I introduksjonen til nettsiden Lukas15 har jeg skrevet at jeg ville skape et sted på nettet der vi kan ta en pause… for å reflektere. Gode ord å dvele ved kan være mening, mestring og menneskemøter. Også at vi kan bli bedre kjent med han som av mange kalles Mesteren.

Nettstedets navn, Lukas 15, er fra en av bøkene legen Lukas skrev om Jesu fra Nasaret og hva han lærte oss om å være mennesker, om Gud og troens liv med ham. Lukas kan selv fortelle hvorfor han skrev:

Ettersom mange alt har tatt seg fore å nedtegne historien om de ting som er blitt fullført blant oss, slik de har overgitt det til oss, de som fra begynnelsen var øyenvitner og Ordets tjenere, så har også jeg nå gått nøye gjennom alt sammen fra begynnelsen av, og besluttet meg for å skrive det ned i sammenheng for deg, gjeveste Teofilus, for at du skal lære å kjenne hvor pålitelige de lærdommene er som du er blitt undervist i. – Lukas 1:1-4

I kapittel 15 har Lukas samlet tre fortellinger fra Jesus; om å være villet og verdifull, tapt og funnet, borte fra seg selv og det å få komme hjem…

Ser du? De bakset med slikt da som vi bakser med idag.

Det verdt å pause… for reflektere, både ved det som skjer i Bibelens fortellinger og i liva våre. Slik tenker jeg. Og du må gjerne bli med videre om du vil jakte på aktiv livshjelp sammen med meg.

For eksempel kan vi stopp for hvilken livshjelp det er er i dette å kunne få komme hjem, uansett…

Å komme hjem er sjelden et geografisk anliggende. Det er en bevegelse i sjelen, en indre vandring som ofte tar langt lengre tid enn selve veien tilbake. Noen ganger handler det om å vende tilbake til et sted vi forlot. Andre ganger handler det om å våge å vende tilbake til oss selv – til relasjoner vi brøt, til tillit vi forlot, til kjærlighet vi trodde vi hadde brukt opp.

Bibelen gir oss et av sine mest ømme og urovekkende bilder på dette i fortellingen om barnet som ble borte. Ikke fordi det var foreldreløst, men fordi det valgte å gå. Det ba om arven mens faren ennå levde – et brudd så dypt at det nesten ikke lar seg sette ord på. Og faren lot ham gå. Det er i seg selv et mysterium: kjærligheten som ikke holder fast med makt.

Barnet gikk. Kanskje med lettelse. Kanskje med opprør i brystet. Kanskje med en følelse av at «nå begynner livet». Det var ikke bare avstand i kilometer som vokste frem, men i identitet. Et nytt navn ble født: den som forlot, den som sviktet, den som brøt fellesskapet. Og som så ofte i livet, var det først langt der ute – når pengene tok slutt, når vennene forsvant, når verdigheten ble byttet mot overlevelse – at sannheten begynte å tale.

«Han kom til seg selv», står det. Det er en setning verdt å stanse ved. Å komme hjem begynner ofte der: ikke med handling, men med erkjennelse. Ikke med løsning, men med sannhet. Han kom til seg selv – og i det øyeblikket kom også skammen. Tankene som alltid kommer først: Jeg er mislykket. Jeg fortjener ikke å bli kalt barn lenger. Jeg har brent broene. Det beste jeg kan håpe på, er å få stå ytterst, på nåde.

Skamtanker har en egen logikk. De er overbevisende, systematiske og nådeløse. De hvisker at kjærlighet er betinget, at fellesskap må fortjenes, at identitet kan tapes. Og de gjør noe farlig: de projiserer våre egne indre dommer over på den vi frykter mest å møte – farens blikk.

For det er blikket som er det mest skremmende. Ikke ordene. Ikke reaksjonen. Men øynene. Hva vil jeg se når jeg endelig står der? Skuffelse? Trøtthet? Den stille dommen som sier: «Hva var det jeg sa?» Mange mennesker blir værende borte nettopp der – i forestillingen om blikket de ikke orker å møte.

Motet til å ta det første steget hjemover er derfor ikke et heroisk mot. Det er et skjørt, nesten resignert mot. Et mot som sier: Jeg orker ikke leve slik lenger. Jeg har ingen rettigheter igjen, bare et håp. Kanskje får jeg stå i utkanten. Kanskje får jeg puste litt lettere.

Men det er her evangeliet bryter all forventning.

For faren har sett etter barnet hele tiden. Ikke med overvåkende kontroll, men med et blikk som aldri slipper håpet. Og når barnet ennå er langt borte, skjer det utenkelige: faren løper. En patriark løper ikke. En far som er krenket, venter ikke på unnskyldning. Han løper, avbryter, omfavner. Ikke for å bagatellisere det som har skjedd, men for å erklære noe dypere: Du er fortsatt mitt barn.

Det finnes ingen skyldpress i dette møtet. Ingen betingelser. Ingen krav om å forklare seg ferdig først. Kjærligheten kommer før bekjennelsen. Kappen kommer før regnskapet. Ringen før rehabiliteringen. Det er dette som gjør kjærligheten så vanskelig å ta imot. For mange av oss er vant til at nåde må fortjenes i etterkant.

Overraskelsen kan nesten være for stor. Noen opplever til og med en ny skam i møte med nåden: Hvordan kan han elske meg etter dette? Hvordan kan jeg leve med å være tilgitt når jeg vet hva jeg har gjort? Det er en skam som ikke handler om skyld, men om verdighet – og den trenger også tid.

Men så er det dette som sjelden får like mye plass i fortellingen: veien videre inn i søskenflokken.

For det er én ting å bli møtt av farens kjærlighet. Det er noe annet å finne sin plass igjen blant dem som ble igjen. De som holdt ut. De som gjorde «det riktige». De som bar fellesskapet mens du var borte. For der ute i gårdsplassen står ofte den eldste broren – ikke nødvendigvis med sinne, men med avstand. Med spørsmål som aldri blir stilt høyt: Hvorfor får han fest? Hva med alt jeg har gjort? Er det virkelig rettferdig?

Å komme hjem kan derfor innebære en ny smerte: følelsen av å være den som forstyrret balansen. Den som minner de andre om sårbarheten i fellesskapet. Den som bærer historien om svik i kroppen. Det kan være vanskelig å vite hvordan man skal gå inn i rom der man en gang gikk ut.

Noen ganger trenger det tid før søskenflokken kan romme både sannhet og nåde samtidig. Noen ganger trenger det voksne samtaler. Noen ganger vil det alltid være et arr i relasjonen. Det betyr ikke at hjemkomsten var feil. Det betyr at også fellesskapet er menneskelig.

Sjelesørgerisk sett er dette viktig å si: Å bli tatt imot av faren betyr ikke at alt umiddelbart blir enkelt. Men det betyr at grunnmuren er lagt. Identiteten er gjenopprettet. Du er ikke gjest. Du er barn.

Å komme hjem er derfor ikke slutten på reisen, men begynnelsen på en ny. En reise der skammen gradvis mister makt. Der blikket du fryktet, blir blikket du hviler i. Der du lærer å stå i rommet også når noen minner deg om hvem du var – fordi du vet hvem du er nå.

Og kanskje, en dag, vil også søskenflokken lære det samme som faren alltid har visst: at kjærlighet ikke er et nullsumspill. At nåde ikke blir mindre av å deles. Og at hjemmet først virkelig er et hjem når det er plass for både de som ble og de som gikk – og kom tilbake.

Å komme hjem er å bli funnet før du har funnet deg selv ferdig. Og det er kanskje den største overraskelsen av alle.