La oss se på to av Åndens tjenester i den troendes liv, nemlig daglig ledelse på Guds viljes vei og meddelelse av liv og helse i den troendes fysiske kropp.

Daglig ledelse

Den første av disse tjenestene, daglig ledelse, blir beskrevet av Paulus:

”For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom 8:14).

 Det er viktig å merke seg at Paulus her bruker en grammatisk form som taler om noe vedvarende: ”så mange som (stadig) drives av Guds Ånd”. Han taler ikke om noen få, isolerte opplevelser, men om et stadig pågående liv.

Mange bekjennende kristne, også blant dem som i sannhet er født på ny, legger ikke tilstrekkelig vekt på disse ordene av Paulus. De har en tendens til å plassere vekten på visse engangsopplevelser, som den nye fødsel eller dåpen i Den Hellige Ånd. De baserer kristenlivet på dette. Det er selvsagt viktig å legge vekt på disse avgjørende opplevelsene, men ikke i den grad at man ikke nevner nødvendigheten av å vandre daglig i Guds nåde. For å bli en sann kristen må man fødes på ny, av vann og Guds Ånd (Joh 3:3-6). For å bli et effektivt vitne for Kristus må man bli døpt i Den Hellige Ånd (Apg 2:1ff). Men Den Hellige Ånds verk skal aldri ende med dette. For å leve daglig som en kristen må man ”drives av Guds Ånd” og bli ledet av Ånden.

Den nye fødsel forvandler syndere til å bli Guds barn, men det krever Den Hellige Ånds stadige ledelse om disse barna skal bli modne sønner.

I Rom 8:14 tar Paulus det for gitt de to preliminære opplevelsene, å bli født av Den Hellige Ånd og døpt i Den Hellige Ånd. Men han peker på at den eneste måten å oppnå åndelig modenhet og suksess i det daglige kristenlivet er å være avhengig av Ånden hvert øyeblikk, slik at man ledes på alle områder av livet. Bare det gjør det mulig for Den Hellige Ånd å utføre sin hensikt med at han er kommet for å bo i den troende. Dette er i harmoni med Paulus’ sin kommentar:

”For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem.” (Ef 2:10).

Som troende lærer Paulus at vi er skapt på nytt av Gud ved vår tro på Kristus. Etter det behøver vi ikke planlegge våre veier og aktiviteter for å fortsette kristenlivet. Tvert imot, den samme Gud som først kjente oss og deretter skapte oss på ny i Kristus, forberedte også, fra før verdens grunnvoll ble lagt, de gode gjerningene som det var hans vilje at vi all skulle gjøre som kristne.

Derfor planlegger vi ikke våre egne gode gjerninger, men vi søker å finne ut hva Gud har bestemt for oss – for så å gjøre det han allerede har planlagt. Her er Den Hellige Ånds ledelse essensiell for hver eneste kristen. Det er nemlig Den Hellige Ånd som først åpenbarer og deretter leder oss inn i Guds plan med livet vårt.

Dessverre er det mange kristne i dag som har reversert denne prosessen. Først planlegger de sine egne veier og aktiviteter, så ber de en slags bønn om at Gud skal velsigne disse aktivitetene. I virkeligheten gir aldri Den Allmektige Gud sin tillatelse eller velsignelse til bare å bli et stempel på planer og aktiviteter som han aldri har bestemt i sin egen rådslutning.

Denne feilen er alminnelig ikke bare hos enkeltstående kristne, men også i kirkelige og kristne organisasjoners aktiviteter. Utallige arbeidstimer og kolossale pengesummer er sløst bort og gått tapt, uten at det har ført til resultater, ganske enkelt fordi man ikke i fullt alvor har søkt Guds råd før man satte i gang disse aktivitetene.

Faktum er at i mange kristne kretser i dag er den største fienden til sann åndelighet og fruktbarhet de tidkrevende og svetteproduserende aktivitetene som kalles ”kristne” i navnet, men som mangler guddommelig innånding og ledelse av Den Hellige Ånd.

Sluttproduktet av all denne aktiviteten er ”tre, høy og strå”, som alt sammen vil bli fortært, uten at det blir det minste igjen, i ilden ved Guds endelige dom over hans folks gjerninger (se 1Kor 3:12).

