Den Hellige Ånd er ingen diktator. Han gjør ikke mer for oss – eller gjennom oss – enn det vi gir ham anledning til. Det er tre hovedområder som vi kan knytte dette prinsippet til:

1. Den enkelte troendes liv.
2. Gudstjenestelivet i en menighet som et hele.
3. Evangelieforkynnerens tjeneste.

I denne delen skal vi ta for oss det første av disse områdene. Hvilke hovedresultater er det meningen at dåpen i Den Hellige Ånd skal føre til i den enkelte kristne? Vi skal se på åtte forskjellige resultater, i fire forskjellige leksjoner:

1. Kraft til å vitne.
2. Opphøyelse og herliggjørelse av Kristus.
3. En forsmak på himmelens kraft og dermed en inngang til et overnaturlig liv.
4. Hjelp i bønnen, idet den troende løftes over sine egen naturlige styrke og forstand.
5. En ny forståelse av Skriftene.
6. Daglig ledelse på Guds viljes vei.
7. Liv og helse for kroppen.
8. Utøsing av Guds kjærlighet i den troendes hjerte.

Kraft til å vitne

Kristus selv peker på det første resultatet i to avsnitt der han kommer med de siste ordene til disiplene før han vender tilbake til himmelen.

”Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir kledd med kraft fra det høye.” (Luk 24:49).

”Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.” (Apg 1:8).

I disse avsnittene kommer Jesus med sin plan for utredelsen av evangeliet i denne tidsalderen. Den er ekstrem enkel. Den inneholder tre stadier som følger etter hverandre:

1. Enhver troende skal personlig fylles med kraft av Den Hellige Ånd.
2. Enhver troende som er blitt fylt med Åndens kraft, skal med sitt personlige vitnesbyrd vinne andre for Kristus.
3. Disse andre (når de er vunnet) skal i sin tur fylles med Åndens kraft for å vinne nye ”andre”.

På denne måten skal vitnesbyrdet om Kristus går ut fra Jerusalem i stadig større kraftsirkler inntil det når jordens ende, det vil si inntil det har nådd alle folk og alle mennesker. Denne planen er både enkel og praktisk. Når den benyttes, vil den alltid virke. Hele verden vil bli evangelisert i løpet av et hvilket som helst århundre hvis kirken tar denne planen i bruk. Det er ingen alternativ plan som kan føre til samme resultat.

I disse to avsnittene er kraft nøkkelordet. Det greske ordet er dunamis, fra hvilket vi har fått ord som ”dynamo”, ”dynamisk” og ”dynamitt”. De inntrykkene disse ordene etterlater seg, er en mektig eksplosiv virkning.

I denne betydning skjelner NT logisk mellom primærresultatene av den nye fødsel og primærresultatene av dåpen i Den Hellige Ånd. Det primære konsept som er forbundet med den nye fødsel, er autoritet:

”Men alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.” (Joh 1:12).

Her beskrives den nye fødsel, for i neste vers leser vi at disse menneskene som tar imot Kristus, er ”født av Gud”. Det greske ordet som er oversatt ”rett”, er exousia. Det betegner et vesen eller en natur som er utledet av en ytre kilde. Med andre ord, den som tar imot Kristus som frelser, mottar, i Kristus, vesen eller natur fra Gud selv. Mottakelsen av dette nye liv eller denne nye natur fra Gud fører til den nye fødsel hos en troende.

Exousia blir som oftest oversatt ”autoritet” eller ”myndighet”. Dette er det tydelige tegnet på det gjenfødte Guds barn. En slik er ikke lenger en slave av synden og Satan, men barn av Gud. Dette innebærer ny autoritet. Man er ikke lenger et bytte for fristelser eller motstand. Man møter og beseirer dette i kraft av det nye livet som er i en. Man blir en seiervinnner. Man har autoritet.

