Å åpenbare synd

Lovens hovedhensikt er å vise menneskene deres syndige tilstand.

”Men vi vet at alt det loven sier, det taler den til dem som er under loven, for at hver munn skal lukkes og hele verden bli skyldig for Gud. Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger. For ved loven kommer erkjennelse av synd.” (Rom 3:19-20).

Legg først av alt merke til denne sterke understrekningen:

”Derfor blir intet kjød rettferdiggjort for ham ved lovgjerninger.” (Rom 3:20).

Med andre ord, ikke noe menneske vil noensinne oppnå rettferdighet for Gud ved å holde loven.

I tillegg til dette hevder Paulus to ganger, i to forskjellige setninger, den primære hensikten med at loven ble gitt. Han sier det er for at hele verden skal bli skyldig for Gud. En alternativ oversettelse er at ”hele verden blir underlagt Guds dom”. Dessuten sier han: ”For ved loven kommer erkjennelse av synd.” Vi ser altså at loven ikke ble gitt for at mennesker skulle bli rettferdige ved den, men tvert imot, for at mennesker skulle bli seg bevisst at de var syndere og som sådanne underlagt Guds dom over deres synd.

”Hva skal vi da si? Er loven synd? Langt derifra! Men jeg kjente ikke synden uten ved loven. For begjæret hadde jeg ikke kjent dersom ikke loven hadde sagt: Du skal ikke begjære!” (Rom 7:7).

«Så er da loven hellig, og budet hellig og rettferdig og godt. Har da altså det som er godt, voldt meg døden? Langt derifra! Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd, ved at den benyttet det som er godt, til å føre død over meg. Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.” (Rom 7:12-13).

Paulus bruker tre forskjellige uttrykk som alle understreker den samme sannheten.

”Men jeg kjente ikke synden uten ved loven.” (Rom 7:7).

”Men synden gjorde det, for at den skulle vise seg som synd.” (Rom 7:13a).

”Ved budet skulle synden bli overmåte syndig.” (Rom 7:13b).

Med andre ord, lovens hensikt var å avsløre synden – å framstille synden i dens rette farger og vise hvor snedig, destruktiv og dødelig den egentlig er. Etter det var menneskene uten unnskyldning for at de ble bedratt ved ekstrem syndighet.

I medisinsk praksis er det en viss orden man alltid følger når man behandler sykdommer i menneskekroppen. Først stilles diagnosen, deretter kommer hjelpen. Først undersøker legen den syke og prøver å finne ut hva som er årsaken til sykdommen. Først etter at det er gjort, skriver han ut en medisin.

Gud følger samme ordning når han behandler menneskers åndelige behov. Før medisinen skrives ut, stiller Gud diagnosen. Den grunnleggende årsaken til all menneskelig nød og lidelse skyldes en tilstand som er alminnelig for alle mennesker: Synd. Man kan ikke tilby noen tilfredsstillende medisin for menneskelige behov før denne tilstanden er diagnostisert.

Bibelen er den eneste boken i verden som stiller en korrekt diagnose på årsaken til all menneskelig nød og lidelse. Selv om vi skulle se bort fra alt annet Bibelen gir oss, er Bibelen av denne grunn alene, uvurderlig og uerstattelig.

Å bevise menneskets manglende evne til å frelse seg selv

Den andre hovedhensikten for at loven ble gitt, var å vise mennesker at de som syndere ikke er i stand til å gjøre seg selv rettferdige ved egne anstrengelser. Det er en naturlig tendens og et ønske hos hvert eneste menneske til å være uavhengig av Guds nåde og barmhjertighet. Dette ønsket om å være uavhengig av Gud er i seg selv både et resultat av og et bevis på menneskets syndige tilstand, selv om de fleste mennesker ikke betrakter det slik.

Når et menneske derfor blir overbevist om sin syndige tilstand, er den første reaksjonen at man søker ved et eller annet middel å kurerer seg selv for denne tilstanden og rettferdiggjøre seg ved egne anstrengelser, uten å være avhengig av Guds nåde og barmhjertighet. Av den grunn har det til alle tider vært religiøse lover og bud som alltid har hatt en sterk appell til menneskeheten, uansett forskjell i nasjonalitet eller bakgrunn. Ved å praktisere slike lover og påbud har mennesker søkt å få samvittighetens indre stemme til å bli taus. Man vil gjøre seg rettferdig ved egne anstrengelser.