Kontrasten er den nytestamentlige menigheten, hvis kjennemerke er den direkte, vedvarende, overnaturlige ledelse av Den Hellige Ånd i alle aktiviteter. Av de mange eksemplene på dette i Apostlenes gjerninger, kan vi ta for oss en meget karakteristisk hendelse i Paulus’ andre misjonsreise. Sila var med ham på denne:

”De drog så gjennom Frygia og det galatiske land, fordi de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia. Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov. De gikk da forbi Mysia og kom ned til Troas. Om natten hadde Paulus et syn: Han så en makedonier som stod der og bønnfalt ham og sa: Kom over til Makedonia og hjelp oss! Da han hadde sett synet, prøvde vi straks å komme over til Makedonia. For vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet for dem.” (Apg 16:6-10).

Når vi leser dette avsnittet, må vi huske at Paulus og Silas oppfylte Jesu direkte befaling til disiplene da de var ute på dette misjonsoppdraget:

”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler…” (Matt 28:19).

”Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen!” (Mark 16:15).

Legg merke til hvor inkluderende denne befalingen er: ”alle folkeslag”, ”all skapningen”.

Som en oppfyllelse av denne befalingen hadde Paulus og Silas forkynt i Frygia og Galatia – i den sentrale delen av det vi i dag kaller Lilleasia. Deres neste naturlige skritt ville være å fortsette i provinsen Asia, i den vestlige delen av Lilleasia, men vi leser i Apostlenes gjerninger at ”de ble hindret av Den Hellige Ånd fra å tale Ordet i Asia”. Resultatet var at de drog nord for Asia, inn i Mysia. Herfra var neste, naturlige skritt å dra nordøstover til Bitynia, men her sies det i Apostlenes gjerninger:

”Da de var kommet i nærheten av Mysia, prøvde de å dra til Bitynia, men Jesu Ånd gav dem ikke lov.” (Apg 16:7).

Begge de naturlige evangeliseringsdørene – inn i Asia på den ene siden og inn i Bitynia på den andre siden – ble lukket for dem ved en direkte, tydelige befaling av Den Hellige Ånd.

Uten tvil begynte Paulus og Silas å lure på hva Guds plan gikk ut på eller hvilken kurs de nå skulle følge. Men da fikk Paulus et syn om natten. Han så en mann fra Makedonia som sa: ”Kom over til Makedonia og hjelp oss!” (Apg 16:9). Uten å spørre mer innså de straks at Gud ledet dem til Makedonia – i den nordlige delen av Hellas, det sørøstlige hjørnet av Europa. På denne måten kom evangeliet først ut av Asia og inn i Europa.

Når vi nå ser tilbake på 19 århundrer med kirkehistorie, ser vi at kirken i Europa har spilt en avgjørende rolle, først ved å bevare evangeliets sannhet og deretter ved aktivt å forkynne denne sannheten i resten av verden. Vi forstår derfor hvorfor Gud i sin visdom og forutvitenhet sørget for at evangeliet ble plantet i Europa av Paulus, den fremste apostelen til hedningene. Det var av den aller største betydning.

Paulus og Silas visste selvsagt ikke noe om hvordan historien kom til å arte seg i de neste 19 århundrene. Da de tok dette epokegjørende skrittet til Europa, er det godt mulig at dette bare kunne skje ved en overnaturlig åpenbaring og ledelse av Den Hellige Ånd. Hvis de ikke hadde vært åpne for Åndens ledelse, ville de gått utenom Guds plan, både for deres egen del og for hele evangeliets sak.

Guds overnaturlige ledelse av Paulus ved Den Hellige Ånd ved denne anledningen blir enda mer bemerkelsesverdig med tanke på visse faser i Paulus’ misjonsaktivitet som fulgte etter dette.

Her i Apg 16 leser vi at Paulus ble nektet av Den Hellige Ånd å forkynne Ordet i provinsen Asia. Derfor reiste han forbi Asia til Europa. Men i Apg 19 leser vi at Paulus vendte tilbake til Efesus senere. Dette var den viktigste byen i provinsen Asia. Her utviklet det seg, etter hans forkynnelse, en av det største vekkelsene han fikk være med på i sin tjeneste:

”Dette varte i to år, så alle som bodde i Asia fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere.” (Apg 19:10).

Dette er sannelig verdt et mer inngående studium. Tidligere hadde ikke Paulus fått lov av Den Hellige Ånd til å forkynne for en eneste sjel i Asia. Nå, da han vendte tilbake hit i Guds velbehagelige tid og under Den Hellige Ånds ledelse, fikk Paulus se slike resultater av evangelieforkynnelsen at hvert eneste menneske som bodde i hele provinsen kom for å høre vitnesbyrdet om Kristus.

