Paulus markerer i 1Kor 15 den endelige fasen i oppstandelsen: først oppstår de sanne troende – “de som hører Kristus til ved hans komme” – og deretter kommer enden, når Kristus fullfører sitt tusenårsrike:

”Men hver i sin egen avdeling: Kristus er førstegrøden. Deretter skal de som hører Kristus til, bli gjort levende ved hans komme. Deretter kommer enden, når han overgir riket til Gud og Faderen, etter at han har tilintetgjort all makt og all myndighet og velde. For han skal herske som konge til han får lagt alle sine fiender under sine føtter. Den siste fiende som blir tilintetgjort, er døden.” (1Kor 15:23-26)

Ved tusenårsrikets slutt

Uttrykket “deretter kommer enden” markerer starten på slutthendelsene. Kristus har fullført sin jordiske regjering på tusen år, og alle hans fiender er lagt under ham, med døden som den siste. Deretter overgir Kristus sitt rike til Gud Faderen, slik han selv underordnet seg Faderens vilje fra evighet av. Som Paulus skriver:

”Men når alt er underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham som la alt under ham, for at Gud skal være alt i alle.” (1Kor 15:28)

Denne overgivelsen markerer klimakset i Guds plan, der alt samles i Kristus, både det som er i himmelen og på jorden (Ef 1:9-10). Det er fullkommen enhet og harmoni mellom Faderen og Sønnen, der Kristus som konge frivillig underordner seg Faderens autoritet, etter å ha tilintetgjort all motstand og fullført sin oppgave som hersker.

Satans siste opprør

Johannes beskriver i Åp 20 Satans siste forsøk på å utfordre Guds autoritet:

”Og når de tusen år er til ende, skal Satan løses fra sitt fengsel… og de drog opp over den vide jord og omringet de helliges leir og den elskedes stad. Men ild falt ned fra himmelen og fortærte dem. Og djevelen… ble kastet i sjøen med ild og svovel.” (Åp 20:7-10)

Selv om Satan holdes fanget under tusenårsriket, blir han mot slutten sluppet fri for å vekke et siste opprør blant hedningenasjonene. Gud griper inn med himmelens ild, og opprøret knuses endelig. Satan, dyret (Antikrist) og den falske profet blir evig kastet i ildsjøen, den endelige dommens sted.

Den endelige oppstandelsen og dommen

Etter dette følger den endelige oppstandelsen av alle døde, som Johannes beskriver:

”Jeg så en stor, hvit trone, og ham som satt på den… og de døde, små og store, sto for Gud, og bøker ble åpnet… Og de ble kastet i ildsjøen. Dette er den annen død: ildsjøen.” (Åp 20:11-15)

Her ser vi et klart prinsipp: oppstandelse først, dom deretter. Alle døde står framlegges legemlig foran Gud for å få sin dom over sine gjerninger. De som stolte på Kristus, hadde allerede oppstått før tusenårsriket; denne oppstandelsen omfatter derfor hovedsakelig dem som døde i synd og vantro.

Johannes skiller språklig mellom de rettferdige og de urettferdige: de rettferdige oppstår “levende” og hersker med Kristus, mens de urettferdige oppstår kun for å stå til dom, og blir deretter kastet i ildsjøen.

Døden og dødsriket som personer

Johannes gir oss også innsikt i døden og Hades’ natur:

”En gullblek hest. Han som satt på den, hans navn var Døden, og dødsriket fulgte med ham.” (Åp 6:8)

Døden og Hades fremstilles som mørke engler, Satans tjenere, som henholdsvis krever de dødes ånder og leder dem til deres fengsel. Den troende som dør, er ikke underlagt disse mørke kreftene; Jesu ord i Joh 8:51 viser at de som tar vare på hans ord, aldri “skal se døden” i denne betydningen.

Paulus bekrefter at døden er den siste fiende som skal tilintetgjøres (1Kor 15:26), mens Johannes beskriver hvordan døden og dødsriket til slutt kastes i ildsjøen (Åp 20:14). Dette markerer den endelige seieren over all ondskap og dødens makt, og etablerer en evig, uforanderlig orden under Gud.

— —

Den siste fasen i oppstandelsen omfatter:

1. Kristi overgivelse av riket til Faderen, fullendelsen av hans tusenårsrike.
2. Satans siste opprør og hans endelige straff i ildsjøen.
3. Den endelige oppstandelsen og dommen over alle gjenværende døde.
4. Fullstendig tilintetgjørelse av døden og Hades som Guds og menneskehetens fiender.

Dette viser tydelig at Guds plan, fra Kristi første oppstandelse til den siste dommen, er fullstendig og harmonisk. Den endelige seieren markerer ikke bare rettferdigheten over synd og ondskap, men også den fullkomne foreningen av alt i Gud – himmel og jord, levende og døde, under hans uendelige autoritet.

---