Døden er et alvor vi aldri kan gjøre lett. Den kalles i Bibelen den siste fienden (1. Kor 15,26). Vi merker det når vi mister noen vi er glad i. Den river bånd over. Den skaper stillhet der det før var stemmer. Den setter et punktum for fellesskapet slik vi kjenner det her og nå. Den stanser pulsen hos dem vi elsker. Den setter strek for samtalene, de små hverdagstingene, det å være sammen. Den river noe dyrebart bort fra oss. Den gjør oss stille og sårbare.

Likevel – midt i dritten – får vi minnes og holde fast ved at døden ikke lenger har den makten den en gang hadde. For med Jesu kors og oppstandelse ble døden fratatt sitt grep på våre liv. Den er fortsatt vond, stygg og smertefull – men den er ikke lenger en mur. Den redusert til å være bare en dør. En stygg dør, ja. En tung dør å gå gjennom, ja. En smertefull dør å stå ved, ja. Likevel: På Jesu kors døde døden og med Hans oppstandelse ble den bøyd til å være en dør fra dette livet til livet videre med Jesus.

Derfor kan vi si: Døden kan nok stoppe oss fra å leve videre med den vi er glad i her og nå, men døden kan ikke stoppe livet. For hver den som dør i troen på Jesus, er døden ikke et punktum – men et komma , Et innpust før fortsettelsen. En overgang til videre liv, for all tid i Guds nærhet.

Dette håpet er ikke bare for den som har gått foran. Det er også for oss som lever videre. Midt i savn og tomrom kan vi løfte blikket og løfte håpet høyt, som et banner over dagene som kommer. For når vi holder fast ved løftet fra Ham som sa: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør» (Joh 11,25), så får vi en styrke til å gjennomleve sorgen; som et lys å gå etter i mørket.

Det gir også et vitnesbyrd til dem som kommer etter oss: at håpet ikke bare er et indre ønske, men en fast grunn, en klippe. Når vi holder dette håpet levende, bærer vi det videre til våre barn, barnebarn og de som en dag skal stå ved våre kister. Vi viser dem at døden ikke har siste ord, og at livet – i Kristus – er sterkere enn døden.

Alltid.

La oss løfte håpet høyt, midt i sorgdritten.

La oss minne hverandre om at kjærligheten som Gud har lagt ned i våre liv, ikke dør, men fullendes i Ham.

La oss leve videre i lys av dette håpet – med vissheten om at vi en dag skal møtes igjen, og at alt det som nå er sårt, skal leges hos Gud.