Forholdet mellom lov og nåde er et nøkkeltema i nytestamentlig teologi. Paulus og de øvrige NT-forfatterne understreker at frelse gis ene og alene ved tro på Kristi fullbrakte forsoningsverk, uten noen form for menneskelige gjerninger. Samtidig er det klart at troen viser seg i konkrete handlinger – gjerninger som uttrykker og bekrefter den troen som er bekjent. En tro som ikke produserer slike passende gjerninger, er en tom bekjennelse; en død tro uten livskraft, ute av stand til å gi en virkelig frelsesopplevelse.

Dette leder oss til et sentralt spørsmål: Hvordan forholder troen på Kristus seg til Moselovens krav? I dag hersker det ofte forvirring på dette området. For å rydde opp, må vi først forstå noen grunnleggende fakta om loven.

Moseloven som ett komplett system

Loven ble gitt én gang for alle, gjennom Moses, som et fullstendig og enhetlig system. Johannes sier:

«For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (Joh 1:17)

Ikke «en del av loven», men loven i sin helhet. Den ble gitt på ett bestemt tidspunkt, til én nasjon, ved ett menneske – Moses – og omfattet alt som skulle regulere Israels religiøse og sivile liv. Rom 5:13-14 viser tidsrammen for lovens inntreden: Synd eksisterte før loven, men dens spesifikke krav ble først gitt fra Moses’ tid.

Moses understreker selv lovens fullstendighet:

«Dere skal ikke legge noe til det ordet jeg byder dere, og dere skal ikke trekke noe fra, men dere skal holde Herrens, deres Guds bud.» (5M 4:2)

Loven kunne ikke oppfylles delvis; brøt man ett bud, var man skyldig i hele loven (Jak 2:10-11). Hver overtredelse trakk forbannelsen over den som syndet (Gal 3:10). Loven var altså et komplett system som krevde fullkommenhet – noe mennesket, på grunn av synden, ikke kunne oppnå.

Loven og hedningene

Et annet viktig punkt er at Moseloven var gitt til Israel, ikke til hedningene. Hedninger var ikke bundet av loven, med mindre de frivillig valgte å assosiere seg med Israel som proselytter. Dette understreker at loven ikke var universell i sin opprinnelige anvendelse, men nasjonalt begrenset.

Kristne er ikke under loven

Med disse fakta på plass kan vi se på den kristne troendes forhold til loven. NT gjør det klart: Troende står ikke under loven som middel til rettferdighet, men under nåden. Paulus skriver:

«For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden.» (Rom 6:14)

Å være under nåden og å være under loven er gjensidig utelukkende. Loven som et middel til rettferdighet oppheves ved Kristi forsoningsdød (Rom 10:4; Kol 2:13-14). Kristus utsletter lovens forordninger – hele systemet av krav, inkludert De ti bud som middel til å oppnå rettferdighet. Efeserbrevet 2:14-15 understreker at Kristus har brutt ned fiendskapet som loven skapte mellom jøder og hedninger, og dermed gjort det mulig for begge grupper å bli ett nytt menneske i fred.

Paulus presiserer også at loven fortsatt er god dersom den brukes riktig, men den er gitt for syndere, ikke for de rettferdige (1Tim 1:8-10). Sann rettferdighet oppnås aldri gjennom lovgjerninger, men ved tro på Kristus. De som drives av Guds Ånd, er Guds barn og er derfor ikke under loven (Rom 8:14; Gal 5:18).

Lovens hensikt

Dette reiser spørsmålet: Hvis loven aldri kunne gi rettferdighet, hvorfor ble den da gitt? NT gir flere svar på dette:

1. Lovens funksjon som lærer: Loven avslørte syndens natur og menneskets manglende evne til fullkommen lydighet. Den viste mennesket sin synd og sitt behov for en frelser (Rom 3:20; Gal 3:24).
2. Begrensning og beskyttelse: Loven skapte rammer for Israels nasjonale og religiøse liv, og beskyttet folket fra moralsk kaos.
3. Forberedelse for Kristus: Loven ledet menneskene mot Kristus som endemål. Paulus skriver at Kristus er lovens mål, «til rettferdighet for hver den som tror» (Rom 10:4). Loven pekte frem mot nådens frelsesverk, og når Kristus kom, ble lovens rolle som rettferdighetsmiddel opphevet.

Kontrast: lov og Ånd

Vi kan illustrere kontrasten med et bilde: Loven som kart, Ånden som guide. Kartet er nøyaktig, men mennesket klarer aldri å følge det til punkt og prikke. Ånden leder den troende på en sikker vei – fra syndens slaveri til livet i Kristus – uten krav om fullstendig lovoppfyllelse. Den troende kan stole på at Ånden aldri vil lede til noe som strider mot Guds hellighet.

— —

Sammenfattende lærer NT at:

• Moseloven var et komplett system, gitt en gang for alle til Israel, og krevde fullkommen overholdelse.
• Ingen kan oppnå rettferdighet gjennom lovgjerninger; loven avslører bare syndens virkelighet og behovet for frelse.
• Kristus opphevet loven som middel til rettferdighet ved sin forsoningsdød. Troende står derfor under nåde, ikke under loven.
• Den Hellige Ånd leder de troende til et liv i rettferdighet og lydighet, ikke som lovoppfyllelse, men som et uttrykk for levende tro.

Lov og nåde står dermed i et klart hierarkisk forhold: Loven viser synden og behovet for frelse; nåden, ved tro på Kristus, gir rettferdighet og liv, som manifesteres i gjerninger som naturlig følger troen. Troen gir livet; gjerningene uttrykker det. Den som lever under nåden, lever ikke for å oppfylle loven, men lar Ånden føre til et liv som ærefullt reflekterer Guds vilje.