”Salige er de som sørger, for de skal trøstes.” (Matt 5:4)

Det er i seg selv ingen salighet i å sørge og gråte. Vi er ikke kalt til å være pessimistiske, bitre eller kronisk bekymrede. Men det er salig å få gråte ut i Frelserens nærvær. Der han er, der er trøsten! Han er vendepunktet.

Messias/Kristus bærer også navnet Menachem, som betyr «Trøsteren». Profetien i Jesaja 61:2 forteller at Messias skulle komme for å «trøste alle sørgende». Jesus er denne Messias. Han er Israels trøst, som den rettferdige Simeon ventet på:

«Og se, det var en mann i Jerusalem som hette Simeon, en rettferdig og gudfryktig mann. Han ventet på Israels trøst, og Den Hellige Ånd var over ham.» (Luk 2:25).

Der Jesus er, der er trøsten! Vendepunktet.

Allerede nå kan vi få en forsmak på den endelige trøsten som en dag skal fullbyrdes:

«For Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre dem til livets vannkilder. Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne.» (Åp 7:17).

En Jesu disippel vet hvor trøsten finnes. Han går til Jesus med sin sorg, sine byrder og sine tårer. Han vet at det er farlig å bli sittende ensom med sorgen, for i ensomheten smyger Selvmedlidenheten seg ofte inn og sier: «Det er synd på meg!» Eller Selvrettferdigheten hvisker høyt, til bitterheten kaster sine ekko i hjerterommet: «Dette er ikke min feil!»

Men hva er det en Jesu disippel sørger over?

1. Sorgen over synden
Når lyset fra Jesus lyser inn i et menneskes liv, avsløres synden. Det kan være vondt å se seg selv i Guds lys. Som fariseer kunne Paulus si at han var «uten lyte etter loven» (Fil 3:6). Men som kristen utbrøt han:

«Jeg elendige menneske! Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme!» (Rom 7:24).

Men straks han delte sin sorg med Jesus, var han samtidig nær gleden:

«Gud være takk, ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom 7:25a).

Det er vanskelig å finne gleden uten å gå gjennom sorgen over synden.

2. Sorgen over verdens nød
Jesus gråt over Jerusalem (Luk 19:41). Han sørget over at folket avviste Gud og hans nåde. Hans disipler er kalt til å dele hans nød for verden. Jesus kaller oss ikke til å diskutere, kritisere eller fordømme – men til å sørge, be og rope til Herren.

«På dine murer, Jerusalem, setter jeg vektere. Aldri skal de tie, ikke hele dagen og ikke hele natten. Dere som minner Herren, unn dere ingen ro! Og gi ham ikke ro før han bygger Jerusalem opp igjen og gjør henne til en lovsang på jorden!» (Jes 62:6-7).

Kanskje Gud vil gi noen av oss «tårenes nådegave»? I Bibelen finner vi mange eksempler på dette. Salmisten sier:

«Mine øyne flyter bort i vannstrømmer fordi din lov ikke blir fulgt.» (Sal 119:136).

Esekiel forteller om en mann som fikk i oppdrag å sette et merke i pannen på de som sukker og jamrer over synden i landet (Esek 9:4). Paulus gråt når han tenkte på dem som levde «som fiender av Kristi kors» (Fil 3:18, jf. Rom 9:1-5).

3. Kristus-lidelser
Den som sørger med Jesus må være forberedt på Kristus-lidelser. Paulus beskriver en lang liste over sine lidelser for Kristi navns skyld (2Kor 11:23-32). Noen ganger kan lidelsen bli så tung at vi tviler på om vi kan bære den:

«For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengsel vi måtte gjennomgå i Asia. Den var over all måte tung, tyngre enn vi var i stand til å bære, så vi til og med tvilte på at livet stod til å redde.» (2Kor 1:8).

Men denne sorgen velger ikke disiplene selv – den blir lagt på dem. Og de bærer den i Jesu kraft. Midt i nøden fornemmer de nærværet av Menachem, Trøsteren. Han leder dem inn i en hemmelighetsfull glede, der de midt i sorgen kan synge en lovsang:

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, han som trøster oss i all vår trengsel, for at vi skal kunne trøste dem som er i all slags trengsel, med den trøst vi selv blir trøstet med av Gud.» (2Kor 1:3-5).

Hva sørger Jesu disipler over? Og hvordan finner de trøsten?

«De som sår med gråt, skal høste med fryderop.» (Sal 126:5-6).

«Du har vendt min klage til dans for meg.» (Sal 30:12-13).