Den alminnelige oppfatning i vår tid er at dåpen i Den Hellige Ånd er en intens, emosjonell opplevelse. Man bruker ofte  ordet ”ekstase” i forbindelse med den. Dette synet på dåpen i Den Hellige Ånd skyldes særlig to årsaker.

For det første skyldes det teologer som ikke selv har opplevelsen, men som har en teori om den på grunnlag av avsnitt i NT eller i skrifter fra tidlige kirkefedre. Av en eller annen grunn har disse teologene valgt ordet ”ekstase” eller ”ekstatisk” for å summere opp den essensielle kjernen i denne overnaturlige opplevelsen.

For det andre er det mange troende som virkelig har opplevd dette og som når de vitner om det for andre, legger hovedvekten på sine egne subjektive, emosjonelle reaksjoner. Resultatet er at de gir, ofte uten å mene det slik, inntrykk av at den essensielle kjernen i opplevelsen er av emosjonell karakter. Den følelsen man kanskje nevner mest, er glede.

Følelsenes plass

Når vi nå tar for oss forholdt mellom følelser og dåpen i Den Hellige Ånd, gjør vi vel i å starte med å erkjenne to viktige fakta.

For det første er mennesket et emosjonelt vesen. Følelsene utgjør en integrert og viktig del av totaliteten. Derfor spiller mennesket følelser en viktig rolle i den totale tilbedelsen av Gud og tjenesten for ham. Sann omvendelse verken undertrykker eller utsletter følelsene. Tvert imot frigjør den sanne omvendelsen først følelsene før den leder dem i en annen retning. Hvis et menneske følelser ikke er kommet under Den Hellige Ånds kontroll og makt, er hensikten med menneskets omvendelse ennå ikke oppfylt.

For det andre brukes ordet ”glede” i Skriften ofte i nær tilknytning til Den Hellige Ånd. Åndens frukt, som er beskrevet i Gal 5:22, er for eksempel først kjærlighet, så glede osv. På denne listen kommer gleden like etter kjærligheten, som er Åndens primære frukt. Vi leser videre om de første kristne i Antiokia:

”Men disiplene ble fylt av glede og Den Hellige Ånd.” (Apg 13:52).

Vi ser altså at glede i NT ofte er nær knyttet til Den Hellige Ånd. Likevel kan ikke læren om at intens glede eller andre sterke følelser i seg selv er beviset på dåpen i Den Hellige Ånd, forenes med NTs undervisning. Det er to hovedgrunner til dette.

For det første er det ingen direkte omtale av følelser i de aktuelle avsnittene der dåpen i Den Hellige Ånd beskrives. Ikke en eneste gang taler det om noen form for følelser som bevis, eller som en direkte følge av å ha mottatt Den Hellige Ånd.

Den som sidestiller mottakelsen av Den Hellige Ånd med en emosjonell opplevelse, har ingen bibelsk basis for denne påstanden. Dette kommer vanligvis som en overraskelse på den gjennomsnittlige religiøse personen som ikke baserer sine oppfatninger direkte på NT.

Faktum er at iblant er det slik at troende som søker Den Hellige Ånd, får en klar, bibelsk opplevelse av å tale med andre tunger, men etterpå tviler de og er utilfredse med opplevelsen, ganske enkelt fordi det ikke var intense følelser knyttet til den, slik de helt feilaktig var blitt ledet til å forvente.

Vi kan illustrere dette med en liten gutt som ønsker seg en hundevalp, en spaniel, til bursdagen. Når gaven kommer, er det en vakker golden cocker spanielvalp med alle rasenes kjennemerker.

Men til foreldrenes skuffelse er den lille gutten slett ikke glad for gaven. Når foreldrene spør hvorfor, oppdager de at den lille guttens venner hadde fortalt ham for flere uker siden at alle spanieler var svarte… Derfor hadde han dannet seg et forhåndsbilde, og han hadde en sterk forventning til at valpen skulle være svart.

Uansett hvor vakker den gylne valpen var, kunne den ikke tilfredsstille ham, ganske enkelt fordi den ikke svarte til forventningene. Den skulle ikke være svart. Men hans oppfatning av at alle spanieler er svarte, stemmer ikke med fakta. Det var dannet av at han hørte på kamerater på sin egen alder, og de visste ikke mer om hunder enn han.

