Med hva slags kropp? – Oppstandelsens teologi

I tidligere leksjoner har vi systematisk gjennomgått de tre hovedfasene i oppstandelsen slik Paulus framstiller dem i 1Kor 15:23-24:

Kristus som førstegrøde – hans egen oppstandelse, sammen med de gammeltestamentlige hellige som oppstod med ham.
De som hører Kristus til ved hans komme – alle troende som har dødd, og som oppvekkes ved Kristi annet komme, før tusenårsrikets etablering.
Enden – den endelige oppstandelsen av alle gjenværende døde ved tusenårsrikets slutt.

Dette siste kapitlet tar for seg det sentrale spørsmålet: hva slags kropp skal de troende oppstå i?

Kontinuitet og forvandling

En grunnleggende innsikt er at det oppstandne legemet har direkte kontinuitet med den kroppen som døde og ble begravet. Oppstandelse innebærer ikke at Gud skaper en fullstendig ny kropp; den oppstandne kroppen springer ut av den gamle, men gjennomgår kolossale, mirakuløse forandringer. Paulus illustrerer dette med analogien om kornet:

”Men en kunne si: Hvordan oppstår de døde? Hva slags legeme trer de fram med? Du dåre! Det du sår, får ikke liv uten at det dør… Men Gud gir det et legeme slik han vil, hvert frøslag får sitt eget legeme.” (1Kor 15:35-38)

Tre nøkkelpunkter kan utledes:

Kontinuitet: Kroppen som oppstår, er fundamentalt den samme som den som ble begravet.
Forvandling: Kroppen endrer form og utseende. Den blir synlig annerledes og tilpasset den nye, oppstandne tilstanden.
Naturen bevares: Hvert individ får et legeme som svarer til det de hadde – mennesket forblir menneske, ikke et annet vesen.

Fra naturlig til åndelig legeme

Paulus utdyper forvandlingen i 1Kor 15:39-44:

”Ikke alt kjøtt er av samme slag… og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer… Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det oppstår i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det oppstår i herlighet… det oppstår i et åndelig legeme.”

Dette innebærer flere radikale endringer:

Uforgjengelighet: Kroppen blir fri fra sykdom, aldring og død.
Udødelighet: Legemet kan ikke dø.
Herlighet: Kroppen er ikke lenger fornedret; den reflekterer Guds skjønnhet og kraft.
Kraft: Svakhet erstattes av styrke og full kapasitet.
Åndelig natur: Kroppen blir et fullkomment instrument for åndens uttrykk og kontroll, ikke lenger underlagt sjelens og legemets begrensninger.

Denne transformasjonen innebærer at menneskets ånd igjen blir det kontrollerende elementet, slik det var tenkt i skapelsen, og at kropp, sjel og ånd igjen kan fungere i full harmoni.

Analogi med himmellegemer

Paulus trekker paralleller til naturen:

Ulike skapninger har ulike kropper – mennesker, dyr, fugler, fisker.
Solen, månen og stjernene har ulike glansnivåer – stjerner reflekterer lys forskjellig, og ikke alle skinner likt.

På samme måte vil de oppstandne troendes legemer ha ulik herlighet. Daniel 12:2-3 forutsier at de trofaste skal skinne som himmelhvelvingen og stjernene – forskjeller i trofasthet og tjeneste gjenspeiles i glansnivå.

Dette er en videreføring av Guds løfte til Abraham (1M 15:5) om en tallrik og strålende ætt, der tro og lydighet til Guds ord muliggjør deltakelse i oppstandelsen.

Forvandlingen i Kristi bilde

Paulus setter Adam i kontrast til Kristus:

”Det første mennesket var av jorden, jordiske. Det andre menneske er av himmelen… likesom vi har båret bildet av den jordiske, så skal vi også bære bildet av den himmelske.” (1Kor 15:47-49)

Den troendes oppstandelseslegeme vil være likt Kristi herlighetslegeme. Filipperbrevet 3:20-21 sier:

”Han skal forvandle vårt fornedrelseslegeme og gjøre det likt med sitt herlighetslegeme.”

1Joh 3:2 understreker den fulle realiteten: Når Kristus åpenbares, skal de troende bli ham like. For dem som lever ved Kristi gjenkomst, skjer denne forvandlingen øyeblikkelig (1Kor 15:51-52).

Kristi oppstandne legeme demonstrerer at den oppstandne troendes kropp ikke lenger er begrenset av tid, rom eller naturlige lover – en forsmak på den himmelske frihet og kapasitet som alle de gjenløste vil erfare.

Betydningen av oppstandelsen

Oppstandelsen er fundamentet for tre avgjørende sannheter:

Guds stadfestelse av Kristus som Guds Sønn: Kristi oppstandelse viser at Guds dom over synd og død er rettferdig og fullbyrdet (Rom 1:4).
Sikring av frelsen: Kristi oppstandelse er beviset og kilden til syndenes forlatelse og rettferdiggjørelse for alle troende (Rom 4:25; 10:9). Uten oppstandelsen har troen ingen gyldighet (1Kor 15:14,17).
Kulminasjonen av kristent håp: Oppstandelsen er det endelige målet for tro og tjeneste – det ultimate håp Paulus jager etter (Fil 3:10-12). Den gir mening til livet, lidelsen og trospraksisen.

— —

Den oppstandne kroppen er samme kropp som ble begravet, men transformert til herlighet, udødelighet og åndelig funksjonalitet. Den troende blir ikledd et legeme som uttrykker åndens kontroll, reflekterer Guds herlighet, og er lik Kristi oppstandne legeme. Oppstandelsen er ikke bare en teologisk doktrine, men selve kjernen i troens realitet: Kristi seier over synd og død, syndernes rettferdiggjørelse, og den endelige fullendelsen av Guds plan for menneskeheten.

Paulus’ undervisning om oppstandelseskroppen gir derfor både et logisk og åndelig fundament for kristen håp, og setter Kristi oppstandelse som det absolutte målpunkt for tro, liv og frelse. For den troende blir det ikke en abstrakt doktrine, men en konkret realitet som sikrer evig liv, herlighet og fellesskap med Gud.