Med basis i disse fakta kan vi forme to konklusjoner:

1. Hvis Paulus hadde dratt til Asia på det første besøket, i motsetning til Åndens ledelse, ville han bare møtt skuffelser og nederlag.
2. Ved å besøke Asia tidligere, før Ånden ledet ham dit, kunne Paulus lett ha hindret den mektige vekkelsen ved Guds Ånd som han senere fikk oppleve.

For en lekse dette er for alle som vil forkynne evangeliet eller i det hele tatt vitne for Kristus! I alle aktiviteter er det to faktorer som er like viktige og som vi må merke oss:

1. Stedet
2. Tiden

Her regner Skriftens åpenbaring med den grunnleggende relativitetsteorien i moderne vitenskap: Vi kan aldri med nøyaktighet bestemme sted om vi ikke spesifiserer tid. Dette er to forhold som henger sammen og som ikke kan skilles.

Den samme sannheten ble uttalt for mange århundrer siden av Salomo:

”Alt har sin tid, og en tid er satt for alt det som skjer under himmelen.” (Fork 3:1).

Det er ikke nok bare å gjøre det rette eller ha de rette hensikter. Skal man lykkes og oppleve Guds velsignelse, må man gjøre det rette i rett tid. Vi må iverksette rett hensikt i rett tid. Når Gud sier: ”Nå”, er det forgjeves å si: ”Senere”. Og når Gud sier: ”Senere”, nytter det ikke for mennesket å si: ”Nå”.

Det er Den Hellige Ånds guddommelige tjeneste å åpenbare for menigheten ikke bare den rette gjerning og den rette hensikt, men også rett tid. Mange oppriktige og velmenende kristne, som ikke har lært å gi plass til Den Hellige Ånds ledelse, blir stadig skuffet fordi de søker å gjøre det rette i feil tid. I denne forbindelsen stiller profeten Jesaja et ransakende spørsmål:

”Hvem har målt Herrens Ånd, og hvem lærer ham som hans rådgiver?” (Jes 40:13).

Det er nettopp dette mange kristne gjør i dag. De søker å dirigere Herrens Ånd og opptre som rådgivere for Den Hellige Ånd. De planlegger sine egne aktiviteter, leder sine egne gudstjenester og forteller så Den Hellige Ånd hva, når og hvordan de forventer at han skal velsigne. Hvor mange forsamlinger er det i våre dager der det virkelig er plass til Den Hellige Ånd, enten til å lede eller til å intervenere?

Resultatet av denne gale innstillingen til Den Hellige Ånd kan summeres i ett ord: Frustrasjon. Slike troende kan ha en genuin opplevelse av den nye fødsel og til og med dåpen i Den Hellige Ånd. De kan være helt oppriktige i sin bekjennelse av tro på Kristus. Likevel er det ingen seier eller frukt i dagliglivet, ettersom de har oversett denne kardinalregelen for kristen livsstil:

”For så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn.” (Rom 8:14).

Liv for hele mennesket

Den kontinuerlige Guds ledelse i den troendes liv åpner veien for enda en velsignelse fra Hans Ånd: Overstrømmende liv for hele personligheten. Forholdet mellom Guds ledelse og dette livet i overflod skildres på en vakker måte av Jesaja:

”Herren skal lede deg hele tiden. Han skal mette deg midt i ødemarken, og dine ben skal han styrke. Du skal bli som en vannrik hage, som et kildevell der vannet aldri svikter.” (Jes 58:11).

Jesaja forestiller seg et menneske som ledes så kontinuerlig av Gud at han har en kilde av liv i seg som strømmer ut i hele personligheten, som forfrisker og fornyer både sjel og kropp.

I NT skriver Paulus at dette overstrømmende livet har sin kilde i Den Hellige Ånd som bor i den troende.

”… og som etter hellighets Ånd er godtgjort å være Guds veldige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre.” (Rom 1:4).

Det var ”hellighets Ånd” – et hebraisk uttrykk for ”Den Hellige Ånd” – som vakte Jesu døde legeme opp fra graven og dermed stadfestet at han var Guds Sønn, som han hadde sagt. Den Hellige Ånd vil utføre den samme tjenesten i hver eneste troende som han har tatt bolig i.

