Vi har en tendens til å dele menneskene i liva våre inn i to enkle båser: De som heier på oss, og de som motarbeider oss. De som bygger oss opp, og de som river oss ned. Vi vil helst ha en tilværelse fri for konflikter, fri for svik og fri for de vanskelige relasjonene som krevde alt vi hadde.

Men hva om vi ser feil på det?

Hva om de mest krevende fasene – og de vanskeligste menneskene vi har måttet gjennom – i ettertid viser seg å være de som faktisk dyttet oss i retning av vårt livs viktigste veikryss?

Den mørkeste rollen i historien

La oss dvele ved en av de mest kontroversielle figurene gjennom tidene: Judas Iskariot.

I nesten totusen år har navnet hans vært synonymt med svik. Han er skurken i påskefortellingen, han som solgte Mesteren for tretti sølvpenger, han som markerte med et kyss hvor Jesus var. Ingen ville frivillig bedt om en Judas i sin vennegjeng.

Likevel må vi våge å se på fakta: Det var faktisk Judas som tok Jesus det siste stykket.

Uten Judas sitt steg, intet kyss i Getsemane. Uten Getsemane, ingen lidelseshistorie. Og uten lidelseshistorien, korsfestelsen og oppstandelsen – ingen kristendom, ingen frelse, ingen historisk endring som snudde hele verdens tidsregning på hodet. Judas spilte en ufrivillig, men helt avgjørende rolle i det som måtte skje.

Når motstanden blir en døråpner

Dette betyr selvsagt ikke at vi skal glorifisere svik, eller late som om det ikke gjør vondt når folk vi stoler på svikter oss. Men det gir oss et radikalt perspektiv på motgang.

De mest krevende fasene i livet – de årene preget av indre uro, konfliktene på arbeidsplassen, eller bruddet som rev teppet vekk under føttene dine – føles sjelden som en gave der og da. De føles som et nederlag.

Men ser du deg i bakspeilet, oppdager du ofte noe fascinerende:

• Du ville aldri ha tatt den nye utdanningen hvis ikke jobben din ble uutholdelig.
• Du ville aldri ha funnet din virkelige styrke hvis ikke noen hadde prøvd å bryte deg ned.
• Du ville aldri ha stått i dette nye, livsviktige veikrysset hvis ikke den gamle veien hadde blitt stengt med makt.

Et øyeblikk til ettertanke

Så kanskje fortjener Judas et lite minutt stillhet. Ikke fordi han fortjener applaus for sine handlinger, men som en påminnelse om at selv de mørkeste kapitlene i våre liv kan ha en større funksjon.

Gud bruker ikke bare våre venner og medvandrere. Ofte bruker historien også våre motstandere og de vanskeligste veivalgene til å få oss dit vi var ment å være.

«Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere,  for at dere kan være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige. .» sier Jesus i Matt 5:45.

Likesom Han lar sin sol gå opp over både «onde og gode», så pusler han sine bilder av ulike brikker her på jorda. Ikke alle brikkene er fine, i og for seg. Men i det større bilde kan de spille en annen rolle.

Neste gang du står i en stormfull situasjon eller kjenner på bitterhet over noen som gjorde veien din tyngre: Spør deg selv hva slags veikryss denne situasjonen faktisk leder deg mot.

Hvilke dører må lukkes for at du skal ta det steget du er skapt for å ta?

Hvilken krevende relasjon eller situasjon i ditt eget liv ser du i ettertid at faktisk førte deg til et viktig veikryss?