Et spørsmål som ofte stilles – og ofte misforstås
Spørsmålet «Taler vel alle med tunger?» (1 Kor 12:30) har gjennom kirkens historie vært et av de mest brukte argumentene mot forståelsen av tungetale som et universelt ytre tegn på dåpen i Den Hellige Ånd. Ved første øyekast synes Paulus selv å gi et klart svar: Nei, ikke alle taler med tunger.
Men det avgjørende teologiske spørsmålet er ikke hva Paulus svarer, men hva slags spørsmål han faktisk stiller. For først når vi leser teksten i sin litterære, teologiske og frelseshistoriske sammenheng, blir det tydelig at Paulus her ikke taler om dåpen i Den Hellige Ånd som frelses- og utrustningsgave, men om ulike nådegaver og tjenester i menigheten.
Konteksten i 1 Korinterbrev 12: legemet og dets funksjoner
Hele 1 Kor 12 er strukturert rundt én hovedmetafor: Kristi legeme. Paulus’ anliggende er ikke å diskutere hvordan man mottar Den Hellige Ånd, men hvordan Ånden virker mangfoldig i et allerede Åndsdøpt fellesskap.
Dette blir eksplisitt i vers 27–28:
«Dere er Kristi legeme, og hver for seg hans lemmer. Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere … og ulike slags tunger.»
Her taler Paulus om funksjoner og tjenester, ikke om frelsens begynnelse. Poenget er tydelig: ikke alle lemmer har samme funksjon. På samme måte som ikke alle er apostler eller lærere, er det heller ikke slik at alle utøver den samme nådegaven i menighetens offentlige liv.
Når Paulus senere spør: «Taler vel alle med tunger?», er dette en retorisk bekreftelse på denne sannheten. Svaret er åpenbart nei – ikke alle utøver gaven med ulike slags tunger.
Men dette leder oss til et avgjørende skille.
Dåpen i Den Hellige Ånd og nådegavene: to ulike nivåer
Det Paulus beskriver i 1 Kor 12:7–11 er de ni nådegavene (charismata), altså konkrete, åndelige manifestasjoner som Ånden suverent deler ut til troende etter at de er blitt døpt i Den Hellige Ånd.
Dette stadfester Paulus selv i vers 13:
«For i én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme … og vi har alle fått én Ånd å drikke.»
Her bruker Paulus dåpens språk. Alle troende i menigheten har del i denne erfaringen. Deretter, på dette grunnlaget, virker Ånden med ulike gaver – ikke likt hos alle, men til gagn for hele legemet.
Dermed blir Paulus’ argumentasjon konsistent:
- Dåpen i Den Hellige Ånd: universell for alle troende
- Nådegavene: fordelt forskjellig etter Åndens vilje
Når Paulus spør om alle taler med tunger, spør han ikke:
«Har alle noen gang talt i tunger?»
Han spør:
«Utøver alle regelmessig gaven med ulike slags tunger i menighetens liv?»
Svaret er nei – både da og nå.
Språkbruken i NT: dorea og charisma
Denne forskjellen understøttes tydelig av Det nye testamentets språkbruk. Når Den Hellige Ånd omtales som gave mottatt i dåpen i Ånden, brukes ordet dorea – en fri, ufortjent gave gitt av Gud (jf. Apg 2:38; 10:45; 11:17).
Når Paulus derimot omtaler de ni åndelige gavene i 1 Kor 12, bruker han konsekvent ordet charisma. Disse to ordene brukes aldri om hverandre i NT. Dette er ikke tilfeldig, men teologisk presist.
- Dorea: én gave, gitt til alle – Den Hellige Ånd
- Charismata: mange gaver, gitt forskjellig – Åndens manifestasjoner
Denne språklige distinksjonen bekrefter at Paulus ikke blander dåpen i Ånden med gaven «ulike slags tunger».
Er åndelig frukt beviset?
Når tungetale avvises som ytre bevis på dåpen i Den Hellige Ånd, foreslås ofte åndelig frukt som alternativt kriterium. Henvisningen går gjerne til Gal 5:22–23, der Åndens frukt listes opp, med kjærlighet som den bærende og grunnleggende.
Det må sies klart: Åndelig frukt er avgjørende for et sunt kristenliv. Uten kjærlighet er all åndelig erfaring tom. Men spørsmålet her er ikke hva som er viktigst, men hva Skriften faktisk bruker som bevis.
Her møter frukt-testen to grunnleggende problemer.
a) Det er ikke apostlenes praksis
I Apostlenes gjerninger ser vi at apostlene aldri venter på langsiktig frukt for å avgjøre om noen har mottatt Den Hellige Ånd. På pinsedag erklærer Peter umiddelbart at profetien i Joel er oppfylt – på grunnlag av én manifestasjon: tungetalen.
Det samme mønsteret gjentas i Samaria (Apg 8), hos Paulus (Apg 9), i Efesus (Apg 19) og i Kornelius’ hus (Apg 10–11). Overalt hvor Skriften gir oss eksplisitt informasjon, er tungetalen enten direkte nevnt eller forutsatt som det tydelige, umiddelbare tegnet.
b) Frukt og gave er teologisk ulike kategorier
En gave mottas i et øyeblikk – ved tro. Frukt utvikles over tid – gjennom vekst, modning og lydighet. Å gjøre frukt til bevis for mottatt gave, er å forveksle formål med tegn.
Dåpen i Den Hellige Ånd gis nettopp for at frukt skal bæres rikere. Frukt er ikke inngangsbilletten, men konsekvensen.
Kornelius: det avgjørende vitnesbyrdet
Hendelsen i Apg 10–11 er teologisk avgjørende. Peter og de andre jødiske troende nøler med å akseptere hedninger som fullverdige kristne. Det som overbeviser dem, er én ting:
«For de hørte dem tale med tunger og prise Gud.»
Senere oppsummerer Peter dette slik:
«Gud gav dem den samme gave som han gav oss i begynnelsen.»
Her er tungetalen så selvsagt akseptert som bevis at Peter ikke engang trenger å forklare det. Lederne i Jerusalem slår seg til ro – ikke fordi de har sett frukt, men fordi Gud selv har gitt det samme tegnet.
Gave først – frukt deretter
Det nye testamentets vitnesbyrd er konsistent og sammenhengende. Dåpen i Den Hellige Ånd er en gave, mottatt ved tro. Tungetalen er det bibelske, ytre tegnet på at denne gaven er mottatt. Deretter følger et liv i vekst, helliggjørelse og fruktbæring.
Å understreke dette betyr ikke å nedvurdere frukt. Det betyr å holde fast ved Skriftens egne kategorier og apostlenes praksis.
Når gave og frukt holdes adskilt – men forbundet – bevares både evangeliets frihet og Åndens hensikt.
Lukas15 
Legg igjen en kommentar