Men autoritet er slett ikke det samme som kraft. De første disiplene hadde allerede denne autoriteten fra Kristi oppstandelse og framover. De var allerede ”barn av Gud”. De var i stand til å leve et gudfryktig og seirende liv. De var ikke lenger slaver under synden. Men i løpet av denne perioden fra oppstandelsen til pinsedagen betydde ikke disse første disiplene så mye for storparten av Jerusalems innbyggere. Man kan si at Jerusalem som et hele ble lite forandret ved Kristi oppstandelse.

Alt dette ble imidlertid brått forandret da Den Hellige Ånd kom på pinsedag. Med det samme de 120 troende på den øvre salen var blitt døpt i Den Hellige Ånd, følte hele Jerusalem virkningen. I løpet av en time eller to hadde det samlet seg en skare på mange tusener, og før dagen av omme, var 3000 tidligere vantro, som hadde forkastet Kristus, herlig omvendt, døpt og lagt til menigheten.

Hva var det som førte til disse dramatiske resultatene? At kraft kom i tillegg til autoritet. Før pinsedagen hadde disiplene allerede autoritet. Etter pinsedag hadde de autoritet pluss kraft – de hadde den kraften som var nødvendig for at autoriteten skulle bli fullt ut effektiv.

Beviset på og virkningen av denne nye, overnaturlige kraften kommer til uttrykk i resten av boken Apostlenes gjerninger:

”Og da de hadde bedt, skalv stedet der de var samlet. Og de ble alle fylt med Den Hellige Ånd, og de talte Guds ord med frimodighet.” (Apg 4:31).

”Med stor kraft bar apostlene fram vitnesbyrdet om Herren Jesu oppstandelse, og stor nåde var over dem alle.” (Apg 4:33).

Ypperstepresten beklaget seg over apostlene:

”Og se, dere har fylt Jerusalem med deres lære.” (Apg 5:28).

Den samme virkningen fortsatte å gjøre seg gjeldende på alle steder der de første kristne presenterte vitnesbyrdet om den oppståtte Kristus i Den Hellige Ånds kraft.

Vi leser for eksempel om Samaria:

”Og det ble stor glede der i byen.” (Apg 8:8).

Om byen Antiokia i Pisidia sies det:

”På den neste sabbat samlet da nesten hele byen seg for å høre Herrens ord.” (Apg 13:44).

I byen Filippi beklaget evangeliets motstandere seg over Paulus og Silas:

”Disse menn skaper stor uro i vår by. De er jøder.” (Apg 16:20).

I Tessalonika sa evangeliets motstandere om Paulus og Silas:

”Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit.” (Apg 17:6).

Som et resultat av motstanden mot Paulus’ forkynnelse i Efesus, skjedde følgende:

”Hele byen kom nå i opprør.” (Apg 19:29).

Et felles trekk markerte hva som skjedde overalt der disse første kristne kom med sitt vitnesbyrd. Det kunne merkes som en mektig, åndelig innflytelse på hele stedet. Enkelte steder ble det vekkelse, andre steder oppstand. Ofte ble det begge deler.

Men det var to innstillinger som ikke kunne overleve: uvitenhet og likegyldighet.

I dag er bekjennende kristnes oppførsel og opplevelse mange steder en helt annen. Det gjelder også mange grupper kristne som har hatt en virkelig opplevelse av den nye fødsel. De møtes regelmessig i kirkebygningen til gudstjeneste, de lever et gudfryktig og respektabelt liv, de skaper ingen uro, de blir ikke årsak til oppstander, de vekker ingen motstand. Men, dessverre! De gjør ikke inntrykk i det hele tatt. Rund dem er uvitenheten og likegyldigheten overfor åndelige ting like uforandret. Den blir ikke utfordret. Det store flertallet av naboer verken vet eller bryr seg om hva disse kristne tror på eller hvorfor de går i kirke.

Hva er det som mangler? Svaret ligger i ett ord: Kraft. Den Hellige Ånds eksplosive dynamitt eksisterer ikke i disse kristnes liv. Og det er ingenting som kan erstatte den. Den kristne menighet som et hele trenger utfordringen fra Paulus i 1Kor 4:20:

”For Guds rike består ikke i ord, men i kraft.”

