Det er spennende når små barn skal lære å gå. Det blir litt ”knall og fall”, men det er bare en overgang. Snart står de på egne bein og tar sine første skritt. Også en kristen må lære å gå. Det kan bli ”knall og fall”: ubalanse, overtråkk og knefall for fristelser eller hindringer, nederlag og synd. Noen opplever så tøffe ting at de tenker: Jeg kan aldri kalle meg en kristen etter det som har skjedd! Men la oss tenke oss litt om. Har du hørt om foreldre som teller fall når barna skal lære å gå? Nei, foreldre teller skritt. Vår eldstemann gikk 17 skritt første gangen han slapp seg; fra godstolen i stua til onkel og tante og like inn i veggen, like ved siden av kjøkkendøra deres…

Gud teller ikke fall! Gud teller skritt.

“Han dro meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.” (Sal 40:3).

Gud har trukket deg opp av fordervelsens grav! Han takler at du får småstein i skoa, sand i sandalen, spinner og sklir og snubler deg framover… (Rom 5:6-11). Å gå seg bort er flaut. Å snuble er pinlig. Å falle kan gjøre vondt, også for stoltheten. Men kjære menneske! Det er ikke verre enn den dype gjørmen og fordervelsens grav… La ikke fallets fakta også rane deg for frimodighet til å gå videre med Jesus.

Snakk sant om synden, fort! Og gå videre, raskt!

Vi trenger å tenke lavere om det synlige ved våre fall og større om det våre fall forteller fra det usynlige, slik at vi ikke bommer på målet, men kan leve himmelvendt tross sand i sandalen, og gjøre våre hverdagslige valg i Gudsrike-retningen av livet tross småstein i skoa. For viss vi gjør det synlige ved synden til selve saken, så blir den likevel bare en smålig, innkrøkt greie som tar oss inn i en kretsing rundt oss selv, vår egen åndelighet og selve fallet vårt. Vi ender med et gjørmebad… På en slik måte at vi dveler ved det og diskuterer det om og om igjen, i tanken og i bønnen. Men dette gir oss ingen hjelp eller framdriftsfart. Det gir ingen oppdrift, men det bygger bare opp skammen! Og såret holdes åpent… Slikt gir ikke noe vern mot nye angrep. Tvert om.

En anger som gjør at du dveler ved fallet er ikke en anger etter Guds hjerte. Selv om du gråter og prater i kristelige setninger om det som har skjedd. Det er likevel ikke annet enn stolthet – enten det er selvmedlidenhet eller selvrettferdighet eller falsk fromhet! Falsk fordi du blir ved i angeren for at du siden kan gå videre i en selvkonstruert «visshet» om at du ikke bare fikk tilgivelse for fallet, men sannelig: Du angret deg skikkelig også!!! Så ligger da frimodigheten din ikke i nåden aleine, men delvis også på din egen selvpålagte soning eller karantenetid.

Den som dveler ved fallet er like langt fra å gjøre Gud en tjeneste som den som digger fallet.

Det interessante er jo ikke om du falt i synd, men om du bruker adgangen til nåden som du står i, slik Rom 5:1-2 og vers 21 lærer oss.

”Hva skal vi da si? Skal vi bli ved i synden for at nåden kan bli dess større? Langt derifra! Vi som er døde fra synden, hvordan skulle vi ennå leve i den? (…) Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!” (Rom 6:1-2.15).

Saken er at vi står overfor drygere krefter enn hva den synlige siden av synden vil vise deg; at du løy er kjipt, men at du leide deg ut til løgnens far er drøyt:

”Vet dere ikke, at når dere byr dere fram for å lyde noen som tjenere, så er dere dermed tjenere under den som dere lyder. Dere blir enten tjenere under synden til død, eller under lydigheten til rettferdighet.” (Rom 6:16 jf v.1-15).

Tenk større – Lev nærmere:

”Sannelig sier jeg dere: Noen større enn døperen Johannes er ikke reist opp blant dem som er født av kvinner. Men den minste i himlenes rike er større enn han. Men fra døperen Johannes’ dager til nå trenger de seg inn i himlenes rike med makt, og de som trenger seg inn, river det til seg.” (Matt 11:11-12).

Jeg er ikke en synder som håper på å bli frelst ved å ta imot syndenes forlatelse, igjen og igjen og igjen… Nei, jeg er Guds verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for at jeg skulle vandre i dem (Ef 2:10). Og Han som begynte en god gjerning i meg, vil fullføre den helt til Jesu Kristi dag (Fil 1:6). Jeg er et Guds barn, som fremdeles kan synde – anklages (synd/skyld), anfektes (sår/skam) og angripes (slaveri og Satans piler). Men min livsretning er himmelvendt! Og mine livsvilkår er rammet inn av blodet og tegnet i Guds tilgivelse av to naglemerkede hender. Jeg trenger meg inn i himlenes rike med makt – og river det til meg, med tro som et sennepsfrø og et stadig stødig og godt levende håp!

Jeg tar min bolig og mine bevegelser i Sal 85:11, som sier:

«Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.»

Gud møter synderen med NÅDE.

Gud møter synden med SANNHET.

Gud møter skylden med RETTFERD.

Gud møter skammen med FRED.

Gud er den som fridde meg ut av mørkets makt og satte meg over i sin elskede Sønns rike (Kol 1:13).

Gud er den som dro meg opp av fordervelsens grav og satte mine føtter på fjell (Sal 40:2).

«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus. Ved ham har vi også ved troen fått adgang til denne nåde som vi står i.» (Rom 5:1-2).

«Og likesom synden hersket ved døden, så skal også nåden herske ved rettferdighet til evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» (Rom 5:21).

«Hva skal vi da si? Skal vi BLI VED I SYNDEN for at nåden kan bli dess større? Langt derifra. Vi som er døde FRA synden, hvordan skulle vi ennå leve I den?» (Rom 6:1-2).

«Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble altså begravet med ham ved dåpen til døden, for at likesom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, SÅ SKAL OGSÅ VI VANDRE I ET NYTT LIV.» (Rom 6:3-4).

Loven sier: Lev, så skal du få leve!

Evangeliet sier: Du lever. Lev for Gud!

«Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!» (Rom 6:15).