Hva er egentlig det kristne fellesskapet ment å være? Et hotell for salige – et sted for de som allerede har orden på livet, rett lære og moralsk ryddighet? Eller et hospital for syndere – et sted hvor mennesker med brudd, skyld, skam og sår får komme for å bli møtt, behandlet og helbredet?
Dette er ikke et retorisk spørsmål uten konsekvenser. Hvordan vi svarer, former både vår teologi, vår praksis og vårt vitnesbyrd. Det avgjør hvordan vi forholder oss til synd, til mennesker som faller, til rettferdighet, disiplin, tilgivelse og gjenopprettelse. Bibelens vitnesbyrd – særlig i tekster som 1 Kor 5 og Jak 5:19–20 – tvinger oss til å holde sammen to realiteter som ofte skilles i praksis: rettferdighet og helbredelse.
Kirken som de helliges fellesskap – men ikke de fullkomnes
Det nye testamentet beskriver kirken som de helliges fellesskap. De troende er «hellige i Kristus Jesus» (1 Kor 1:2). Denne helligheten er imidlertid ikke først og fremst moralsk prestasjon, men posisjonell: vi er hellige fordi vi er forenet med Kristus. Kirken består derfor ikke av syndfrie mennesker, men av tilgitte syndere.
Når dette forrykkes, glir fellesskapet lett over i å bli et hotell for salige – et sted hvor man forventes å fremstå ryddig, moden og vellykket i troen. Synd blir da noe man skjuler, håndterer privat eller forsvinner med. Resultatet er ikke hellighet, men hyklersk stillhet.
Jesu eget liv motsier en slik forståelse. Han ble anklaget nettopp for å være «venn med tollere og syndere». Ikke fordi han bagatelliserte synd, men fordi han nektet å gjøre moralsk orden til inngangsbillett for fellesskap.
1 Kor 5: Når rettferdigheten må beskyttes
Samtidig er det umulig å lese Det nye testamentet uten å se at kirken også er kalt til tydelighet og rettferdighet. I 1 Kor 5 konfronterer Paulus menigheten med en alvorlig situasjon: grov seksuell synd som ikke bare tolereres, men tilsynelatende aksepteres.
Paulus’ reaksjon er skarp. Den skyldige må fjernes fra fellesskapet. Dette er ikke nådeløshet, men en form for kirkelig disiplin. Begrunnelsen er todelt:
- Synden ødelegger fellesskapet – «litt surdeig syrer hele deigen».
- Disiplinen har et frelsende siktemål – «for at ånden kan bli frelst på Herrens dag».
Dette er avgjørende: utstøtelsen er ikke endemålet, men et alvorlig middel for å vekke til omvendelse. 1 Kor 5 handler ikke om å rydde bort ubehagelige mennesker for å bevare et pent fellesskap, men om å ta synd så alvorlig at både fellesskapet og synderen beskyttes.
Kirken er derfor ikke et grenseløst rom uten normer. Et hospital uten diagnose, sannhet og behandling blir ikke et helbredende sted, men et farlig et.
Jak 5: Fellesskapet som redningsrom
Jakobs brev gir oss et annet, men utfyllende perspektiv:
«Mine søsken, om noen blant dere farer vill fra sannheten og en annen fører ham tilbake, skal dere vite at den som fører en synder tilbake fra hans villfarelse, frelser hans sjel fra døden og skjuler en mengde synder.» (Jakob 5:19-20)
Her er ikke fellesskapet primært en domstol, men et redningsfellesskap. En som har «faret vill» skal ikke ignoreres eller forkastes, men føres tilbake. Dette forutsetter nærhet, ansvar og kjærlighet.
Jakob beskriver fellesskapet som et sted hvor:
- Synd kan erkjennes
- Villfarelse kan korrigeres
- Mennesker kan reddes fra åndelig død
Dette er et tydelig bilde av kirken som hospital – et sted hvor sannheten uttales, ikke for å knuse, men for å lege.
Rettferdighet og helbredelse – ikke enten eller
Spørsmålet er derfor ikke om fellesskapet er et sted for rettferdighet eller helbredelse. Det kristne fellesskapet er kalt til begge deler samtidig.
- Uten rettferdighet blir fellesskapet utrygt, grenseløst og uansvarlig.
- Uten helbredelse blir fellesskapet hardt, fryktsomt og nådeløst.
Evangeliet holder disse sammen. På korset møtes Guds rettferdighet og Guds nåde. Synd tas fullt på alvor, men synderen forkastes ikke. Dette må også prege fellesskapet.
Kirkelig disiplin uten håp om gjenopprettelse er ikke evangelisk. Tilgivelse uten sannhet er heller ikke det.
Et hospital, men ikke et skjulested
Å si at kirken er et hospital for syndere betyr ikke at synd normaliseres eller bagatelliseres. Et ekte hospital benekter ikke sykdom. Tvert imot: det stiller diagnose, setter grenser og gir behandling.
Helbredelse forutsetter:
- Erkjennelse av synd
- Omvendelse
- Tid
- Veiledning
- Noen ganger også konsekvenser
Men forskjellen på hospitalet og hotellet er dette: ingen blir kastet ut fordi de er syke. De blir møtt fordi de er det.
Et evangelisk fellesskap
Det kristne fellesskapet er verken et luksushotell for de vellykkede eller et kaotisk rom uten grenser. Det er et evangelisk fellesskap – bygget på sannhet, nåde og håp.
I et slikt fellesskap:
- Tas synd på alvor
- Beskyttes de sårbare
- Konfronteres det som ødelegger
- Finnes det rom for omvendelse
- Er målet alltid gjenopprettelse
Kirken er ikke de friskes arena, men de sykes håp. Ikke et sted for å skjule synd, men et sted hvor synd kan bekjennes – og hvor mennesker kan reises opp igjen.
Det er ikke et hotell for salige. Det er et hospital for syndere. Og det er nettopp derfor det finnes håp.
Lukas15 
Legg igjen en kommentar