Også her bruker Paulus det greske ordet dunamis – eksplosiv kraft. Det er ikke bare spørsmål om ordene vi taler, men om kraften som gjør dem effektive. Nøkkelen til denne åndelige kraften er dåpen i Den Hellige Ånd. Det finnes ingen erstatning for denne.

Vi ser altså at ifølge NT er det primære resultatet av en dåp i Den Hellige Ånd en overnaturlig utrustning med kraft fra det høye til å bli effektivt vitne for Kristus.

Herliggjørelse av Kristus

Det andre hovedresultatet av dåpen i Den Hellige Ånd kommer til uttrykk i Peters tale på pinsedag:

”Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.” (Apg 2:33).

Dåpen i Den Hellige Ånd, som Peter og de andre disiplene nettopp hadde mottatt, førte til at hos hver av dem ble det et direkte, personlig bevis og en sikkerhet for at deres oppståtte Herre nå var både opphøyet og herliggjort ved Faderens høyre hånd.

Ti dager tidligere hadde en liten flokk av dem stått på Oljeberget og sett Jesus bli tatt opp fra dem, slik at de ikke lenger så ham.

”… og en sky tok ham bort fra deres øyne.” (Apg 1:9).

Det var den siste fysiske kontakten disiplene hadde med Jesus. Men nå, ti dager etter, på pinsedag, fikk alle disiplene, ved Den Hellige Ånds komme, en ny, direkte og personlig kontakt med Kristus. Alle visste med sikkerhet at deres frelser, som verden hadde foraktet, forkastet og korsfestet, heretter og for alltid var opphøyet og herliggjort ved Faderens høyre hånd i himmelen.

Det var bare Faderen som kunne gi Jesus denne underfulle gaven, Den Hellige Ånd, og han gav den videre til sine ventende disipler. Da de fikk denne gaven, fikk de total visshet om at Jesus virkelig var i herlighet i Faderens nærhet, med autoritet og makt over hele universet.

Mange skriftsteder understreker Jesu Kristi opphøyelse.

”Det var denne han viste på Kristus da han reiste ham opp fra de døde og satte ham ved sin høyre hånd i himmelen, over all makt og myndighet, over alt velde og herredømme og over hvert navn som nevnes, ikke bare i denne verden, men også i den kommende. Alt la ham under hans føtter, og av ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.” (Ef 1:20-23).

”Derfor har og Gud høyt opphøyet ham og gitt ham det navn som er over alle navn.” (Fil 2:9).

”Etter at han hadde fullført renselsen for våre synder, satte han seg ved Majestetens høyre hånd i det høye. Og han er blitt så meget større enn englene, som han har arvet et herligere navn framfor dem.” (Heb 1:3-4).

Peter sier om Kristus etter hans oppstandelse:

”… han som er faret opp til himmelen og er ved Guds høyre hånd, hvor engler og myndigheter og makter er ham underlagt.” (1Pet 3:22).

Ved hjelp av disse og andre skriftsteder forstår alle troende ved tro at Jesus Kristus ikke bare har stått opp fra de døde. Han er også faret opp til himmelen og er herliggjort ved Faderens høyre hånd. Men den troende som mottar dåpen i Den Hellige Ånd, mottar med den en ny form for direkte, personlig bevis og forsikring at Kristus er opphøyet i kraft og herlighet ved Faderens trone.

Ofte når noen vi er glad i drar på en reise og skal være borte en stund, ber vi: ”Send oss en hilsen, så vi vet du er kommet trygt fram!” Når meldingen kommer, fra den elskede og fra bestemmelsesstedet, vet vi med full sikkerhet at de er kommet dit de skulle reise.

Slik er det med dåpen i Den Hellige Ånd. For disiplene på pinsedag og for hver eneste troende som får samme opplevelse, er det som et personlig brev fra Kristus. Poststemplet er ”Herlighet”, og i brevet heter det: ”Jeg er her, som jeg sa, på setet for all autoritet og makt!”

