Vi blir ikke spurt om å levere et CV-utkast før vi blir født. Ingen av oss får velge utgangspunktet vårt i tilværelsen. Vi kaster ikke terning om hvilken familie vi skal vokse opp i, hvilke gaver som skal ligge i vuggen vår, hvilke sår vi uforvarende skal bli påført, eller hvilke strukturelle oppoverbakker vi blir tildelt den dagen vi trekker vår første pust.

Noen får et liv med rike ressurser, trygge rammer og medvind fra første stund. Andre møter en virkelighet preget av mangel, brutte relasjoner, indre stormer eller tunge bører som de aldri ba om å få tildelt.

Tilværelsens startfelt er fundamentalt urettferdig. Du har aldri kunnet avgjøre hva du ble gitt.

Men midt i denne urettferdigheten skjuler det seg en radikal, frigjørende sannhet som berører selve kjernen av det å være menneske: Du avgjør ikke hva du blir gitt, men hva du gir tilbake.

Myten om det rettferdige regnestykket

Menneskesinnet har en dyp fascinasjon for balanse. Vi vil gjerne ha det til at livet går opp i opp – at innsats gir belønning, at dyd gir medgang, og at fortjeneste henger nøye sammen med utfallet. Når vi ser urettferdighet, lidelse eller uforskyldt motgang, skriker det i vår rettferdighetssans. Hvorfor fikk de det så tøft, mens andre fikk det så lett?

Skriften dveler ikke ved en illusjon om at verden er rettferdig i seg selv. Jesus peker tvert imot på virkeligheten slik den er: «For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige» (Matteus 5:45).

Når vi henger oss opp i det vi ikke fikk – når vi stirrer misunnelig på andres utdelte kort eller bittert krever et svar på hvorfor våre egne omstendigheter ble så krevende – skjer det noe med oss. Bitterheten og motløsheten brer seg i sinnet helt av seg selv. Uten at vi trenger å løfte en finger, vokser følelsen av avmakt. Vi blir fanget i en runddans av sammenligning der alt vi makter, er å spinne rundt vår egen urettferdige akse.

Skammen hvisker at det er vår egen feil at vi sitter med en dårlig hånd, og at vi er verdiløse fordi vi ikke har klart å prestere oss ut av den.

Men evangeliet snur opp ned på hele regnestykket.

Å forvalte det ufullkomne

Gud måler oss aldri ut fra hva vi ble utdelt ved startstreken. Han spør ikke om hvor mange talenter du startet med, om klesskapet ditt var fullt eller tomt, eller om veien din var strødd med roser eller torner.

I lignelsen om talentene møter vi mesteren som gir ulikt til sine tjenere – en får fem, en får to, og en får én. Men Herren krever ikke at tjeneren med én talent skal prestere det samme som han med fem. Det som avgjør, er ikke størrelsen på det som ble betrodd, men forvaltningen av det.

Hva gjør du med det livet du faktisk har fått?

• Gir du det videre i bitterhet fordi det ikke var bedre?
• Gjemmer du det bort i jorden ut av frykt og skam?
• Eller tør du – i din dypeste avmakt og med dine ufullkomne hender – å overgi det du har til Ham som kan gjøre noe med det?

Sannheten er at du aldri kan klandres for det du ikke hadde forutsetninger for å mestre. Men du har et ansvar for hva du gjør med det som ligger foran deg i dag.

Når tomme hender blir til gaver

Det paradoksale med menneskelivet er at det ofte er gjennom våre dypeste sår og våre største mangler at vi har mest å gi videre.

Mennesker som aldri har møtt motstand, som alltid har hatt medvind og som aldri har kjent på sulten etter nåde, kan lett bli harde og selvgode. De krever at andre skal prestere like plettfritt som dem selv.

Men den som har gått gjennom ørkenen, som har kjent på skammens nådeløse grep, og som har erfart hvordan det er å stå med tomme hender – den personen bærer på en unik kapasitet til medynk. Når du har fått erfare nåden som løftet deg opp fra søla, trenger du ikke lenger å forsvare fasaden din. Du kan snu deg rundt og møte andre med den samme varme hånden.

Du kan gi videre:

• En tålmodighet du selv trengte da du feilet.
• En ærlighet som bryter ned isolasjonens murer.
• En kjærlighet som ikke krever fortjeneste, fordi den selv ble gitt ufortjent.

Det er dette som er å gi noe tilbake. Du krever ikke at verden skal betale deg gjeldende renter for det urettferdige utgangspunktet ditt. Du tar imot Guds nåde, og lar den renne gjennom deg til dem som står rundt deg.

Start der du er

Du kan ikke skrive om kapitelene som handlet om det du ble gitt. Du kan ikke kreve omkamp på de tildelte kortene i din livssituasjon.

Men timen i dag, dagen som gryr, og mennesket som du møter på din vei – det ligger i dine hender.

Slutt å kjempe mot regnskapet du aldri ble satt til å føre. Legg fra deg skammens tunge bør og bitterhetens gamle krav. Løft blikket fra dine egne mangler, og se på Han som bærer deg, som går med deg – og som vil gjøre noe gjennom deg.

Du avgjør ikke hva du ble gitt i arv eller lodd. Men du avgjør hva du gir tilbake. La det bli et liv preget av overgivelse, takknemlighet og den nåden som aldri slutter å gi.