Gjennom hele Bibelen møter vi Jesus under mange navn. Hvert av dem bærer en klang, en farge, et glimt av hvem Gud er. Navnene er ikke bare titler – de er vitnesbyrd. De åpner vinduer inn til mysteriet om Gud som ble menneske, og om den kjærligheten som tok bolig blant oss.
Å stanse ved Jesu navn er å stanse ved hjertet av troen. For hvert navn forteller en historie om et menneskemøte: noen som ble sett, noen som ble reist opp, noen som fant fred. I navnene ser vi hvem Gud er – og hvem vi får være i møte med ham.
1. Jesus – Herren frelser
Navnet Jesus (hebraisk Yeshua) betyr «Herren frelser». Det er ikke et navn Maria og Josef fant på selv – det ble gitt fra Gud:
«Du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» (Matt 1,21)
Her ligger kjernen i evangeliet. Jesus kom ikke først og fremst som lærer, profet eller forbilde – men som frelser. Han gjør det ingen andre kunne gjøre: tar bort synden, gjenoppretter relasjonen mellom Gud og menneske, og gir nytt liv.
Navnet minner oss om at frelsen ikke er et menneskeprosjekt, men Guds gave. Han er ikke en Gud som roper fra avstand, men som stiger ned i vår virkelighet for å bære det vi ikke kunne bære selv.
2. Kristus – Den Salvede
Kristus er det greske ordet for Messias, som betyr «den salvede». I Det gamle testamentet ble konger, prester og profeter salvet som tegn på at Gud hadde kalt og utrustet dem til en spesiell oppgave.
Når Jesus kalles Kristus, sier det at han oppfyller alle disse tre rollene:
- Han er Kongen som leder med rettferdighet og nåde.
- Han er Presten som ofrer seg selv for menneskenes skyld.
- Han er Profeten som taler Guds sannhet med kjærlighet.
Navnet minner oss om at Jesus ikke bare er en del av historien – han er oppfyllelsen av den.
3. Immanuel – Gud med oss
Profeten Jesaja talte ordene lenge før Betlehem:
«Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel.» (Jes 7,14)
Matteus siterer dette i sin julefortelling og forklarer: «Det betyr: Gud med oss.»
Immanuel uttrykker kanskje den dypeste sannheten om Gud. Han er ikke fjern. Han står ikke på avstand fra vår smerte, men deler den. Han er ikke bare for oss, men med oss – midt i livets gleder og mørke.
Navnet Immanuel bærer trøsten som alltid bærer: Du er ikke alene.
4. Menneskesønnen – Gud som ble menneske
Over 80 ganger omtaler Jesus seg selv som Menneskesønnen. Begrepet peker tilbake til Daniels bok (7,13), der «en som var lik en menneskesønn» kommer med himmelens skyer og får all makt.
Men når Jesus bruker tittelen, gir han den en dobbel betydning. Han er både den himmelske med all makt – og den jordiske som deler vår svakhet.
Han er Guds representant på jorden, men også menneskets representant i himmelen.
Menneskesønnen er Gud som kjenner hvordan det er å være menneske – trøtt, fristet, redd – og som likevel bærer alt med kjærlighet.
5. Guds lam – offeret som gir liv
Da Johannes døperen ser Jesus, roper han:
«Se, Guds lam som bærer bort verdens synd!» (Joh 1,29)
Lammet er et sterkt symbol i Bibelen. I påsken i Egypt ble lammet ofret slik at Israels folk kunne bli fridd fra døden. I templet ble lam ofret som soning for synd.
Når Jesus kalles Guds lam, betyr det at han er det fullkomne offeret – én gang for alle.
Han tar ikke bare bort skyld, men gjenoppretter livet.
Lammet minner oss om at kjærligheten er sterkere enn døden.
6. Den gode hyrde – den som aldri slipper taket
Jesus sier:
«Jeg er den gode hyrde. Den gode hyrde gir livet sitt for sauene.» (Joh 10,11)
Bildet av hyrden går som en rød tråd gjennom hele Bibelen. David synger: «Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting.» (Sal 23)
Når Jesus kaller seg den gode hyrde, viser han seg som den som kjenner oss, leder oss og aldri forlater oss. Han samler de bortkomne, bærer de svake, og går foran når veien er vanskelig.
Å tro på Jesus er å vite at man alltid er sett, alltid båret.
