Rettferdiggjørelse, gjenfødelse og kristen identitet

En teologisk refleksjon over rettferdiggjørelse ved tro, gjenfødelse og liv i Ånden

Et nødvendig og krevende spenn

Klassisk kristen teologi har med rette lagt enorm vekt på rettferdiggjørelsen ved tro alene. Dette er evangeliets hjerteslag: at mennesket erklæres rettferdig for Gud, ikke på grunn av egne gjerninger, men for Kristi skyld. Samtidig har denne betoningen, særlig når den uttrykkes i slagordet simul iustus et peccator – «samtidig rettferdig og synder» – ofte kommet til å bære mer enn den er ment å bære.

Spørsmålet som tvinger seg frem er dette: Fanger denne formuleringen hele den nytestamentlige virkeligheten av frelse, gjenfødelse og liv i Ånden – særlig slik den er ment å gi aktiv livshjelp til troende? Eller risikerer vi at et sant dogmatisk utsagn samtidig blir eksistensielt utilstrekkelig, ja i noen tilfeller hemmende?

Rettferdiggjørelse: Noe skjer FOR oss

Når Paulus forkynner rettferdiggjørelsen, er perspektivet tydelig juridisk og relasjonelt: mennesket står skyldig for Gud, men frikjennes på grunn av Kristi stedfortredende verk. «Alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3:23), men «blir rettferdiggjort uforskyldt av hans nåde» (Rom 3:24).

Dette er en handling for oss, ikke i oss. Gud regner Kristi rettferdighet til oss ved tro. Det er en objektiv forandring i vårt forhold til Gud – fra fiendskap til fred:

«Da vi nå er rettferdiggjort av tro, har vi fred med Gud ved vår Herre Jesus Kristus.» (Rom 5:1)

Her er det ingen gradvis utvikling. Enten er man rettferdiggjort, eller så er man det ikke. Denne sannheten er ufravikelig og livsviktig. Den beskytter evangeliet mot all gjerningsfromhet og all åndelig prestasjonstenkning.

Men nettopp fordi rettferdiggjørelsen er fullkommen og ferdig, kan den ikke alene bære hele spørsmålet om kristen identitet og livspraksis.

Gjenfødelse: Noe skjer I oss

Når Det nye testamentet taler om gjenfødelse, skjer det et tydelig perspektivskifte. Her er det ikke bare tale om en ny status, men om en ny virkelighet.

Jesus sier det uten forbehold:

«Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike.» (Joh 3:3)

Og han presiserer:

«Det som er født av Ånden, er ånd.» (Joh 3:6)

Dette er ikke bare et nytt syn på seg selv, men en ny ontologisk tilhørighet. Paulus følger samme linje:

«Er noen i Kristus, er han en ny skapning.» (2 Kor 5:17)
«Vi ble begravet med ham ved dåpen til døden, for at vi skal vandre i et nytt liv.» (Rom 6:4)
«Dere var slaver under synden, men … ble av hjertet lydige.» (Rom 6:17)

Her beskrives frelsen som en tyngdepunktsforskyvning. Ikke bare et nytt juridisk regnskap, men et nytt sentrum for identitet, vilje og livsretning.

«Samtidig rettferdig og synder» – sant, men ikke tilstrekkelig

Utsagnet simul iustus et peccator har sin styrke som vern mot åndelig hovmod. Det minner oss om at vi aldri står for Gud på grunnlag av egen fullkommenhet. Samtidig blir det problematisk dersom det brukes som en totalbeskrivelse av den kristnes eksistens.

For Bibelen sier ikke bare at vi fortsatt kan synde – den sier også at vi er:

«fridd ut av mørkets makt og satt over i sin elskede Sønns rike» (Kol 1:13)
«ikke i kjødet, men i Ånden» (Rom 8:9)
«Guds barn» (Rom 8:14–16)

Dette er enten–eller-kategorier, ikke både–og. Enten er vi under mørkets herredømme, eller så er vi under Kristi herredømme. Det nye testamentet kjenner godt til kamp, anfektelse og fall – men ikke til en delt herre over menneskets identitet.

Syndens nærvær betyr ikke at synden hersker.

Identitetens pastorale betydning

Her berører vi et avgjørende pastoralt anliggende. Det er stor forskjell på disse to grunnposisjonene:

«Jeg er en synder som håper å bli frelst av nåde.»
«Jeg er et Guds barn som fortsatt kan anklages, angripes og falle.»

Den første holdningen kan frembringe dyp ydmykhet – men også frykt, passivitet og åndelig engstelse. Den andre kan i verste fall gi grobunn for hovmod – men også for åndelig frimodighet, modenhet og utholdenhet.

Paulus legger ikke skjul på hvilken identitet han ønsker å styrke:

«Dere fikk ikke trelldommens ånd, så dere igjen skulle frykte, men barnekårets Ånd.» (Rom 8:15)

Kristenlivet leves ikke primært som en domstolstilværelse, men som et barneforhold.

Nådens herredømme og Åndens liv

Rom 5:21 sammenfatter denne bevegelsen:

«Likesom synden hersket ved døden, skal nåden herske ved rettferdighet til evig liv.»

Her ser vi et regimeskifte. Synden hersket – nåden hersker. Ikke fordi kampen er over, men fordi herredømmet er skiftet.

Derfor kan Paulus tale så sterkt om Åndens liv:

Ånden bor i oss (Rom 8:9)
Ånden leder oss (Rom 8:14)
Ånden vitner sammen med vår ånd (Rom 8:16)

Dette er ikke poetiske bilder, men realiteter ment å bære troende gjennom «vanlige vanskelige dager».

Evangeliets fulle toneart

Rettferdiggjørelsen ved tro må aldri tones ned. Men den må heller ikke isoleres fra gjenfødelsen, barnekåret og livet i Ånden.

Evangeliet forkynner ikke bare at vi er frikjent, men at vi er flyttet, fornyet og innsatt som barn i Guds hus.

Den kristne lever ikke som en gjest som håper å få bli – men som et barn som er med Far på arbeid. Som en soldat iført Guds fulle rustning. Som et vitne midt i randsonen mellom lys og mørke.

Ikke i egen kraft. Ikke uten kamp. Men i Åndens kraft – under nådens herredømme.

Det er denne helheten som gir evangeliet aktiv livshjelp. Og det er denne helheten som gjør at håpet ikke gjør til skamme.