Dette var reaksjonen til mange religiøse israelitter når det gjaldt Moseloven. Paulus beskriver dette forsøket fra Israels side på å etablere egen rettferdighet.

”Da de ikke kjente Guds rettferdighet, men søkte å grunnlegge sin egen rettferdighet, gav de seg ikke inn under Guds rettferdighet (Rom 10:3).

Som et resultat av dette forsøket på å etablere egen rettferdighet, gav ikke Israel seg inn under Guds vei til rettferdighet. Den grunnleggende årsaken til deres feil var altså åndelig stolthet – at man nektet å underkaste seg Gud. Det var et ønske om å være uavhengig av Guds nåde og barmhjertighet.

Men når mennesker er villig til å være ærlige mot seg selv, er det alltid nødt til å innrømme at de aldri kan gjøre seg selv rettferdige ved å holde en religiøs eller moralsk lov. Paulus beskriver denne erfaringen i første person. Han hadde selv en gang strevd for å gjøre seg rettferdig ved å holde loven.

Han sier det slik i Rom 7:18-23:

”For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke. Men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg. Men gjør jeg det jeg ikke vil, da er det ikke lenger jeg som gjør det, men synden som bor i meg. Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden. For etter mitt indre menneske slutter jeg meg med glede til Guds lov. Men i mine lemmer ser jeg en annen lov, som strider mot loven i mitt sinn, og som tar meg til fange under syndens lov, som er i mine lemmer.”

Her taler Paulus som en som oppriktig vil oppnå rettferdighet ved å leve etter loven. Men jo mer han strever for å gjøre det loven krever, jo mer blir han oppmerksom på en annen lov, en annen kraft, i sin egen kjødelige natur. Den strider kontinuerlig mot loven og gjør at han ikke makter å gjøre seg selv rettferdig ved å holde loven, til tross for de største anstrengelser.

Det sentrale punktet i denne indre konflikten uttrykkes i vers 21:

”Jeg finner altså den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.”

Dette er et tilsynelatende paradoks, men det stadfestes i all menneskelig erfaring. Et menneske vet ikke hvor dårlig det er før det virkelig prøver å være god. Etter det vil ethvert forsøk på å være god bare føre til mer håpløs, uhelbredelig syndighet i egen kjødelig natur. Alle anstrengelser og gode intensjoner er forgjeves.

Den andre hovedhensikten for loven var altså å vise mennesket at man ikke bare er syndig, men at man er totalt ute av stand til å frelse seg selv fra synd og gjøre seg rettferdig ved egne anstrengelser.

Å peke fram til Kristus

Den tredje hovedhensikten til at loven ble gitt, var at den skulle forutsi og peke fram til frelseren som skulle komme, han som alene skulle bli årsaken til sann frelse og rettferdighet. Dette skjedde på to måter ved loven. Frelseren ble forutsagt ved direkte profetier, og han kommer til syne i typer og seremonier i forbindelse med lovens påbud.

Et eksempel på direkte profeti innenfor lovens rammeverk har vi i 5M 18:18-19, der Herren taler til Israel gjennom Moses:

”En profet vil jeg oppreise for dem av deres brødre, likesom deg. Jeg vil legge mine ord i hans munn, og han skal tale til dem alt det jeg byder ham. Og hver den som ikke hører på mine ord, som han skal tale i mitt navn, ham vil jeg kreve til regnskap.”

Peter siterer senere disse ordene av Moses og bruker dem direkte på Jesus Kristus (se Apg 3:22-26). Den profeten som ble forutsagt ved Moses i loven, er altså oppfylt i personen Kristus i NT.

I ofringene og lovens forordninger er det mange forbilder på Jesus Kristus som den kommende frelseren. I 2M 12 er for eksempel bestemmelsen om påskelammet et forbilde på frelsen ved tro på Jesu Kristi soningsblod, utgytt i påsken på korset på Golgata.

På lignende måte er de forskjellige offer som er knyttet til soning for synden og adgangen til Gud, beskrevet i de første sju kapitlene i 3M. Alt dette peker fram mot forskjellige aspekt ved Jesu Kristi stedfortredende forsoningsdød på korset.

