Vi skal nå ta for oss innvendinger eller misforståelser som er knyttet til opplevelsen å tale i tunger.

Tungetalens gave

En vanlig innvending eller misforståelse er basert på et spørsmål Paulus stilte:

”Taler vel alle med tunger?” (1Kor 12:30).

En grundig undersøkelse av sammenhengen viser at Paulus helt klart besvarer dette spørsmålet slik: ”Nei, ikke alle taler med tunger.”

Betyr det at det var kristne i den nytestamentlige menigheten som hadde mottatt dåpen i Den Hellige Ånd uten at de talte med tunger?

Nei, det er ikke det Paulus sier. Paulus taler ikke her om dåpen i Den Hellige Ånd, men om forskjellige overnaturlige manifestasjoner av Ånden, som kan utøves av den troende i menigheten etter og som et resultat av dåpen i Den Hellige Ånd.

Dette stemmer med det Paulus sier to vers tidligere:

”Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer. Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, dernest kraftige gjerninger, så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til å styre og ulike slags tunger.” (1Kor 12:27-28).

Paulus taler om ulike tjenester som forskjellige medlemmer i menigheten kan utføre. Blant disse er også ”ulike slags tunger”.

Paulus bruker nøyaktig samme uttrykk enda tidligere i det samme kapitlet når han regner opp ni nådegaver eller manifestasjoner av Den Hellige Ånd, som kan gis til troende som er blitt døpt i Den Hellige Ånd. Listen ser slik ut:

”Men Åndens åpenbarelse blir gitt enhver til det som er gagnlig. For til én blir det gitt visdoms tale ved Ånden, til en annen kunnskaps tale ved den samme Ånd, en annen får tro ved den samme Ånd, en annen nådegaver til å helbrede ved den samme Ånd. En annen får kraft til å gjøre undergjerninger, en annen gave til å prøve ånder. En annen får ulike slags tunger, en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt etter som han vil.” (1Kor 12:7-11).

Paulus taler om Åndens gaver som skal brukes av troende etter at de har mottatt dåpen i Ånden. Dette stadfester det han sier i vers 13:

”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.”

Eller, mer bokstavelig: ”For i én Ånd ble vi alle døpt inn i ett legeme.” Paulus taler her om dåpen i Ånden som en opplevelse som mange av dem han skriver til allerede har opplevd. De ni gavene eller manifestasjonene av Ånden som han regner opp, kan da bli brukt av troende som et resultat av at de er døpt i Den Hellige Ånd.

Paulus indikerer at selv om dåpen i Den Hellige Ånd er for alle troende – ”i én Ånd ble vi alle døpt inn i ett legeme” – er det ulike Åndens gaver som er delt mellom de troende etter Åndens egen suverene vilje. En troende kan motta en gave mens en annen troende får en annen gave. Ikke alle troende mottar alle gavene.

Blant de ni Åndens gaver som Paulus nevner, er den åttende ”ulike slags tunger” – nøyaktig det samme som er oversatt i 1Kor 12:28. I begge tilfellene taler Paulus om en spesiell åndelig gave, ikke om dåpen i Den Hellige Ånd.

Det ligger utenfor rammen vår å beskrive bruken av denne spesielle gaven nå. Det er tilstrekkelig å fastslå det faktum at Paulus i 1Kor 12:28, som i vers 10 i samme kapittel, ikke taler om å bli døpt i Den Hellige Ånd, men om en av de ni åndelige gavene som enkelte troende (men ikke alle) bruker etter at de er døpt i Den Hellige Ånd.

Når Paulus skriver ”Taler vel alle med tunger?” spør han ikke: ”Har alle en gang talt i tunger?” – det vil si da de ble døpt i Den Hellige Ånd (1Kor 12:30). Tvert imot spør han: ”Er det slik at alle troende som har blitt døpt i Den Hellige Ånd, regelmessig bruker gaven med ulike slags tunger?” På dette spørsmålet er svaret – både den gangen og nå – et klart nei. Med denne forståelsen er moderne troendes opplevelse etter å ha blitt døpt i Ånden i full overensstemmelse med mønsteret som er etablert i NT.

