Hvilke betingelser må oppfylles av en som ønsker å motta Den Hellige Ånds gave?

Av nåde ved tro

Når vi ser på hva Skriften lærer om dette emnet, vil vi finne at det er et bestemt grunnleggende prinsipp som er knyttet til alt Gud i sin nåde har bestemt for mennesket.

”Men er det av nåde, da er det ikke mer av gjerninger. Ellers blir nåden ikke lenger nåde.” (Rom 11:6).

I dette avsnittet, som ellers i brevene sine, stiller Paulus opp kontrasten mellom ”nåde” og ”gjerninger”. Med nåde mener Paulus den frie velsignelsen fra Gud som gis til mennesker som ikke har fortjent det. Med gjerninger mener Paulus alt som et menneske kan gjøre ut fra egne evner for å gjøre seg fortjent til Guds velsignelse.

Paulus hevder at disse to mulighetene å motta noe fra gud på, utelukker hverandre. De kan ikke kombineres. Det et menneske mottar fra Gud av nåde, er ikke gjerninger, og det et menneske mottar fra Gud ved gjerninger, er ikke nåde. Der nåden opererer, er ikke gjerninger til noe nytter, og der gjerningene opererer, er ikke nåden til noen nytte.

Dette leder til ytterligere en kontrast mellom nåde og lov:

”For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.” (Joh 1:17). 

Under Moseloven søkte mennesker å gjøre seg fortjent til Guds velsignelse ved det de gjorde selv. Ved Jesus Kristus tilbys nå alle mennesker Guds frie og ufortjente velsignelse og godhet på grunnlag av det Kristus har gjort på menneskets vegne. Dette er nåde.

Alt vi mottar på denne nåden fra Gud ved Jesus Kristus, er av nåde. Vi mottar ikke denne nåden ved gjerninger, men ved tro.

”For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Ef 2:8-9).

Det grunnleggende prinsippet som Paulus understreker i dette avsnittet, kan summeres opp i tre uttrykk som følger etter hverandre: Av nåde – ved tro – ikke av gjerninger. Dette gjelder alt vi mottar ved Guds nåde. Spesielt nevner Paulus prinsippet når det gjelder å ta imot Den Hellige Ånds gave.

”Kristus kjøpt oss fri fra lovens forbannelse (…) for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.” (Gal 3:13-14).

Her nevner Paulus to viktige fakta som har tilknytning til hverandre:

1. Den Hellige Ånds gave er gjort tilgjengelig for mennesker ved Kristi gjenløsningsverk på korset. Dette er en del av den totale velsignelsen som mennesker kan oppleve av Guds nåde ved Jesus Kristus.
2. Denne gaven, som alle andre velsignelser av guds nåde, mottas i tro, ikke av gjerninger.

Spørsmålet om hvordan Den Hellige Ånds gave mottas, hadde øyensynlig dukket opp i de kristne menighetene i Galatia, og Paulus never det flere ganger.

”Bare dette vil jeg får vite av dere: Var det ved lovgjerninger dere fikk Ånden, eller var det ved å høre troen forkynt?” (Gal 3:2).

”Når Gud altså gir dere Ånden og gjør kraftige gjerninger blant dere, gjør han det ved lovgjerninger eller ved at dere hører troen forkynt?” (Gal 3:5).

”Dette skjedde for at Abrahams velsignelse skulle komme over hedningene i Kristus Jesus, for at vi ved troen skulle få Ånden som det var gitt løfte om.” (Gal 3:14).

Tre ganger i disse versene understreker Paulus at Den Hellige Ånd mottas i tro. Med andre ord, den essensielle forberedelsen for den troende når Den Hellige Ånd skal mottas, er at man blir opplært i Skriftene til å se hva Gud har beredt for en og hvordan man kan få dette ved tro på Kristi gjenløsningsverk på korset. Hvis man først gir denne formen for bibelundervisning og den mottas i tro av dem som søker Den Hellige Ånd, skulle det ikke være behov for store anstrengelser eller utsettelse med å motta gaven.

