Forholdet mellom tro og gjerninger utgjør et av de mest sentrale og samtidig misforståtte temaene i kristen teologi. Selv om det omtales ofte i Nytestamentet, undervises det sjelden systematisk i mange kirkelige kretser. Resultatet er at mange troende blir usikre, eller føler seg fanget et sted mellom lovens krav og nådens frihet. Noen blir dessuten lett ledet vill av falsk lære, fordi de legger ubibelsk vekt på ritualer, tradisjoner eller ytre handlinger som om de kunne sikre frelse.

Tro og gjerninger: Definisjon og grunnprinsipp

Med «tro» menes her det vi tror, mens «gjerninger» betegner det vi gjør. Nytestamentlig undervisning gir en enkel, men dyp kontrast:

• Tro er ikke basert på gjerninger.
• Gjerninger er et resultat av tro.

Med andre ord: Det vi tror, får ikke sitt opphav i det vi gjør; det vi gjør, springer derimot ut fra det vi tror.

Frelse ved tro alene

Den første og mest avgjørende sannheten er at frelse oppnås gjennom tro alene. Jesu ord på korset oppsummerer dette på en overbevisende måte: «Det er fullbrakt!» (Joh 19:30). Det greske verbet som brukes, uttrykker fullkommen fullførelse – alt som kreves for å betale syndens straff og sikre frelsen er fullført i Kristus. Ethvert forsøk på å supplere dette med egne gjerninger er ikke bare unødvendig, men også en fornærmelse mot Guds fullkomne verk.

Paulus understreker dette på flere steder. I Rom 4:4-5 skriver han:

«Den som har gjerninger, får ikke lønnen av nåde, men som noe han har fortjent. Den derimot som ikke har gjerninger, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, han får sin tro tilregnet som rettferdighet.»

På samme måte sier han i Ef 2:8-9:

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.»

Frelse er altså en gave, ikke en lønn. «Lønn» oppnås ved egne handlinger, mens «nådegave» – gresk charisma – er fri, ufortjent og gis ene og alene ved tro på Kristus. Dette prinsippet gjelder både frelse her og nå, med visshet om evig liv, og i den kontinuerlige forvandlingen av menneskets liv.

Levende tro og dens uttrykk

Hvis frelsen er av tro alene, hvilken rolle har da gjerninger? Svaret gir Jakob i Jak 2:14-26, der han viser at tro som ikke manifesterer seg i handling, er død:

«For likesom legemet er dødt uten ånd, slik er også troen død uten gjerninger.»

Troen er en åndelig realitet – en levende virkelighet som bor i hjertet gjennom Den Hellige Ånd. Når troen virkelig lever, kommer den naturlig til uttrykk i handling. Slik som legemets funksjon viser at ånden bor i det, viser gjerninger at troens ånd lever i mennesket.

Jakobs eksempler illustrerer dette:

1. Den kristne som bare snakker, men ikke handler, ligner et legeme uten ånd – en tom bekjennelse uten kraft.
2. Ondes tro, som anerkjenner Gud, men ikke underkaster seg, viser at ren intellektuell tro uten lydighet er død.
3. Abraham, som ofret Isak i lydighet, demonstrerer levende tro – troen ble fullkommen gjennom handlingene som uttrykte tillit og lydighet mot Gud (Jak 2:22).
4. Rahab, som tok imot speiderne og risikerte livet for sin tro, viser at troen må konkretiseres i handling for å redde livet – både fysisk og åndelig.

Fra disse eksemplene ser vi at gjerninger ikke er grunnlaget for frelse, men uttrykk og bevis for ekte tro. Gjerninger er troens naturlige frukt og middel til å utvikle troen videre. Paulus sier det tydelig i Fil 2:12-13:

«For Gud er den som virker i dere både å ville og å virke til hans gode behag.»

Troen kommer først, gjerningene følger. Sann tro skaper et nytt liv som uttrykker seg i kjærlige handlinger, lydighet og personlig offer.

— —

Sammenhengen mellom tro og gjerninger kan oppsummeres slik:

• Frelse oppnås ved tro alene, ikke ved gjerninger. Troen mottar Guds gave, frelse, på grunnlag av Kristi fullbrakte verk.
• Gjerninger følger troen som uttrykk for dens realitet. De er ikke årsaken til frelse, men beviset på at troen lever.
• Levende tro er alltid aktiv. Den former hele menneskets liv, fra tanker og ord til handlinger. Uten gjerninger er troen død, slik legemet uten ånd er dødt.

Dermed blir tro og gjerninger to sider av samme liv: Troen gir liv og rettferdighet, gjerningene manifesterer og fullender dette livet. Slik oppnår den troende ikke bare visshet om frelse, men også en livskraftig, etisk og åndelig liv i overensstemmelse med Guds vilje. Tro og gjerninger hører uløselig sammen, men hierarkisk: troen kommer først, gjerningene følger som frukt av den.