Forståelsen av lovens hensikt er sentral for å kunne skille mellom lov og nåde, og for å forstå hvordan evangeliet forholder seg til hele Guds åpenbaring. NT gjør det klart at loven aldri ble gitt for å gjøre mennesket rettferdig i seg selv, men at den hadde et pedagogisk og frelsesforberedende formål.

Å åpenbare synd

Paulus fremhever at loven først og fremst ble gitt for å avsløre menneskets syndige tilstand:

«For ved loven kommer erkjennelse av synd» (Rom 3:20).

Ingen kan oppnå rettferdighet ved lovgjerninger; loven peker i stedet på menneskets mangler. Paulus gjentar denne tanken i Rom 7:7-13, hvor han viser hvordan loven gjør synden synlig:

• «Jeg kjente ikke synden uten ved loven» (Rom 7:7).
• «Synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd» (Rom 7:13a).
• «Ved budet skulle synden bli overmåte syndig» (Rom 7:13b).

Med andre ord, loven fungerer som et speil: Den viser mennesket sin egen destruktive natur og ufullkommenhet, slik at det ikke kan legge skylden på uvitenhet. Denne åpenbaringen er nødvendig for å forstå behovet for frelse.

En analogi kan være medisinsk praksis: Før en lege kan gi en kur, må sykdommen diagnostiseres. På samme måte må menneskets syndige tilstand erkjenne før Gud kan tilby frelse.

Å bevise menneskets manglende evne til selvrettferdighet

Loven avslører ikke bare synd, men også menneskets utilstrekkelighet til å frelse seg selv. Paulus beskriver dette i Rom 7:18-23, hvor han skildrer kampen mellom viljen til å gjøre det gode og den syndige naturens makt:

«Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden» (Rom 7:21).

Dette paradokset viser at selv de største anstrengelser for å følge loven ikke kan skape rettferdighet. Hensikten er å vise at mennesket, på egen hånd, er ute av stand til å oppfylle lovens krav. Loven peker dermed mot behovet for en frelser og for Guds nåde som eneste vei til rettferdighet.

Å peke fram til Kristus

Loven har også en messiansk funksjon. Den peker frem mot Kristus gjennom profetier og typer, seremonier og offer. For eksempel:

• Påskelammet i 2M 12 som forbilde på Jesu soningsblod.
• Ofrene i 3M som bilder på Jesu stedfortredende død.
• Profetien om «en profet lik Moses» (5M 18:18-19), senere identifisert som Kristus i Apg 3:22-26.

Paulus sammenfatter lovens rolle i Gal 3:22-24:

«Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.»

Det greske ordet for «tuktemester» beskriver en slave som ledsager barn til deres egentlige lærer. Loven gir første elementære undervisning, og leder mennesket til tro på Kristus som den endelige kilden til rettferdighet.

Å bevare Israel

Et fjerde formål med loven var nasjonal og historisk: Loven bevarte Israel som et spesielt folk, atskilt fra andre nasjoner, og gjorde det mulig for Gud å realisere sine planer for dem. Selv i diasporaen har lovens forskrifter bidratt til å bevare jødenes kulturelle og religiøse særpreg.

Fullkomment oppfylt i Kristus

Jesus Kristus oppfylte loven på tre måter:

1. Personlig liv: Han levde et fullkomment liv under lovens krav (Gal 4:4-5).
2. Forsoningsdød: Han tok på seg lovens straff og fullførte det som mennesket ikke kunne oppnå (1Pet 2:22-24).
3. Profetisk oppfyllelse: Han realiserte lovens og profetenes messianske forutsigelser (Joh 1:46; Luk 24:44).

Dermed stadfester Kristus loven, samtidig som den opphører som middel til rettferdighet for den troende. Troen på ham gjør lovens krav fullkomment oppfylt på våre vegne:

«For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror» (Rom 10:4).

Ordet «endemål» betegner både lovens hensikt og det punkt der dens funksjon som rettferdighetsmiddel avsluttes. Loven som formål og undervisning består, men dens rolle som middel til rettferdighet er fullført i Kristus.

— —

Lovens hensikt kan oppsummeres i fire punkter:

1. Å åpenbare menneskets syndige tilstand.
2. Å vise menneskets manglende evne til selvrettferdighet.
3. Å peke fram til Kristus, frelseren som oppfyller loven og gir rettferdighet ved tro.
4. Å bevare Israel som et spesielt folk i verdenshistorien.

I Kristus er loven fullkomment oppfylt – både personlig gjennom hans liv, gjennom hans død og oppstandelse, og profetisk gjennom hans messianske identitet. Den troende lever ikke under loven som krav, men under nåden, ledet av Den Hellige Ånd, som gjør at lovens bud oppfylles i praksis som et uttrykk for levende tro.