Forskjellen mellom Den Hellige Ånds første gave, bekreftet ved beviset at man taler i tunger, og den etterfølgende gaven med ”ulike slags tunger” kommer tydelig fram i NTs språkbruk. Det greske ordet som er oversatt ”gave” og som betegner Den Hellige Ånds gave, mottatt ved dåpen i Ånden, er dorea. Det greske ordet for ”gave”, som betegner de ni ulike gavene og manifestasjonene av Ånden (deriblant gaven med å tale ”ulike slags tunger”) er charisma.

Disse to ordene brukes aldri om hverandre i NT. Charisma brukes aldri for å betegne Den Hellige Ånds gave, mottatt i Åndens dåp. Og dorea blir aldri brukt for å betegne en av de ni Åndens gaver som manifesteres i de troendes liv etter at de har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd. Språket, læren og eksemplene i NT indikerer en klar forskjell mellom de to aspektene av åndelige opplevelse.

Er frukt beviset?

De som hevder at det å tale i tunger ikke nødvendigvis er noe bevis for at man har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, er logisk sett nødt til å komme med et alternativt bevis, ved hvilket man kan vite, ifølge Skriften, at et menneske har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd.

Et slikt alternativt bevis, som ofte blir foreslått, er åndelige frukt. Man hevder at den som ikke viser Den Hellige Ånds frukt i livet på en fullverdig måte, kan ikke ha mottatt dåpen i Den Hellige Ånd.

Paulus gir oss den fullstendige listen på Åndens frukt i Gal 5:22:

”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.”

Dette og andre avsnitt gjør det klart at den primære Åndens frukt som alle de andre utvikler seg ved, er kjærlighet.

Bare en dum, overfladisk kristen vil benekte at åndelig frukt i alminnelighet og kjærlighet i særdeleshet er av den aller største viktighet i hver eneste kristens liv. Men det betyr ikke at åndelig frukt er det åndelige beviset på at man har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd. Faktum er at denne testen med åndelig frukt må forkastes som bibelstridig av to hovedårsaker:

1. Det er ikke denne testen apostlene benyttet.
2. Den overser den klare, åndelige forskjellen mellom gave og frukt.

La oss først se på testen som apostlene benyttet som følge av sine egne opplevelser. Da de 120 disiplene på pinsedag mottok dåpen i Den Hellige Ånd med tungetale som det ytre beviset, ventet ikke Peter i noen uker eller måneder for å se om denne opplevelsen ville føre til et mye større mål av åndelig frukt enn tidligere i hans eget og de andre disiplenes liv. Tvert imot stod han opp med det samme og sa uten tvil eller nøling:

”Men dette er det som er sagt ved profeten Joel: Det skal skje i de siste dager, sier Gud, da vil jeg utgyte av min Ånd over alt kjød. Deres sønner og døtre skal tale profetiske ord. Deres unge menn skal se synder, og de gamle blant dere skal ha drømmer.” (Apg 2:16-17).

Hvilket bevis hadde Peter da han sa dette? Ikke noe annet enn det faktum at alle begynte å tale med andre tunger. Man krevde ikke noe annet bevis utenom dette.

Etter at mange mennesker i Samaria var blitt omvendt ved Filips forkynnelse, drog Peter og Johannes dit ned for å be for dem at de måtte få Den Hellige Ånd.

”Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. De kom dit ned og bad for dem, at de måtte får Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd. Men da Simon så at Ånden ble gitt ved apostlenes håndspåleggelse, kom han til dem med penger og sa: Gi også meg denne makt, at den jeg legger mine hender på, må få Den Hellige Ånd! Men Peter sa til ham: Måtte ditt sølv følge med deg til fortapelsen, fordi du tenkte å kjøpe Guds gave for penger!” (Apg 8:14-20).

