Vi har en iboende menneskelig tendens til å dele verden opp i to. Vi trekker opp usynlige grenser mellom «oss» og «dem», mellom innenfor og utenfor.

Innenfor finner vi våre egne, de som snakker språket vårt, deler våre meninger, følger våre uskrevne koder og bekjenner den samme troen. Innenfor føler vi oss trygge. Der er luften kjent, reglene forstått, og fellesskapet gir en varm følelse av tilhørighet.

Utenfor ligger det ukjente. Det er der «de andre» er – de som tenker annerledes, lever annerledes, har gjort andre valg, eller kanskje står helt på utsiden av det kirkelige og religiøse språket vi er så vant til å bruke.

Historien og kirkehistorien er dessverre full av eksempler på hvordan vi har brukt tid og krefter på å vokte gjerdet, pusse fasadene innenfor og passe på at ingen «urenheter» slipper inn.

Men hva skjer om vi løfter blikket, tar et skritt ut mot porten, og lytter til det som faktisk rører seg der ute i verden? Da oppdager vi en radikal og livsomveltende sannhet som snur opp ned på vår trygge bokstavtro inndeling:

Det er mye godhet utenfor innenfor. Gå og se godt.

Fallet i fellen: Monopolet på godhet

Det ligger en farlig og snikende egenrettferdighet i den kristne kulturen hvis vi ikke er på vakt. Vi kan lett komme til å opptre som om Gud har utstedt et enerett på godhet, nestekjærlighet og barmhjertighet, og at Hans Ånd bare opererer innenfor de kirkelige murene. Eller i misjonsorganisasjoner på Vestlandet.

Hvis vi tror at alt lys finnes på innsiden, og at mørket regjerer på utsiden, blir vi blinde. Vi slutter å se de glimtene av ekte menneskelig godhet som utfolder seg på gater, i pauserom, i nabolag og i dype personlige kriser blant mennesker som aldri ville satt sin fot i et gudshus.

Jesus utfordret denne tankegangen radikalt i sin samtid. Han brukte ikke tiden sin på å rose de religiøse vokterne som satt trygt innenfor sine egne murer og passet på renheten. Tvert imot – han stanset opp for dem som falt utenfor. Han løftet fram den barmhjertige samaritanen – en som representerte alt som var «feil» og utenfor den rette troen – som det ultimate eksemplet på ekte nestekjærlighet. Han pekte på den romerske offiseren og sa at han ikke hadde funnet en slik tro i hele Israel.

Guds nåde lar seg ikke sperre inne bak kirkedører eller fanges i organisasjoner. Den bryter ut, og den arbeider der mennesker viser barmhjertighet mot hverandre.

Å åpne øynene: «Gå og se godt»

Å oppdage godheten på utsiden krever en spesiell type innsats. Det krever at vi slutter å se på verden gjennom et filter av skepsis og moralsk overlegenhet, og i stedet reiser oss og følger oppfordringen: Gå og se godt.

Det betyr å gå ut i hverdagen med et blikk som aktivt leter etter det som er sant, edelt, rent og godt hos andre mennesker.

• Se på den naboen som aldri går til kirke, men som alltid står klar til å måke snø for den eldre enken i gata.
• Se på kollegaen som bærer på en dyp omsorg og tålmodighet for mennesker som sliter, helt uten å ha noe religiøst vokabular for det.
• Se på det uforbeholdne motet som viser seg når mennesker ofrer sin egen komfort for å hjelpe flyktninger, syke eller fattige.

Dette er ikke «falsk godhet» bare fordi den skjer utenfor våre egne rekker. Det er et uttrykk for at mennesket er skapt i Guds bilde. Selv i en fallen verden, og selv når troen ikke er uttalt, ser vi Skaperens avtrykk i måten vi tar vare på hverandre på.

Når vi ser dette, faller våre egne stolte murer sammen. Vi forstår at Gud allerede er til stede der ute, lenge før vi kommer slentrende med våre ferdiglagde svar og vår egen posisjon innenfor.

Gjestfrihetens dype revolusjon

Å erkjenne at det finnes mye godhet utenfor innenfor, forandrer måten vi møter verden på. Det flytter oss fra en forsvarsposisjon til en posisjon av gjestfrihet.

Vi trenger ikke å verne om en sårbar identitet ved å kritisere alle som er annerledes. Vi kan senke skuldrene og glede oss over godheten, rettferdigheten og kjærligheten hvor enn vi ser den blomstre.

Og kanskje viktigst av alt: Det minner oss om at evangeliet ikke handler om å samle en eksklusiv klubb av feilfrie mennesker på innsiden, men om å bli del av en bevegelse der Guds nåde strømmer ut til en tørst verden.

Når vi tør å gå ut, oppdager vi at menneskene på utsiden ikke er våre fiender eller et prosjekt som skal «vinnes», men medvandrere i et felles landskap av sårbarhet, lengsel og håp. Livet har vi i lag. Vi bakser alle med det – og det rammer oss alle. Hver på sitt hvis.

Ut på gløtt

Ikke la deg stenge inne i en trygg, men snever verden der du tror alt som er godt, har adresse innenfor din egen krets.

Ta på deg skoene, åpne døren, og gå ut i hverdagen med et åpent sinn og et varmt blikk. Se etter godheten som overrasker deg, kjenn igjen Guds spor i det uventede, og la deg minne om at den skamløse nåden favner uendelig mye bredere enn våre egne grenser noen gang kan gjøre.

Gå ut. Se godt. Det er mye godhet der ute.