”Salige er de barmhjertige, for de skal finne barmhjertighet.” (Matt 5:7).

”Salige er de barmhjertige…”

Midt i saligprisningene står Jesus. Han åpner himmelen over oss og lar de himmelske saligheter bli nærværende her på jorda. Sammen med ham blir vi himmelrike.

Faderen er barmhjertig. Han har et hjerte som banker for dem som lider. Når Gud ser nøden på jorda, gjør det dypt inntrykk på ham:

”Mitt hjerte vender seg i meg, all min medynk våkner” (Hos 11:8b).

”Da han så folket, fikk han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.” (Matt 9:36).

”Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.” (Luk 15:20).

Jesus kjenner Faderens hjerte og er sendt for å åpenbare det for oss:

”Ingen har noensinne sett Gud. Den enbårne Sønn, som er i Faderens favn, har forklart ham.” (Joh 1:18).

Når vi ber og roper: ”Herre, miskunne deg over oss!”, er det et rop etter Guds hjerte. Dette ropet bærer med seg all verdens nød. Spørsmålet ligger mellom linjene: Gud, har du hjerte for oss?

Gud svarer dette ropet med englesang over en krybbe i Betlehem:

”Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” (Luk 2:14).

Gud viser sin barmhjertighet gjennom Jesus. Han bryr seg så mye om oss at han gir sin enbårne Sønn:

”For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.” (Joh 3:16).

Denne guddommelige kjærlighetsbevegelsen kulminerer i korset, hvor Jesus fullfører all rettferdighet (Matt 3:15). I nattverden får vi ta imot Kristi legeme og blod, gitt og utgytt for oss. Dette forløser oss til selv å gå ut i en bevegelse av barmhjertighet:

”Dere er Guds utvalgte, hellige og elskede! Ikle dere da inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet og tålmodighet.” (Kol 3:12).

Vi gir som gave det vi har fått som gave:

”Helbred de syke, vekk opp de døde, rens spedalske, driv ut onde ånder! For intet har dere fått det, for intet skal dere gi det.” (Matt 10:8).

Gud elsker en glad giver (2Kor 9:7) fordi han selv er en glad giver. Han gleder seg over mennesker og lengter etter at hans barn skal ligne ham.

… de skal finne barmhjertighet

De himmelrike lever av og i Guds hjerte. De gir av hans kjærlighet og tar imot av hans kjærlighet. De gir. Og de tar imot. De puster ut. Og inn. De lever på nåden – som grunn å stå på og som måte å gå på.

Gud hjelper oss inn i denne livsstilen:

”Enhver må gi slik som han sette seg fore i sitt hjerte, ikke med ulyst eller tvang. For Gud elsker en glad giver. Og Gud er mektig til å gi dere all nåde i rikelig mål, for at dere alltid og i alle ting kan ha alt det dere trenger til, og ha overflod til all god gjerning.” (2Kor 9:7-8).

De som lyttet til Jesus på Bergprekenen, ble grepet av hans kjærlighet. Han overrasket dem ved å ville ha noe å gjøre med dem. Han reiste dem opp og forløste dem til å følge ham.

Nå kunne de gi videre det de selv hadde mottatt. De kunne gå til de utstøtte, de foraktede, de mislykkede og de uelskede. De var ikke lenger de samme, men hadde fått en ny identitet som ”en ny skapning” (2Kor 5:17), utvalgte, hellige og elskede (Kol 3:12). De vandret i et nytt liv (Rom 6:4b).

Sammen med Jesus så de nøden. De gav av hans kjærlighet. Og hver gang de gav, mottok de enda mer. De levde ut livsprinsippet:

”Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt, og den som sår rikelig, skal også høste med rik velsignelse.” (2Kor 9:6).

Når de mistet sitt liv, fant de det (Joh 12:25, Matt 10:39). Det gamle livet var ikke det virkelige livet. Jesus er veien, sannheten og livet (Joh 14:6).

Er Jesus veien? Da er han grunnen under mine steg. Er han sannheten? Da har han siste ord i alle saker. Er han livet? Da er han modellen for det gode liv.

Vi elsker, fordi han elsket oss først (1Joh 4:19).

Hvordan finner vi fram til givergleden? Ved å øve oss i barmhjertighet:

”Salig er den som akter på den hjelpeløse! På den onde dag skal Herren fri ham ut.” (Sal 41:1).