Av denne beskrivelsen forstår vi at folket i Samaria bare hadde vært omvendt noen dager, eller høyst noen uker. Likevel mottok de Den Hellige Ånd ved apostlenes håndspåleggelse som en eneste, komplett opplevelse.

Det var ikke spørsmål om å vente og se noen uker eller måneder om det ville bli tilstrekkelige frukter som kunne bevise at disse nyomvendte virkelig hadde mottatt Den Hellige Ånd. Nei, deres mottakelse av Ånden var en eneste, komplett opplevelse. Det trengtes ikke ytterligere beviser eller tester.

Det reises iblant innvendinger mot at Skriften ikke hevder klart at disse menneskene i Samaria talte med tunger da de mottok Den Hellige Ånd. Det er sant. Men Skriften gjør det klart at da apostlene la hendene sine på dem, var det en åpen demonstrasjon av overnaturlig kraft. Den var så tydelig at Simon, som hadde vært profesjonell trollmann, var villig til å betale for å få denne kraften, så han kunne utføre det samme overnaturlige underet når han la hendene på noen.

Hvis vi aksepterer at disse menneskene i Samaria, som et resultat av apostlenes håndspåleggelse, talte med andre tunger, passer dette inn i hver eneste detalj med den historien som er gjengitt i Apostlenes gjerninger, og det fører også opplevelsen deres på linje med det andre i Apostlenes gjerninger opplevde da de mottok dåpen i Den Hellige Ånd.

På den annen side, hvis folk foretrekker å anta at i denne spesielle hendelsen i Samaria var det en annen overnaturlig manifestasjon enn det å tale med tunger, må de i det minste erkjenne at vi umulig kan finne ut av hva denne andre manifestasjonen var.

Det er derfor ingen mulighet til å komme med en positiv, doktrinær konklusjon om dåpen i Den Hellige Ånd ut fra denne antakelsen. Et menneske kan for eksempel ikke si: ”Jeg har ikke talt med tunger, men jeg vet likevel at jeg har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd, for jeg har fått det samme beviset eller hatt den samme opplevelsen som folk i Samaria.” Hvis folket i Samaria ikke talte med tunger, aner vi ikke hva det eller gjorde.

Denne antakelsen leder altså bare til negative og sterile konklusjoner. Den kan ikke på noen måte påvirke de positive konklusjonene vi har kommet med, med hensyn til de andre tilfellene, der vi vet at folk talte med tunger når de mottok dåpen i Ånden.

Et annet tilfelle som man ofte kommer med, gjelder Saulus fra Tarsus – senere apostelen Paulus:

”Ananias gikk da av sted og kom inn i huset. Han la hendene på ham og sa: Saul, bror! Herren har sendt meg, Jesus, han som åpenbarte seg for deg på veien der du kom, for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den Hellige Ånd. Og straks falt det likesom skjell fra hans øyne, og han kunne se. Han stod opp og ble døpt.” (Apg 9:17-18).

Om det er et tilfelle der den første menigheten med rette kunne ha benyttet seg av prøven med frukt, er det med Saulus fra Tarsus. Fram til denne tiden hadde han, etter hva han selv sa, vært evangeliets bitreste motstander, en forfølger av menigheten. Men her ser vi at han mottok Den Hellige Ånd i en bestemt sammenheng. Det skjedde da Ananias la hendene på ham. Etter det er det ikke den minste antydning om noen videre prøve på om det var frukt i livet hans.

Også her er det de som innvender at Skriften ikke nevner at Saulus (senere Paulus) talte med tunger da Ananias la hendene på ham. Det er sant at Skriften ikke kommer med detaljer om hva som skjedde med Paulus. Men i tillegg til beretningen i Apg 9 må vi også ta med Paulus’ eget vitnesbyrd, slik det er gjengitt i 1Korinterbrev:

”Jeg takker Gud: Jeg taler mer med tunger enn dere alle.” (1Kor 14:18).

Når vi sammenstiller Paulus’ vitnesbyrd med de andre eksemplene i Apostlenes gjerninger, er det grunn til å tro at Paulus først begynte å tale med tunger da Ananias la hendene sine på ham for at han skulle bli fylt med Ånden. Denne konklusjonen styrkes av det som skjedde da Paulus la hendene på de nye troende i Efesus.

”Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem, og de talte med tunger og profetiske ord.” (Apg 19:6).

Det er unaturlig å tenke seg at Paulus la hendene på disse nyomvendte for at de skulle få en opplevelse som han selv aldri hadde fått…

Et ytterligere og avgjørende tilfelle er det med Kornelius og dem som var i huset hans, slik det er fortalt i Apg 10. Peter og de andre troende jødene gikk nølende til Kornelius’ hus. De hadde ikke lyst til det, og de gikk bare fordi Gud uttrykkelig bad dem om det. Etter at Peter hadde talt en kort stund, falt Den Hellige Ånd på alle dem som hørte det han sa. Peter og de andre jødene ble overrasket over at de hørte disse hedningene tale med tunger.

Helt til dette øyeblikket hadde ikke Peter og de andre jødiske troende oppfattet at det var mulig for hedninger som Kornelius å bli frelst og bli kristne. Men denne ene manifestasjonen, at de talte med tunger, overbeviste straks Peter og de andre jødene om at disse hedningene nå var like kristne som jødene. Peter foreslo ikke at de nødvendigvis skulle kreve en videre prøve av disse hedningene, vente på at det ble åndelig frukt eller at det skulle komme et annet bevis. Tvert imot. Han befalte straks at de skulle la seg døpe. Ved denne handlingen ble de åpent akseptert som fullverdige kristne. Senere avla Peter en rapport om hendelsen for de andre lederne i den apostoliske menigheten i Jerusalem:

”Men da jeg begynte å tale, falt Den Hellige Ånd på dem, og likesom på oss i begynnelsen (…) Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss, da de var kommet til troen på Herren Jesus Kristus, hvem var da vel jeg, at jeg skulle være i stand til å hindre Gud?” (Apg 11:15.17).

Vi vet fra foregående kapittel at Kornelius og de som var i huset hans talte alle med tunger. Men i denne rapporten finner ikke Peter det nødvendig å nevne denne bestemte manifestasjonen. Han sier bare: ”… falt Den Hellige Ånd på dem, likesom på oss i begynnelsen (…) Gav altså Gud dem den samme gave som han gav oss…”

Med andre ord var manifestasjonen å tale med tunger på den tiden så universalt akseptert som bevis på at man hadde mottatt Den Hellige Ånd at Peter ikke engang trengte å nevne det. Både han og de andre lederne i menigheten tok det for gitt. De andre lederne konkluderte:

”Da de hørte dette, slo de seg til ro, og de priste Gud og sa: Så har da Gud også gitt hedningene omvendelsen til livet.” (Apg 11:18).

Hva var det som overbeviste Peter og de andre apostlene om at hedninger kunne få oppleve frelse ved tro på Kristus, akkurat som jøder? En manifestasjon og bare denne ene. Det faktum at de hadde hørt disse hedningene tale med tunger. Peter og de andre apostlene så ikke etter andre tegn i disse hedningenes liv, bare at de talte med tunger. Det var ikke spørsmål om å vente på at det ble åndelig frukt.

Her har apostlene helt logiske – ikke fordi frukt er uviktig, men fordi frukt er ifølge sin natur noe helt annet enn en gave. En gave mottar man ved enkel tro. Frukt produseres ved en langsom, gradvis prosess, om inkluderer planting, stell og kultivering.

Dåpen i Den Hellige Ånd er en gave – en bestemt opplevelse – som mottas i tro. Beviset på at man har mottatt denne gaven, er at man taler med andre tunger.

Deretter er det en hovedhensikt med at gaven er gitt, nemlig at den som har fått den skal produsere mer og bedre frukt enn han noensinne har gjort. Det er ikke galt å legge vekt på nødvendigheten av å bære frukt. Det gale er at man forveksler en gave med en frukt, forveksler beviset som forteller at man har mottatt en gave med hensikten med at denne gaven er gitt.