Det er en underlig dynamikk ved motløsheten: Den krever ingen anstrengelse for å vokse. Håpløsheten trenger verken gjødsel, vann eller stell for å bre seg i et menneskes sinn. Den klarer seg helt på egen hånd. Den siger inn i hverdagen som en tåke, griper tak i tankene våre når vi er slitne, og hvisker løgner om at ingenting vil endre seg, at mørket har siste ord, og at det ikke lenger er verdt å kjempe.

Håpløsheten er selvgående. Men det er ikke håpet.

Håpet som må løftes fram

Bibelen og troens virkelighet lærer oss noe helt annet om Guds rike. Håpet kommer ikke av seg selv i en verden preget av uro, brutte relasjoner, personlige kriser og indre tretthet. Håpet må holdes opp. Det må næres, beskyttes og løftes fram i lyset fra Guds ord og løfter.

I Salmene ser vi ofte denne kampen i David og de andre salmistenes liv. De legger ikke skjul på mørket. De kjenner på fortvilelsens dype avgrunn og erfarer at håpløsheten går inn uten å banke på døren. Men hva gjør de? De blir ikke bare stående i passivitet og lar mørket omslutte seg. De vender blikket bevisst mot Gud og taler til sin egen sjel:

«Hvorfor sover du, min sjel, og hvorfor er du urolig i meg? Sett din lit til Gud! For jeg skal ennå takke ham, min frelse og min Gud.» (Salme 42:6).

Å styrke håpet er en aktiv handling. Det handler om å nekte å la motløsheten få det siste ordet.

Evangeliets urokkelige anker

Hvor henter vi dette håpet fra? Hvis vårt håp var knyttet utelukkende til våre egne prestasjoner, helse, økonomi eller samfunnets stabilitet, ville det vært dømt til å briste. Men det kristne håpet er ikke en optimistisk følelse; det er en levende person – et fast ankerfeste utenfor oss selv og vår situasjon.

Skriften kaller Jesus for vårt håp (1. Timoteus 1:1). Han er den som trer inn i våre livs mørkeste avgrunner, som ikke skygger unna våre feiltrinn, og som strekker ut hånden når vi synker. Det er dette som gjør evangeliet så radikalt.

«For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Johannes 3:16)

Når håpløsheten hvisker at du har feilet for mye, at veien tilbake er for lang, eller at din situasjon er umulig, så er det nettopp da vi må løfte blikket til korset. Der henger beviset på at Gud aldri gir opp.

Å styrke håpet i hverdagen

Hvordan gjør vi dette i praksis når hverdagen krever sitt, og motløsheten presser på?

Fyll tankene med sannhet: Håpløsheten mater oss med løgner om at vi er alene og hjelpeløse. Vi må motvirke dette ved å fylle sinnet med Guds ord. Les løftene hans høyt. La sannheten om hvem du er i Kristus overdøve anklagerens røst.

Del byrdene i fellesskapet: Gud har plassert oss i en kropp – et kristent fellesskap. Når vi er svake, kan andre bære håpet for oss en stund. Å dele sin fortvilelse i et trygt, kristent felleskap er ofte det første steget ut av mørket.

Husk hva Han har gjort: Se tilbake på din egen redningshistorie. Minn deg selv på de gangene Gud før har båret deg gjennom dype daler. Hans trofasthet borger for et godt håp, også i dag.

Et blodsikkert håp

Håpløsheten klarer seg selv, ja. Den trenger ingen hjelp til å spre mørke. Men lyset trenger bærere.

Du er kalt til å styrke håpet – først og fremst i ditt eget hjerte ved å vende om til Ham som er kilden til alt liv, og deretter ved å dele det videre med mennesker rundt deg som holder på å gi opp.

«Og håpet gjør ikke til skamme, for Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er oss gitt.» (Romerne 5:5)

Vi har et levende håp som ikke skuffer, skriver apostelen Paulus, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd. Det er ikke snakk om noen dråper, aller nådigst i nøden. Nei, «utøst» sier Skriften: Tømt ut, ja fullt ut rent ut, i våre hjerter. Du er med andre ord fylt av håpets Ånd midt i det som synes håpløst.

Hvem låner du da øre til?

Håpet har et navn, og Han har allerede vunnet seieren.