Det går fram av Paulus’ brev til galaterne at de kristne der opprinnelig hadde tatt imot evangeliets budskap fra ham i tro, likeså Den Hellige Ånds gave. Dermed hadde de gått inn i fylden av Guds velsignelse til dem. Men senere, etter påtrykk fra andre lærere, ble de viklet inn i et lovsystem som ble lagt oppå denne evangeliets grunnvoll, og de begynte å miste det første synet av mottakelsen av Guds gave av nåde ved tro.

En hovedhensikt med Paulus’ brev til dem var å advare dem mot farene ved dette og kalle dem tilbake til den opprinnelige, enkle troen.

Mange kristne på forskjellige steder trues i dag av den samme feilen som Paulus advarte galaterne mot. Mange steder er det en tendens til å kreve et slags system eller en teknikk hos dem som søker Den Hellige Ånds gave.

Teknikken kan variere i form fra gruppe til gruppe. Noen steder legges det vekt på en spesiell stilling eller innstilling. Andre steder legges vekten på spesielle ord eller gjentakelse av visse fraser.

At man underviser dem som søker Den Hellig Ånd etter slike kriterier er ikke nødvendigvis ubibelsk, men den store faren er at den spesielle formen eller ordene, i stedet for å bli til en hjelp for troen, blir en erstatning for denne. I dette tilfelle ødelegger teknikken sitt eget mål. I stedet for å hjelpe de søkende til å motta Den Hellige Ånd, hindrer man dem i virkeligheten fra å nå det.

Som et resultat av denne formen for teknikk møter vi kronisk søkende som sier: ”Jeg har prøvd alt! Jeg har prøvd lovprisning… Jeg har sagt halleluja… Jeg har løftet hendene i været… Jeg har ropt… Jeg har gjort alt mulig, men det virker ikke!!!” Uten å være klar over det, gjør de samme feilen som galaterne snublet i: De erstatter troen med gjerninger, den enkle høringen av Guds ord med teknikk.

Hva er legemidlet?

Det Paulus foreslo for galaterne: Å vende tilbake til å høre i tro. Kroniske søkere som disse, trenger ikke mer lovprisning, mer roping eller mer løfting av hender. De trenger frisk undervisning fra Guds ord om Guds frie nådes velsignelser.

Som et alminnelig prinsipp kan man si at når mennesker søker Den Hellige Ånds gave, bør det alltid være en periode med undervisning fra Guds ord forut for perioden med bønn. For min egen del er det slik at hvis jeg skulle bruke en halv time til å hjelpe troende til å søke Den Hellige Ånds gave, ville jeg bruke minst halve tiden – de første 15 minuttene – til bibelundervisning. De neste 15 minuttene, som var innviet til bønn, ville føre til mye mer positive resultater enn om man brukte en halv time til bønn alene, uten noen undervisning på forhånd.

Vi ser altså at det grunnleggende gravet for å motta Den Hellige Ånd defineres av Paulus som å høre i tro.

Men vi må være på vakt mot falske fortolkninger av tro. Tro er ikke en erstatning for lydighet. Tvert imot, sann tro manifesterer seg alltid i lydighet. Lydighet blir derfor troens test og bevis. Dette gjelder like mye mottakelsen av Den Hellige Ånd som andre områder av Guds nåde.

I sitt forsvar overfor det jødiske rådet fokuserte Peter på lydighet som det rette uttrykket for tro:

”Vi er hans vitner om dette, og det er også Den Hellige Ånd, som Gud gav dem som lyder ham.” (Apg 5:32).

Når Paulus taler om Den Hellige Ånds gave, legger han vekt på tro, mens Peter legger vekt på lydighet. Det er imidlertid ingen konflikt mellom de to. Sann tro er alltid knyttet til lydighet. Fullstendig tro resulterer i fullstendig lydighet. Peter sier her at når lydigheten er fullstendig, er Den Hellige Ånds gave vår.

Seks trosskritt

Hvordan kan vi uttrykk lydighet når vi søker Den Hellige Ånds gave? Vi finner seks skritt i Skriften. De markerer lydighetens vei som leder til Den Hellige Ånds gave.