Slik er det også iblant med kristne som ber sin himmelske Far om Den Hellige Ånds gave. Som svar på bønnen får de en opplevelse der de taler med andre tunger, noe som er helt i overensstemmelse med NTs eksempler og lære.

Likevel er de ikke fornøyd med dette bibelske svaret på bønnene, ganske enkelt fordi det ikke ble markert av en intens, følelsesmessig opplevelse. De innser ikke at deres forventning om en eller annen intens følelse er basert på meninger fra medkristne som har misforstått, ikke på NTs klare undervisning.

Den andre grunnen til at vi ikke kan akseptere sterke følelser, som glede, som bevis på at man mottar Den Hellige Ånd, er at det er tilfeller med troende i NT som opplevde en underfull glede, men som likevel ikke hadde mottatt Den Hellige Ånd ennå. Et eksempel er de første disiplenes reaksjon etter Jesu himmelfart. Altså etter oppstandelsessøndagen hvor de fikk Den Hellige Ånd til nytt liv (Joh 20:22), men før pinsesøndagen da de mottok Den Hellige Ånds gave – og ble ikledd kraft fra det høye:

”Og de falt ned og tilbad ham og vendte tilbake til Jerusalem med stor glede. Og de var alltid i templet og lovet og priste Gud.” (Luk 24:52-53).

Her ser vi at disiplene, også før pinsedag, opplevde stor glede når de tilbad Gud. Likevel vet vi at de ikke var døpt i Den Hellige Ånd før pinsedag.

Etter at folket i Samaria hadde hørt og trodd evangeliet om Kristus, som ble forkynt dem av Filip, står det at ”det ble stor glede der i byen” (Apg 8:8).

Vi ser at den helhjertede mottakelsen av evangeliet straks førte til stor glede blant samaritanerne. Men vi leser i samme kapittel at det var først senere, ved Peters og Johannes’ tjeneste, at de mottok Den Hellige Ånd.

Disse to eksemplene viser derfor at en intens, emosjonell opplevelse, som sterk glede, ikke er en essensiell del av dåpen i Den Hellige Ånd og derfor ikke kan aksepteres som bevis på at man har mottatt denne dåpen.

Fysiske reaksjoner

En annen type opplevelser som ofte blir assosiert med dåpen i Den Hellige Ånd, er en form for sterke fysiske rystelser. Når man spør mennesker hvorfor de mener at de har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, er svaret ofte en sterk fysisk følelse eller reaksjon.

Eksempelvis: En sterk elektrisk strøm, en følelse av ild eller intens hete i en eller annen form, at man er blitt slått med makt i golvet, at hele kroppen har ristet, at man har sett et klart lys, at man har hørt Guds stemme, at man har hatt et syn av den himmelske herlighet osv.

Igjen må vi innrømme at også teorier av dette slaget inneholder et viktig element av sannhet. I Bibelen finner vi mange tilfeller der Den allmektige Guds nærvær og kraft har ført til sterke fysiske reaksjoner hos dem som ble funnet verdige til å komme nær ham.

Da Herren åpenbarte seg for Abraham og begynte å tale til ham, falt Abraham på sitt ansikt (1M 17:1-3). Flere ganger i 3M og 4M, da Guds nærvær og herlighet ble synlig manifestert blant hans folk, falt både Moses og Aron og også andre av Israels barn på sine ansikter. Da ilden falt på Elias’ offer og hele folket så det, falt de på sine ansikter (se 1Kong 18:39).

Om innvielsen av Salomos tempel heter det:

”Da ble huset, Herrens hus, fylt av en sky. På grunn av skyen kunne prestene ikke bli stående og gjøre tjeneste. For Herrens herlighet fylte Guds hus.” (2Krøn 5:13-14).

I to avsnitt avlegger profeten Jeremia sitt eget, personlige vitnesbyrd om de sterke fysiske virkningene av kraften i Guds ord og Guds nærvær:

”Jeg tenkte: Jeg vil ikke mer komme ham i hu og ikke tale mer i hans navn! Men da ble det i mitt hjerte som en brennende ild, innestengt i mine ben. Jeg trettet meg ut med å tåle det, men jeg maktet det ikke.” (Jer 20:9).

