Når vi studerer Hebreerbrevet 6:1–2, finner vi at de siste to lærene – oppstandelsen fra de døde og evig dom – beveger oss bort fra den nåværende, tidsbundne verden og inn i evighetens rike. Mens de første fire lærene (om troens grunnvoller, håndspåleggelse og Åndens gjerning) primært omhandler liv og tjeneste i tiden, åpner de siste to lærene et perspektiv som transcenderer tidens begrensninger. Vi inviteres til å betrakte tilværelsen i lys av Guds evige plan, der menneskets liv og skjebne får sin endelige utgang.

Evighetens natur

Et sentralt problem for mange er forestillingen om evighet som en uendelig tidslengde. Bibelen presenterer et helt annet bilde: evighet er ikke tidens forlengelse, men Guds egen tilværelsesform, hans vesens rike, der tidens lover ikke gjelder. Som Moses uttrykker i Salme 90:2:

“Fra evighet til evighet er du, Gud.”

Her får vi et glimt av en virkelighet der fortid, nåtid og framtid ikke lenger eksisterer som adskilte størrelser, men forenes i Guds evige nå. Den samme sannhet gjentas i Johannes’ åpenbaring (Åp 1:8):

“Jeg er Alfa og Omega… han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.”

Alfa og Omega symboliserer tidens fulle spekter, mens uttrykket “som er og som var og som kommer” peker på Guds uforanderlige nærvær gjennom all skapelsens historie. I Bibelens språk blir denne evige naturen ofte understreket gjennom navn som “JHVH” (Javhe) og “El Shaddai” – titler som formidler både Guds uforanderlighet og hans absolute tilstrekkelighet.

Evigheten er altså ikke en måleenhet for tid, men selve rammeverket for Guds eksistens. Tid oppstår først innenfor den skapte verden, og med verdens ende vil også den tidsbundne orden opphøre. Mennesket, som skapt innenfor tiden, er derfor underlagt tidens ubønnhørlige dominans, og overgangen til evigheten markerer frigjøring fra dette regimet.

Oppstandelsen: universell og nødvendig

Bibelen fastslår at alle mennesker vil oppleve oppstandelse. Paulus skriver i 1Kor 15:22:

“For likesom alle dør i Adam, slik skal også alle bli gjort levende i Kristus.”

Denne universelle oppstandelsen er en direkte konsekvens av Kristi død og oppstandelse. Et unntak gjelder de få som aldri dør, som Enok og Elias, som ble rykket opp til himmelen uten å erfare døden. For alle andre skjer oppstandelsen – både rettferdige og ugudelige – før den endelige dommen. Kristi gjenkomst vil også medføre en transformasjon for de troende som lever, hvor de blir forvandlet og ikledd udødelighet (1Kor 15:51–53).

Oppstandelsen er ikke bare en teologisk idé, men en nødvendig forutsetning for rettferdig dom. Mennesket skal stå fram i legemet, slik Skriften tydeliggjør i 2Kor 5:10:

“For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver skal få igjen det som er skjedd ved legemet, enten godt eller ondt.”

Dommen tar altså utgangspunkt i menneskets handlinger i tiden, og oppstandelsen gjør det mulig å presentere hele mennesket – kropp, sjel og ånd – for Gud.

Evig dom: konsekvensen av Guds rettferdighet

Dommen er den andre universelle sannheten Bibelen åpenbarer om evigheten. Som Apostlenes gjerninger 17:30–31 fastslår, har Gud “fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet.” Denne dommen er universell og gjelder alle mennesker; derfor oppfordres vi til omvendelse allerede i tiden før enden. For kristne understreker Paulus i Rom 14:10–11 og 2Kor 5:10 at også de vil stå fram for domstolen – uten unntak.

Dommen er konsekvent ordnet: først oppstandelsen, deretter dommen. Dette sikrer at menneskets hele eksistens – dets handlinger, valg og liv i legemet – blir fullt ansvarliggjort. Hebreerbrevet 9:27 oppsummerer prinsippet:

“Det er menneskets lodd én gang å dø, og deretter dom.”

Denne rekkefølgen understreker Guds rettferdighet og logikk: oppstandelsen gjør det mulig for mennesket å stå som en fullstendig skapning, og dommen gir rettferdig konsekvens for det som ble gjort i livet innenfor tidens grenser.

Praktisk og eksistensiell implikasjon

For den troende er erkjennelsen av oppstandelse og dom ikke først og fremst en kilde til frykt, men en påminnelse om ansvar og håp. Oppstandelsen gir løftet om seire over døden og deltakelse i Kristi evige rike, mens dommen sikrer at rettferdighet vil bli gjenopprettet. Samtidig minner den oss om tidens forgjengelighet og nødvendigheten av å leve i lys av Guds evige plan.

Vi står altså ved terskelen til noe som transcenderer all menneskelig erfaring: oppstandelsen og dommen fører oss ut av tiden og inn i evigheten, inn i det riket som reflekterer Guds egen uforanderlige natur. Dette perspektivet setter hele det kristne livet i relieff – alt fra bønn, faste og tjeneste til tro og omsorg for andre må sees i lys av evighetens dimensjon, der alle handlinger får sin endelige mening.