Omvendelse og dåp

De første to skrittene nevnes av Peter:

”Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn, til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave.” (Apg 2:38).

De to skrittene som Peter her nevner, er at de skal omvende seg og bli døpt.

Omvendelse er en indre forandring av hjerte og innstilling til Gud. Det åpner vei for synderen til å bli forlikt med Gud. Etter det kommer dåpen som en ytre handling. Ved denne vitner den troende om den indre forandringen som har funnet sted ved Guds nåde i hjertet.

Tørst

Det tredje skrittet til fylden av Den Hellige Ånd nevnes av Jesus:

”Men på den siste, den store dag i høytiden, stod Jesus og ropte ut: Om noen tørster, han komme til meg og drikke! Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.” (Joh 7:37-38).

I neste vers forklarer Johannes dette og sier at løftet som Jesus taler om, er Den Hellige Ånds gave. Det stemmer med det Jesus sier et annet sted:

”Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes.” (Matt 5:6).

En vesentlig betingelse for å motta fylden av Den Hellige Ånd er at man er sulten og tørst. Gud ødsler ikke bort velsignelsen på dem som ikke føler et behov for den. Mange bekjennende kristne som lever et godt, respektabelt liv, mottar aldri fylden av Den Hellige Ånd ganske enkelt fordi de ikke føler noe behov for det. De er fornøyd uten denne velsignelsen, og Gud lar dem ha det slik.

Fra et menneskelig synspunkt kan det iblant virke som om de som ser ut til å fortjene det minst, mottar denne Åndens gave, mens de som fortjener det mest, ikke gjør det. Dette forklares av Skriften:

”Hungrende metter han (Gud) med gode gaver, men rikfolk sendte han tomhendte bort.” (Luk 1:53).

Gud svarer på vår oppriktige, indre lengsel, men han blir ikke imponert av vår religiøse bekjennelse.

Bønn

Jesus nevnte også det fjerde skrittet til å motta Den Hellige Ånd:

”Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham.” (Luk 11:13).

Her sier Jesus at Guds barn skal be sin himmelske Far om Den Hellige Ånds gave. Iblant hører vi kristne komme med bemerkninger som: ”Hvis Gud vil gi meg Den Hellige Ånd, så gjør han det. Jeg behøver ikke å be om det.” Denne innstillingen er ikke bibelsk. Jesus lærer tydelig at Guds barn skal be sin himmelske Far om denne spesielle Åndens gave.

Drikk

Etter å ha bedt er neste skritt å ta imot. Jesus kaller dette for å drikke, idet han sier:

”Om noen tørster, han komme til meg og drikke!” (Joh 7:37).

Å ”drikke” utgjør en aktiv prosess i mottakeren. Man kan ikke motta fylden av Den Hellige Ånd ved en negativ eller passiv innstilling. Ingen kan drikke hvis man ikke selv vil, og ingen kan drikke med lukket munn. Det er på det åndelige området som på det naturlige. Herren sier:

”Lukk din munn vidt opp, og jeg vil fylle den!” (Sal 81:11).

Gud kan ikke fylle en lukket munn. Det kan virke innlysende, men det er faktisk dem som ikke mottar Åndens fylde ganske enkelt fordi de ikke åpner munnen.

Overgivelse

Nå kommer det sjette og siste skrittet. Man må overgi seg hvis man skal motta Den Hellige Ånd. Paulus tar til kristne om en tofoldig overgivelse til Gud:

”Men framstill dere selv for Gud som de som av døde er blitt levende, og by deres lemmer fram som rettferdighets våpen for Gud.” (Rom 6:13).

Som kristne stilles vi overfor to stadier her. Det første er at vi overgir oss selv – overgivelse av vilje og personlighet. Men det er ikke alt. Det er en vider grad av overgivelse av våre fysiske lemmer.

Det kreves mye større grad av tillit til Gud når man skal overgi sine fysiske lemmer. Ved å overgi oss selv – viljen vår – bøyer vi oss i lydighet for Guds åpenbarte vilje, men vi handler fremdeles ut fra vår forstand. Vi er villige til å gjøre det Gud ber oss om, forutsatt at vi først forstår hva det er han spør om. 