Her vitner Jeremia om at Herrens profetiske budskap i hjertet førte til et inntrykk av brennende ild i hans ben. Senere sier han:

”Om profetene: Mitt hjerte er knust i mitt indre, alle mine ben skjelver. Jeg er som en drukken mann, en mann som vinen har overveldet, for Herrens skyld og for hans hellige ords skyld.” (Jer 23:9).

Også her indikerer Jeremias ord en sterk, fysisk reaksjon på Guds nærvær. Daniel og hans venner opplevde også dette ved et direkte syn av Herren:

”Jeg, Daniel, var den eneste som så synet. De menn som var med meg, så ikke synet, men en stor redsel falt på dem, og de flyktet og gjemte seg. Så ble jeg alene tilbake. Og da jeg så dette store synet, ble jeg rent maktesløs. Jeg ble likblek i ansiktet, og mistet all min kraft.” (Dan 10:7-8).

I Herren umiddelbare nærhet opplevde Daniel og vennene hans – akkurat som Jeremia – en sterk og uvanlig fysisk reaksjon.

Reaksjoner av dette slag er ikke begrenset til GT. Et eksempel er synet som Herren gav Saulus var Tarsus på veien til Damaskus. Saulus så et strålende, klart lys, han hørte en røst som talte til ham fra himmelen, og falt til jorden (se Apg 9:3-6).

Når Johannes beskriver et syn av Herren som han fikk på øya Patmos, konkluderer han med å si:

”Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død.” (Åp 1:17).

Her er det også helt tydelig en sterk, dramatisk fysisk reaksjon på Herrens umiddelbare nærvær.

I noen av de eldre kirkesamfunnene er det en tendens til å avvise all slike fysiske reaksjoner eller manifestasjoner som ”føleri” eller ”fanatisme”, men en slik innstilling går mye lenger enn det man har støtte for i Skriften. Uten tvil er det tilfeller da manifestasjoner av dette slaget er produkter av ”føleri” og fanatisme” eller muligens kjødelig ønske om å gjøre seg bemerket, men hvem vil våge å anklage menn som profetene Moses, Jeremia og Daniel eller apostlene Johannes og Paulus for slikt? Altfor ofte er tendensen til å forkaste alle former for fysiske reaksjoner på Guds nærvær og kraft basert på falske, menneskelagede tradisjoner om hva som utgjør sann hellighet eller en oppførsel som er akseptabel for Gud i tilbedelsen.

Vi ser altså at Skriften gir plass for uvanlige, kroppslige reaksjoner hos Guds folk ved hans umiddelbare nærvær og kraft. Men ikke noe sted hevdes det at noen av disse fysiske reaksjonene eller manifestasjonene er beviser på at man har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd.

I tilfellene med de GT-lige profetene vet vi at ingen av dem fikk en dåp i Den Hellige Ånd, ettersom opplevelsen ikke ble gitt noen før pinsedag. I tilfellene med Johannes og Paulus i NT er det like klart at deres sterke, fysiske reaksjoner overfor Herrens nærvær ikke var beviser for at de mottok dåpen i Ånden.

På den tiden da Johannes fikk sine syner på Patmos, var det gått mer enn 50 år siden han ble døpt i Ånden. På den annen side skjedde Paulus’ fysiske reaksjoner på Damaskusveien før han ble fylt med Den Hellige Ånd. Han mottok denne fylden som en separat, etterfølgende opplevelse tre dager senere da Ananias la hendene sine på ham i Damaskus.

Uansett fra hvilken vinkel vi nærmer oss dette emnet, kommer vi alltid til samme konklusjon: Det er bare én fysisk manifestasjon som beviser at et menneske har mottatt Den Hellige Ånd – i betydningen ”Åndsdåp”. Denne manifestasjonen er at man taler med andre tunger, slik Ånden gir en å tale.