”Men dersom hans Ånd som reiste Jesus opp fra de døde, bor i dere, da skal han som reiste Kristus opp fra de døde, også levendegjøre deres dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i dere.” (Rom 8:11).

Denne Åndens tjeneste vil få sitt fulle og endelige uttrykk i den første oppstandelse, når han vil vekke opp de rettferdige døde med det samme udødelige legeme som Jesus allerede har.

”For vi vet at han som oppvakte Herren Jesus, han skal også oppvekke oss med Jesus og stille oss fram sammen med dere.” (2Kor 4:14).

Men denne Åndens tjeneste for den troendes legeme har også en umiddelbar funksjon i denne tidsalder. Også nå gir Guds Ånd, som bor i den troende, et mål av guddommelig liv til det fysiske legemet, tilstrekkelig helse til å hindre og utelukke sataniske innhogg med sykdom og skrøpeligheter. Kristus kom i denne store hensikt.

”Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.” (Joh 10:10).

Det er blitt sagt at den første delen av guddommelig liv kommer med den nye fødsel, men et liv i overflod kommer med dåpen i Den Hellige Ånd. Det er Guds hensikt, også i denne tid, at dette guddommelige, overstrømmende, overflods-livet ikke bare skal være tilstrekkelig for det indre menneskes åndelige behov – menneskets åndelige natur – men også for det ytre menneskes fysiske behov – menneskets fysiske kropp.

I denne tid har den troende ennå ikke mottatt oppstandelseslegemet, men man kan allerede glede seg over oppstandelseslivet i et dødelig legeme.

Paulus beskriver dette oppstandelsesunderet i et dødelig legeme mot en bakgrunn av kolossalt press, både fysisk og åndelig:

”På alle vis er vi trengt, men ikke stengt, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke utslått. Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme. For ennå mens vi lever, blir vi stadig overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt dødelige kjød.” (2Kor 4:8-11).

Underfulle ord! Jesu eget liv skal manifesteres – dets nærvær skal komme til syne i gjerninger som skjer ”i vårt legeme”. For å understreke dette, sier Paulus det to ganger, men andre gangen taler han om ”vårt dødelige kjød”. Ved dette uttrykket elimineres enhver fortolkning som synes å knytte ordene til en framtidig legemlig tilstand etter oppstandelsen. Han taler om vårt nåværende fysiske legeme. Midt under alt press – både naturlig og satanisk – blir det hold oppe av et indre liv som ikke kan beseires.

Denne manifestasjonen av det mektige, seirende overnaturlige livet til den oppståtte Kristus i den troendes legeme, er ikke bare reservert for oppstandelsen, men det er effektivt nå mens vi ennå er i ”vårt dødelige kjød”. Den åpne manifestasjonen av Kristi liv i kroppen vår her og nå, er det grunnleggende, bibelske prinsippet for guddommelig helbredelse og guddommelig helse.

Sentralt i dette pågående underet er et paradoks som vi finner i hele Bibelen. Døden er porten til livet. På alle steder der Paulus vitner om manifestasjonen av Kristi liv taler han først om identifiseringen med hans død: ”Alltid bærer vi med oss Jesu død i vårt legeme.”

Jesus døde ikke en naturlig død. Han døde ved korsfestelse. Å være identifisert med ham, er å være korsfestet med ham. Men ut av korsfestelsen kommer oppstandelsen til et indre liv som ikke står i gjeld til synden eller Satan, til kjødet eller verden.

Paulus presenterer både den negative og den positive siden i denne forvandlingen.

”Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg. Det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, han som elsket meg og gav seg selv for meg.” (Gal 2:20).

Den samme korsfestelsesprosessen som gjør slutt på vårt svake, forgjengelige liv i denne verden, åpner vei for et nytt liv som er Guds eget liv, idet han tar bolig i et leirkar. Dette karet er fremdeles like svakt, men det nye livet i det er uovervinnelig, det lar seg ikke utslette.

Så lenge denne verdensorden består, vil det imidlertid alltid være en spenning mellom kjødets svakhet og det nye livet i Ånden.

”Og selv om vårt ytre menneske går til grunne, så fornyes vårt indre dag for dag.” (2Kor 4:16).

Den fysiske kroppen er fremdeles underlagt sykdom og forgjengelighet utenfra, men oppstandelseslivet innenfra har makt til å holde dette i sjakk inntil den troendes liv er fullført. Etter det blir det som Paulus sier:

”Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.” (Fil 1:23).