Men ved å overgi våre fysiske lemmer går vi lenger enn dette. Vi prøver ikke lenger å forstå intellektuelt hva Gud ber oss om. Vi sier fra oss kontrollen med våre fysiske lemmer og gir Gud anledning til å bruke dem etter sin egen vilje og hensikt, uten krav om å forstå hva Gud gjør eller hvorfor han gjør det.

Det er først når vi gjør denne andre overgivelsen, vi overgir oss fullstendig og betingelsesløst. Og det er nettopp på dette punktet Den Hellige Ånd kommer i sin fylde og tar kontroll over lemmene våre.

Det spesielle lemmet han tar full kontroll over, er det ustyrlige lemmet som ingen kan temme – tungen. Overgivelsen av tungen til Ånden markerer klimakset i overgivelsen i fullstendig lydighet. Det er nå vi mottar Den Hellige Ånds gave.

— — —

Vi har tatt for oss de seks skrittene for å motta fylden av Den Hellige Ånd:

1. Omvendelse
2. Dåp
3. Tørst
4. Bønn
5. Drikk – det vil si aktiv mottakelse.
6. Overgivelse – det vil si at vi sier fra oss kontrollen med våre fysiske lemmer.

Spørsmålet kommer helt naturlig: Er det nødvendigvis sant at alle som mottar Den Hellige Ånds gave, har til fulle gått gjennom alle disse skrittene?

Svaret er nei. Guds nåde er suveren. Der Guds er at det passer inn, er han fri til å strekke seg ut i nåde til sjeler som trenger det, utenom de betingelsene han setter i sitt ord. Guds nåde er ikke begrenset av de betingelsene han setter. Men på en annen side er det slik at der man til fulle møter disse betingelsene, vil Gud i sin trofasthet aldri holde tilbake den velsignelsen han har lovt.

Av de skrittene vi har nevnt, er det noen som utelates av folk som likevel mottar Den Hellige Ånds gave. Spesielt gis Den Hellige Ånds gave til tider til mennesker som ikke er døpt og som aldri har bedt Gud om denne gaven.

Det ser imidlertid ut som at Gud aldri gir Den Hellige Ånds gave til dem som ikke omvender seg og har enn åndelig tørst og viser vilje til både å ta imot (= drikke) og overgi seg. 

Som en konklusjon på disse studiene om dåpen i Den Hellige Ånd, kan det passe, enda en gang, å legge vekt på den nære forbindelsen mellom fylden av Den Hellige Ånd og lydighet. Som Peter sier, er Den Hellige Ånds gave for dem som lyder Gud (Apg 5:32). Selv der Gud i sin nåde gir gaven til dem som ikke fullt ut fyller betingelsene i hans ord, etterlater det seg ikke plass til likegyldighet og ulydighet.

Da Peter talte i Kornelius’ hus, falt Den Hellige Ånd på alle som hørte hans ord (se Apg 10). Men det er tydelig at denne demonstrasjonen av Guds nåde ikke på noen måte kan fortolkes som en erstatning for å lyde Guds ord, for vi leser: 

”Og han (Peter) bød at de skulle bli døpt.” (Apg 10:48).

Også for dem som hadde mottatt Den Hellige Ånds gave stod Guds befaling om dåpen i vann fremdeles fast. Den kunne ikke settes til side.

Framfor alt trenger vi i dette rike av åndelige gaver stadig å være på vakt mot åndelig stolthet. Jo mer vi mottar av Guds nådegaver, jo større blir forpliktelsen til å være lydig og trofast når det gjelder å bruke og forvalte disse gavene.

Dette prinsippet med ansvar for den nåde man mottar, summeres opp av Jesus i hans lære om forvalterskap:

”Hver den som er mye gitt, av ham skal mye kreves. Og den som har fått mye betrodd, av ham skal dess mer fordres.” (Luk 12:48).

Jo mer overflod vi mottar av Guds gaver og nåde ved Jesus Kristus, jo større er forpliktelsen til ydmykhet, innvielse og usvikelig lydighet.