7. Alfa og Omega – den første og den siste
I Johannes’ åpenbaring sier Jesus:
«Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.» (Åp 22,13)
Alfa og Omega er den første og siste bokstaven i det greske alfabetet. Navnet uttrykker Guds evighet og trofasthet.
Alt begynner og ender i ham.
Når alt annet rokkes, står dette fast: Han er den samme – i går, i dag og til evig tid.
8. Livets brød – næring for sjelen
Jesus sier:
«Jeg er livets brød. Den som kommer til meg, skal ikke sulte, og den som tror på meg, skal aldri tørste.» (Joh 6,35)
Brødet er et symbol på fellesskap, næring og liv. Jesus inviterer oss ikke bare til å tro på ham – men til å ta imot ham, leve av ham, la ham bli en del av oss.
Han er ikke bare den som gir liv, men den som er livet.
9. Verdens lys – håp i mørket
«Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.» (Joh 8,12)
Lyset i Bibelen handler om mer enn fysisk lys – det er liv, sannhet og håp. Mørket symboliserer det som binder oss, det som skjuler og skaper frykt.
Når Jesus kalles verdens lys, betyr det at ingen natt er så mørk at han ikke kan skinne der.
Lyset hans driver ikke bare mørket bort – det viser vei.
10. Fredsfyrsten – den som gjør hel
Profeten Jesaja forkynner:
«For et barn er oss født, en sønn er oss gitt … og hans navn skal være: Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig far, Fredsfyrste.» (Jes 9,6)
Fred på hebraisk – shalom – betyr ikke bare fravær av uro, men nærvær av helhet.
Jesus bringer ikke bare fred i stormen, men en dyp forsoning: mellom Gud og mennesker, mellom menneske og menneske, mellom mennesket og seg selv.
Når han sier: «Min fred gir jeg dere,» er det ikke en høflig hilsen, men et løfte om helhet.
11. Brudgommen – kjærligheten som venter
Et av de mest ømme bildene av Jesus er brudgommen. Johannes døperen sier:
«Bruden tilhører brudgommen.» (Joh 3,29)
Og i Johannes’ åpenbaring møter vi «Lammets bryllup» – et bilde på gjenforeningen mellom Kristus og hans folk.
Dette språket handler ikke bare om teologi, men om kjærlighet.
Jesus kommer ikke bare som frelser, men som den som elsker – dypt, varig, trofast.
Navnet brudgommen minner oss om at troen ikke bare er plikt, men gjensvar på kjærlighet.
12. Veien, sannheten og livet – den som fører hjem
Jesus sier:
«Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh 14,6)
Han sier ikke: «Jeg viser veien» – han er veien.
Han sier ikke: «Jeg forteller sannheten» – han er sannheten.
Han sier ikke: «Jeg gir liv» – han er livet.
Å følge Jesus handler derfor ikke om regler eller prestasjon, men om relasjon.
Han er både veien vi går, sannheten vi søker og livet vi lengter etter.
Når navnene møtes
Alle disse navnene – Jesus, Kristus, Immanuel, Menneskesønnen, Guds lam, Hyrden, Alfa og Omega, Livets brød, Verdens lys, Fredsfyrsten, Brudgommen, Veien – er som ulike stråler fra det samme lyset.
De viser oss ikke bare hvem han var, men hvem han er – i våre liv, i våre tider.
Når du trenger tilgivelse – kall ham Jesus.
Når du trenger retning – følg Veien.
Når du føler deg alene – husk Immanuel.
Når du er redd – lytt til Hyrden.
Når du står i mørket – søk Verdens lys.
Hvert navn er et løfte. Hvert navn er en invitasjon.
Navnet over alle navn
Til slutt løfter Paulus blikket og sier:
«Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn,
for at i Jesu navn skal hvert kne bøye seg,
i himmelen, på jorden og under jorden,
og hver tunge bekjenne at Jesus Kristus er Herre,
til Gud Faders ære.» (Fil 2,9–11)
Dette er ikke poesi alene – det er en bekjennelse.
Alle navnene munnner ut i ett navn: Jesus.
Navnet som bærer all mening.
Navnet som samler alt håp.
Navnet der Gud selv blir nær.
Når vi sier «i Jesu navn», er det ikke bare en avslutning på en bønn – det er et rom av kraft og nærvær. Det er å legge alt vi er, alt vi håper, alt vi frykter – i hendene på han som kjenner oss og elsker oss.
Jesus – Guds frelse, Guds nærvær, Guds kjærlighet – det navnet som aldri mister sin kraft.
Lukas15 
Legg igjen en kommentar