Dette startet i Jerusalem. Og det kommer fra himmelen. Slik er det med alle troende som har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd i likhet med de første disiplene på pinsedag. Opplevelsen gir en ny, direkte kontakt i to retninger:

1. Med den herliggjorte Kristus ved Faderens høyre hånd i det høye.
2. Med den NT-lige menigheten da den startet i Jerusalem og som man kan lese videre om i Apostlenes gjerninger.

Dåpen i Den Hellige Ånd gir ny mening, ny realitet, ny visshet både om Kristi opphøyelse og livet og aktiviteten i den NT-lige menigheten. Det som tidligere var historiske eller læremessige fakta, bare akseptert ved tro, blir for hver eneste åndsfylt troende spennende realiteter i ens egen opplevelse. Dette stemmer med uttalelsen som er gitt under Kristi jordiske tjeneste:

”For Ånden var ennå ikke gitt, fordi Jesus ennå ikke var herliggjort.” (Joh 7:39).

Vi har tidligere sett at Den Hellige Ånd ikke kunne gis til menigheten før Kristus var herliggjort hos Faderen i himmelen. Bare den herliggjorte Kristus kunne gi dette privilegium, denne underfulle gaven, som han først fikk av Faderen. Det faktum at gaven ble gitt disiplene på pinsedag, var i seg selv et bevis for at Kristus var herliggjort.

Gjennom hele NT finner vi en perfekt harmoni og et samarbeid mellom de tre personene i den treenige guddommen. Da Jesus Kristus, den andre personen i guddommen, kom til jorden, kom han som Gud Faders personlige, autoritative representant. Han søkte aldri ære eller herlighet for seg selv. Han tok aldri ære for ord eller gjerninger, visdom eller under, men all ære gikk til Faderen som bodde og virket i ham.

Da Jesus endte sin jordiske tjeneste og vendte tilbake til Faderen i himmelen, sendte han Den Hellige Ånd som sin personlige gave og representant til menigheten. Den Hellige Ånd, som kom som representant for den andre personen i guddommen, Guds Sønn, søker aldri sin egen ære. Hele hans tjeneste på jorden og i menigheten går alltid ut på å løfte opp og herliggjøre ham som han representerer – Kristus.

Jesus talte om dette aspektet ved Åndens tjeneste:

”Han skal herliggjøre meg, for han skal ta av mitt og forkynne det for dere. Alt det som Faderen har, er mitt. Derfor sa jeg at han tar av mitt og forkynner for dere.” (Joh 16:14-15).

Her ser vi forholdet mellom de tre personene i guddommen meget klart beskrevet. Faderen overgir all sin autoritet, kraft og herlighet til Sønnen, og Sønnen utnevner Den Hellige Ånd som sin representant for å åpenbare og fortolke for menigheten alt det han har mottatt fra Faderen.

Den Hellige Ånd er like mye en person som Faderen og Sønnen. Derfor har Kristus i denne tidsalder en og bare en personlig og autoritativ representant i menigheten og på jorden. Denne representanten er Den Hellige Ånd.

Denne åpenbaringen av Den Hellige Ånds tjeneste gir oss en enkel måte å prøve alt som hevder seg å være inspirert av Ånden. Herliggjør det Kristus? Hvis svaret ikke er et klart ja, har vi full rett til å spørre om dette er en ekte åpenbaring eller manifestasjon av Den Hellige Ånd.

Vi finner altså en slags form for guddommelig sjalusi mellom Kristus og Den Hellige Ånd. På den ene siden er Den Hellige Ånd sjalu på enhver trend eller lære som fratar Kristus ære som hode over menigheten. På den annen side nekter Kristus å gi sin autoritet til noen tjeneste eller bevegelse som ikke erkjenner Den Hellige Ånds unike posisjon som hans representant i menigheten. Kristi herlighet og Den Hellige Ånds tjeneste er uløselig knyttet sammen.