn og under – og drev ut onde ånder og helbredet syke. Og ber oss om å gjøre det samme (Mark 16:15-20).

Vår Herre Jesus involverer oss i å be, lete og banke på (Luk 11:9-13), i å forkynne evangeliet om Guds rike, være menneskefiskere (Mark 1:15.17, Matt 10:1ff) og selv være gode nyheter for folk flest (Joh 15:12).

Synd betyr primært “å bomme på målet”. Det handler kanskje ikke primært om hva vi gjør, men om livsretning og livsvilkårene vi fødes med, i Adams form (Rom 5). Det er stor forskjell på livsholdningen din om du ser det som en synder som håper at du blir frelst ved tro på Jesus, eller om du ser det selv som et Guds barn, som kan synde… eller mettes med Guds gjerninger (Joh 4:35).