Noen sesonger i livet er lette å like. Det er de periodene hvor ting åpner seg, hvor kreftene strekker til og hvor det vi håpet på faktisk skjer. Vi kjenner vinden i ryggen og ser at det vi har sådd begynner å vokse. Det er lett å takke for slike sesonger. Lett å kjenne at livet gir mening når vi kan se sammenhengen mellom det vi gjør og det som kommer ut av det.

Andre sesonger er vanskeligere å forstå.

Det finnes tider hvor vi må vente. Hvor dørene ikke åpner seg når vi hadde håpet. Hvor noe vi trodde skulle vare, tar slutt. Hvor mennesker forsvinner ut av livet vårt, planer endrer retning eller kroppen ikke lenger gjør det vi ber den om. Det finnes sesonger hvor vi arbeider hardt uten å se særlig mye frukt, og hvor spørsmålene blir flere enn svarene.

Vi kan lett tenke at slike perioder er mellomrom. At det egentlige livet begynner igjen når dette er over. Når jobben kommer. Når kroppen fungerer. Når sorgen slipper taket. Når økonomien blir bedre. Når relasjonen finner formen sin. Når vi endelig vet hva som skal skje.

Men kanskje er det nettopp der vi tar feil.

For livet består ikke av de gode sesongene med noen uheldige avbrudd imellom. Alt er sesonger. Også ventingen. Også tapet. Også usikkerheten. Også tiden hvor vi ikke aner hvilken vei historien vår er på vei.

Bibelen er full av mennesker som oppdaget dette. Moses hadde 40 år i ørkenen før oppdraget han skulle bli kjent for. David hadde årene mellom salvelsen og tronen. Josef hadde brønnen, slaveriet og fengselet før palasset. Disiplene hadde den lange lørdagen mellom korsfestelsen og morgenen de ennå ikke visste skulle komme.

Ingen av disse periodene så nødvendigvis meningsfulle ut mens menneskene sto midt i dem.

Kanskje er det derfor vi trenger en annen måte å tenke om styrke på. Styrke er ikke alltid å presse seg gjennom. Noen ganger er styrke å holde ut. Andre ganger er det å gi slipp. Noen ganger trenger vi mot til å gå, andre ganger mot til å bli. Det som var riktig styrke i går, er ikke nødvendigvis den styrken denne dagen krever.

Det finnes en styrke for hver sesong.

I noen sesonger trenger vi styrken til å bygge. Til å arbeide, satse, skape og ta ansvar. I andre trenger vi styrken til å vente uten å miste oss selv i utålmodigheten. Det finnes en styrke i å kjempe for noe, men også en styrke i å erkjenne at kampen er over. Det finnes en styrke i å stå foran mennesker og lede, og en annen styrke i å sette seg ned og la noen andre bære.

Kanskje modenhet handler mindre om alltid å være sterk og mer om å oppdage hvilken styrke denne sesongen trenger.

For også Gud møter mennesker forskjellig gjennom livets forskjellige landskap. Elia møtte Gud i stillheten etter sammenbruddet. Peter møtte Jesus ved et bål etter sitt største nederlag. Tomas fikk komme med tvilen sin. Marta fikk komme med frustrasjonen. Den bortkomne sønnen fikk komme hjem uten å ha orden på livet sitt først.

Det kristne håpet er derfor ikke et løfte om at alle sesonger blir gode. Det er heller ikke en forsikring om at alt vanskelig skjer av en bestemt grunn vi en dag kommer til å forstå. Noen ting forblir smertefulle. Noen spørsmål får vi kanskje aldri gode svar på.

Håpet ligger et annet sted.

At Gud ikke bare finnes i den sesongen vi forsøker å komme oss til.

Han er også her.

I våren når noe begynner. I sommeren når livet blomstrer. I høsten når noe skal høstes – og noe må slippes. Og i vinteren når landskapet ser stille og nakent ut og svært lite synes å skje.

Vinteren er ikke sommerens mislykkede utgave. Den har sin egen oppgave.

Og kanskje gjelder det også noen av periodene vi helst skulle vært foruten. Vi trenger ikke late som de er gode. Vi trenger ikke romantisere smerte, tap eller usikkerhet. Men vi kan øve oss på å spørre et annet spørsmål enn bare: Når er dette over?

Vi kan spørre:

Hvilken styrke trenger jeg akkurat her?

Kanskje svaret er mot. Kanskje tålmodighet. Kanskje ydmykhet. Kanskje evnen til å be om hjelp. Kanskje styrken til å begynne på nytt. Eller kanskje det akkurat nå er nok å stå opp, møte dagen og ta ett skritt til.

Det finnes en styrke for hver sesong.

Ikke nødvendigvis styrken til å forandre sesongen.

Men styrken til å leve i den.