Bibelen understreker konsekvent at Gud er den høyeste og suverene dommer over hele skaperverket, en sannhet som bærer både alvor og trøst. I Hebreerbrevet 12:22-24 blir dette bildet av Gud som dommer utfoldet i en himmelsk kontekst, hvor vi møter tre sentrale elementer: Guds bolig, de hellige som bor der, og Gud selv som dommer. Denne trefoldige strukturen reflekterer en helhetlig teologi om dommens natur og dens plass i Guds frelsesplan.

Guds bolig og hans domsautoritet

Sions berg, den levende Guds stad og det himmelske Jerusalem utgjør en trefoldig beskrivelse av Guds bolig. Dette er ikke bare geografiske eller symboliske steder, men uttrykk for Guds majestet og hans tilstedeværelse i fullkommen hellighet. Her er dommeren åpenbart i sin fulle suverenitet: «en dommer som er alles Gud». Gud er dommer over mennesker, engler og hele skaperverket. Hans dom er universell, uforanderlig og rettferdig.

Guds folk og dommens kontekst

Hos Gud samles englenes myriader, menigheten av de førstefødte og de fullendte rettferdiges ånder. Dette inkluderer både de som alltid har fulgt Gud og de som gjennom troen på Kristus blir inkludert i den nye pakt. Denne samlingen viser at dommen alltid eksisterer i balanse med nåde: Gud er ikke kun en dommer som fordømmer, men også en frelser som midler forlik gjennom Kristus. I dette bildet ser vi at dommen ikke er tilfeldig, men knyttet til et ordnet og rettferdig system hvor Guds suverene visdom, rettferdighet og nåde møtes.

Jesus Kristus – mellommannen og formidler av nåde

Jesu rolle som mellommann for den nye pakt viser at dommen er mildnet av nåde. Der Abels blod ropte om hevn, taler Kristi blod til syndere om tilgivelse og forsoning. Her kommer et viktig teologisk poeng: Gud ønsker ikke å dømme, men gir mennesket tid og mulighet til omvendelse. Den ultimate dommen er ikke uttrykk for Guds tilfredsstillelse i straff, men for hans hellige rettferdighet som krever korrekt regnskap. Som Johannes sier: «For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved ham» (Joh 3:17).

Faderen, Sønnen og Ordet – treenighetens rolle i dommen

Den endelige dommen tilhører Faderen som har suveren rett til å dømme. Jesus som Menneskesønn og Guds Sønn er gitt myndighet til å dømme med perfekt innsikt i både menneskelig erfaring og guddommelig rettferdighet (Joh 5:22-27). Samtidig er Guds ord den endelige norm som fungerer som dommerens standard. Jesus sier: «Den som forkaster meg og ikke tar imot mine ord, han har den som dømmer ham: Det ord jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag» (Joh 12:48). Dette viser at dommen ikke er subjektiv, men forankret i Guds ord, som er evig, uforanderlig og sann (Sal 119:160).

Fire prinsipper for Guds dom

Paulus gir oss fire sentrale prinsipper for forståelsen av Guds dom:

1. Etter sannheten: Dommen reflekterer alltid Guds objektive sannhet, uten unnskyldning eller partiskhet. Den er nøyaktig og universell (Rom 2:1-2; Joh 17:17).
2. Etter gjerninger: Hver persons liv vurderes i lys av både ytre handlinger og indre motiver (Rom 2:6; 1Kor 4:5; Heb 4:12-13). Gud ser hele menneskets indre liv, ikke bare det som er synlig for andre.
3. Uten forskjell på folk: Gud lar seg ikke påvirke av sosiale, kulturelle eller ytre faktorer. Hans dom gjelder likt for alle, og prinsippet om partiskhet er totalt fremmed for hans rettferdighet (Rom 2:11; 1Sam 16:7).
4. Etter det lys man har: Dommen tar hensyn til den kunnskap og det moralske lys som hver enkelt har fått. De med større åpenbaring vil holdes til en høyere standard (Rom 2:12; Matt 11:20-24; Luk 12:48).

Dommen i balanse med nåde

Selv om Guds dom er sikker og universell, viser Skriften at Gud ikke er en dommer som trives i straff. Hans vrede er alltid en respons på menneskelig synd og ulydighet, ikke et uttrykk for en primær tilbøyelighet til å skade. Nåden har alltid førsteprioritet, som 2Pet 3:9 understreker: «Han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse». Jesus Kristus tilbyr tilgivelse og frelse, men på dommens dag vil Guds rettferdighet også bli synliggjort, etter de prinsippene som Skriften fastsetter.

— —

Å tro på Gud som alles dommer innebærer en dyp respekt for hans rettferdighet, hans suverenitet og hans nåde. Bibelen fremstiller dommen som en kombinasjon av absolutt sannhet, objektiv vurdering av gjerninger, upartiskhet og målt etter det lys mennesket har fått. Samtidig formidles Guds barmhjertighet gjennom Kristus, som forsoner syndere og gir mulighet for omvendelse. Den troende står derfor alltid i et dynamisk forhold mellom frykt og håp: frykt for Guds rettferdige dom, håp om hans nåde. Denne balansen kaller til et liv i omvendelse, tro og lydighet, og gir mening til hele den kristne vandringen: Gud er dommer, men også frelser.

---