Derfor presenterer døperen Johannes Kristus for Israel med disse ordene:

”Se der Guds lam, som bærer verdens synd!” (Joh 1:29).

Ved å sammenligne Kristus med offerlammet ble Israels folk ledet til å se på Kristus som den som var beskrevet ved forbilder i lovens påbud om offer.

Denne hensikten med loven blir summert i Paulus’ ord i Gal 3:22-24:

”Men Skriften har innesluttet alt under synd, for at det som var lovt, ved tro på Jesus Kristus skulle bli gitt dem som tror. Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbaret. Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.”

Det greske ordet som er oversatt ”tuktemester”, betegner en eldre slave i huset til en rik mann. Denne slaven hadde et spesielt ansvar for at den rike mannens barn fik den første elementære undervisningen. Deretter fulgte han dem hver dag til skolen, der de fikk mer avansert undervisning.

På lignende måte gav loven Israel deres første elementære undervisning i Guds grunnleggende krav om rettferdighet. Deretter ble den et middel til å lede dem til å tro på Jesus Kristus og til å lære den sanne rettferdighet av ham, den man oppnår ved tro, uten lovgjerninger.

Akkurat som denne slavens oppgave med undervisning opphørte da han hadde overlatt sin herres barn til en fullt opplært lærer på skolen, var lovens oppgave fullført da den hadde ført Israel til deres Messias, Jesus Kristus, og hadde fått dem til å se at de ble frelst ved tro på ham. Derfor konkluderer Paulus slik:

”Men nå når troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren.” (Gal 3:25).

Det vil si at vi ikke lenger er under loven.

Å bevare Israel

Paulus bruker et uttrykk som åpenbarer enda en viktig funksjon ved loven i forbindelse med Israel. Han taler som israelitt når han sier:

”Men før troen kom, ble vi holdt i varetekt under loven, innestengt inntil den tro som skulle komme, ble åpenbaret.” (Gal 3:23).

Loven bevarte Israel som en spesiell nasjon, atskilt fra andre ved de bestemte ritualene og forordningene, bevart for den spesielle hensikten Gud hadde kalt dem til. Profeten Bileam beskriver Guds plan med Israel slik i den gudgitte visjonen om Israels oppgave:

”Se, det er et folk (Israel) som bor for seg selv, og blant hedningefolkene regner det seg ikke.” (4M 23:9).

Guds fullkomne vilje for Israel var at de skulle bo for seg selv, som en unik og atskilt nasjon, i deres eget land. Men selv da Israels ulydighet førte til at de kom bort fra Guds hensikt og ble spredt i eksil og som vandrere blant alle verdens folk, sa Gud at de ikke skulle regnes blant hedningefolkene.

I de siste 19 århundrene av den jødiske atspredelsen blant hedningefolkene har denne befalingen fra Gud gått i oppfyllelse på en underfull måte. I alle land og blant alle folk jødene er kommet til, er de alltid forblitt et bestemt, separat element. De har aldri blitt assimilert. De har ikke tapt sin spesielle identitet. Hovedredskapen til å bevare Israel som en separat nasjon har vært den stadige fastholdelsen av Moseloven.

Som en konklusjon kan vi summere opp fire hovedhensikter til at Moseloven ble gitt:

1. Loven ble gitt for å vise mennesker deres syndige tilstand.
2. Loven viste også mennesker at som syndere er de ikke i stand til å gjøre seg rettferdige ved egne anstrengelser.
3. Loven tjente til å forutsi frelserens komme, han som alene kunne gi mennesker frelse og rettferdighet. Forutsigelsene kom ved profetier.
4. Loven har tjent til å bevare Israel som et atskilt folk i de mange århundrer de har lev i atspredelsen, slik at de fremdeles er bevart for den spesielle hensikten Gud har med dem.

Fullkomment oppfylt i Kristus

Gjennomgangen av forholdet mellom loven og evangeliet kan ikke bli fullstendig om vi ikke tar med oss ordene der Kristus selv oppsummerer sin innstilling og sitt forhold til loven:

”Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. For sannelig sier jeg dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå, før det er skjedd alt sammen.” (Matt 5:17-18).