Tre skriftprinsipper

I avslutningen av dette studiet skal vi ganske kort ta for oss tre forskjellige, men grunnleggende skriftprinsipper. Alle stadfester at tungetale er beviset for at et menneske har mottatt Den Hellige Ånd.

For det første sier Jesus:

”For det hjerte flyter over av, det taler munnen.” (Matt 12:34).

Med andre ord er det slik at når menneskehjertet fylles så det flyter over, vil denne overfloden gi seg uttrykk i munnens tale. Dette gjelder også dåpen i Den Hellige Ånd. Når et menneskehjerte blir fylt til overflod av Den Hellige Ånd, vil hjertes overflod før til at man taler med munnen. Ettersom denne fylden er overnaturlig, vil også det som strømmer ut være det. Den som taler et språk han aldri har lært og ikke forstår, bruker dette til å ære Gud.

For det andre oppfordrer Paulus oss som kristne:

”Framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighetens våpen for Gud.” (Rom 6:13).

Guds krav går lenger enn til at vi skal overgi viljen til ham. Han krever at vi framstiller våre fysiske lemmer, slik at han kan få kontroll over dem etter sin egen vilje, som rettferdighetens våpen.

Men det er et lem som ingen av oss kan kontrollere:

”Men tungen kan ikke noe menneske temme. Den er som et ustyrlig onde, full av dødelig gift.” (Jak 3:8).

Som det siste beviset eller endelige seglet på at vi har framstilt de fysiske lemmene for Gud, tar Ånden kontroll over det lemmet som ingen av oss kan kontrollere, nemlig tungen. Så bruker han den på en overnaturlig måte til Guds ære.

Det tredje eksemplet i Skriften som etablerer forholdet mellom tunger og dåpen i Ånden, kan vi hende fra Den Hellige Ånds egen natur:

”Men når han kommer, sannhetens Ånd, skal han veilede dere til hele sannheten. For han skal ikke tale av seg selv, men det han hører, skal han tale, og de kommende ting skal han forkynne dere.” (Joh 16:13).

Her understreker Jesus Den Hellige Ånds personlighet på to måter:

1. Ved å bruke pronomenet ”han” og ikke ”den”.
2. Ved å si at Den Hellige Ånd har evne til å tale.

Evnen til å kommunisere med ord er et av de avgjørende, bestemte trekkene i en personlighet. At man ikke kan kommunisere med ord, betraktes som umodent.

Det faktum at Den Hellige Ånd taler direkte av seg selv, er et av de store tegnene på hans sanne personlighet.

Sammen med dette kan vi også sette Paulus’ ord:

”Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere…” (1Kor 6:19).

Her sier Paulus at den gjenløste troendes fysiske legeme er et tempel som Den Hellige Ånd ønsker å bo i. Det er derfor rimelig at beviset for at Den Hellige Ånd som person har tatt bolig i dette fysiske templet, er at han taler ut fra det, idet han bruker tungen og leppene til den troende for å gjøre sin tale hørbar.

Slik var det også med Moses’ tabernakel. Da Moses gikk inn i tabernaklet for å kommunisere med Gud, heter det:

”Og når Moses gikk inn i sammenkomstens telt for å tale med ham, da hørte han røsten tale til seg fra nådestolen…” (4M 7:89).

Ettersom Moses hørte denne røsten – tegnet på personligheten – visste han at Herren var til stede i tabernaklet. På samme måte er det i dag vi hører Den Hellige Ånds stemme tale fra en troendes legemlige tempel. Vi vet av dette beviset på en personlighet at Den Hellige Ånd selv – den tredje personene i guddommen – har tatt bolig i den troende.

Vi finner altså at det stemmer med de tre store skriftprinsippene når vi hevder at det å tale med andre tunger er beviset for dåpen i Den Hellige Ånd:

1. Den troendes hjerte, overnaturlig fylt med Den Hellige Ånd, flyter overnaturlig over i munnens tale.
2. Beviset på at den troende har overgitt sine fysiske lemmer til Gud er at Guds Ånd kontrollerer dette lemmet – tungen – som den troende ikke kan kontrollere selv.
3. Ved å tale fra den troendes tempel, legemet, viser Den Hellige Ånd at han nå bor der som person.