Hvordan oppfylte Kristus loven? For det første oppfylte han den personlig ved sin egen fullkomne rettferdighet og ved at han holdt hele loven fullkomment.

”Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.” (Gal 4:4-5).

Legg merke til ordene ”født av en kvinne, født under loven”. Ved sin fødsel som menneske ble Jesus Kristus en jøde, underlagt alle lovens påbud og bestemmelser. Alle disse oppfylte han fullkomment i sitt liv på jorden, uten å vike en hårsbredd fra alt det som ble krevd av enhver jøde under loven. I denne betydningen er det bare Jesus Kristus av alle som noensinne har levd under loven, som oppfylte den til fullkommenhet.

For det andre oppfylte Jesus Kristus loven i en annen betydning ved sin forsoningsdød på korset:

”Han som ikke gjorde synd og det ble ikke funnet svik i hans munn (…) han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skulle dø bort fra syndene og leve for rettferdigheten.” (1Pet 2:22.24).

Kristus, som selv var uten synd, tok alle deres synder på seg som hadde vært under loven. På deres vegne led han lovens endelige straff, som er døden. Da Kristus hadde tatt alt dette på seg, ble det mulig for Gud, uten å inngå kompromiss med sin guddommelige rettferdighet, å tilby full og fri tilgivelse for alle som i tro aksepterer at Kristus led forsoningsdøden på deres vegne.

Først oppfylte altså Kristus loven ved sitt eget liv i perfekt rettferdighet og deretter ved sin forsoningsdød, ved hvilken han tilfredsstilte lovens rettferdige krav overfor alle dem som ikke hadde holdt den til fullkommenhet.

For det tredje oppfylte Kristus loven ved å kombinere i seg alt som var sagt profetisk i loven om frelseren, Messias, som Gud lovte å sende. Helt til å begynne med i Kristi jordiske tjeneste leser vi at Filip sa til Natanael:

”Han som Moses har skrevet om i loven, og som profetene har skrevet om, ham har vi funnet: Jesus, Josefs sønn fra Nasaret.” (Joh 1:46).

Etter sin død og oppstandelse sa Kristus til disiplene:

”Dette er mine ord, som jeg har talt til dere mens jeg ennå var hos dere, at alt det måtte oppfylles som er skrevet om meg i Mose lov og profetene og salmene.” (Luk 24:44).

Vi ser altså at Kristus oppfylte loven på tre måter:

1. Ved sitt fullkomne liv.
2. Ved sin frelsende død og oppstandelse.
3. Ved at han oppfylte alt det loven forutsa og pekte fram mot frelseren, Messias, som skulle komme.

Derfor er vi helt enige med Paulus:

”Opphever vi så loven ved troen? Langt derifra! Vi stadfester loven.” (Rom 3:31).

Den troende som aksepterer Jesu Kristi forsoningsdød som oppfyllelsen av loven på sine egne vegne, er derfor i stand til å akseptere, uten kompromiss eller kvalifikasjoner, hver eneste tøddel og tittel i loven som fullstendig og uforanderlig sannhet. Troen på Kristus til frelse tilsidesetter ikke lovens åpenbaring. Tvert imot, det oppfyller den.

”For Kristus er lovens endemål, til rettferdighet for hver den som tror.” (Rom 10:4).

Det greske ordet som her er oversatt ”endemål” har to relaterte betydninger:

1. Den hensikt noe gjøres i.
2. Det som får noe til å ta slutt.

I begge henseende endte loven med Kristus.

I den første betydningen trengs ikke loven lenger i denne forstand ettersom den har ført oss til Kristus. I den andre betydningen har Kristus ved sin død gjort slutt på loven som middel til å oppnå rettferdighet hos Gud. Troen på ham er nå det ene kravet som er fullt tilstrekkelig for rettferdighet.

Men i enhver annen henseende står fremdeles loven fast, hel og fullstendig, som en del av Guds ord som består til evig tid. Dens historie, dens profetiske budskap og dens generelle åpenbaring av Guds sinn og råd – alt dette består som evig og uforanderlig sannhet.g og uforanderlig sannhet. Troenifikasjoner, hver eneste tøddel og tittel i loven som fullstendig og uforanderlig sannhet. Troen