Vi har alle kjent på den stemmen. Den sniker seg innpå i stille stunder, eller treffer oss med full styrke midt i en krevende hverdag. Det er fryktens stemme. Den er kritisk, fordømmende og ubønnhørlig. Den vil ha oss til å se på avstanden mellom der vi er, og der vi føler vi burde ha vært.

Du er ikke der du skal være

Skriker frykten stygt

I ditt hode

– og sier: Hold opp!

Frykten forsøker å lamme oss. Den bruker vår utilstrekkeligheter, våre feiltrinn og våre uinnfridde ambisjoner som pisk. Budskapet dens er alltid det samme: Du strekker ikke til. Du feilet igjen. Det er ingen vits i å fortsette. Stopp opp, snu om, og gi tapt.

Men midt i denne indre stormen av anklager finnes det en annen stemme. Den roper ikke høyest, men den bærer lenger.

Troens stille sang

Der frykten skriker i hodet, synger troen stille i hjertet. Den har en helt annen tone. Den minner oss om hvem vi er, og hvor vi kommer fra:

Du er ikke der du var

Synger troen stille

I ditt hjerte

– og sier: Hold fram!

For det er sant at vi ikke er der vi skal være ennå – vi er fremdeles underveis, preget av svakhet og ufullkommenhet. Men det som er enda vondere for frykten å erkjenne, er dette: Du er ikke der du var.

Se deg tilbake. Husker du mørket du sto i for ett år siden, eller for ti år siden? Husker du den gangen du trodde at håpet var ute? Gud bar deg gjennom det også. Han har arbeidet i deg, formet deg, renset deg og ført deg et skritt videre på veien.

Troen ser ikke bare på alt som gjenstår; den ser på det Guds nåde allerede har gjort i ditt liv. Og fordi Han har begynt en god gjerning i deg, hvisker troen sin oppmuntring: Ikke gi opp nå. Hold fram!

En frimodighet som ikke kan tas

Når presset utenfra og innenfra øker, kan vi kjenne på en fristelse til å kaste vrak på oss selv. Vi mister motet og tenker at vi like gjerne kan gi slipp på alt.

Men Skriften minner oss om noe helt avgjørende:

Ingen mennesker eller makt kan ta fra deg

det de aldri ga deg.

Din frimodighet.

Kast den bare ikke fra deg.

Den frimodigheten vi eier som Guds barn, er ikke noe vi har prestert frem selv. Den er ikke et resultat av at vi er så sterke, feilfrie eller flinke. Hadde det vært opp til våre egne prestasjoner, ville vi ha mistet frimodigheten for lengst.

Nei, den er en guddommelig gave. Dødelige mennesker, vanskelige omstendigheter, kritikk eller egne feiltrinn kan aldri ta fra deg det som er gitt deg av Faderen i himmelen. De kan stjele mye, men de kan ikke rane til seg den posisjonen du har som Guds elskede barn, med mindre du kaster den fra deg i fortvilelse.

Ikke gjør det. Hold fast på det du har fått.

Forankret i Ham som er alt

Hvor skal denne frimodigheten festes? Hvordan skal vi klare å stå imot fryktens hyl og fortsette å holde fram?

Svaret finnes ikke i oss selv. Vi kan ikke hente opp styrke fra egne reservater når de er tomme. Vi må feste blikk og anker et helt annet sted:

Men forankre den

I Ham

Som var og er og skal være

Veien

Sannheten

Livet

Tenk på disse ordene. Du er ikke overlatt til deg selv i tilværelsens stormer. Du er knyttet til Han som sto i begynnelsen, som møter deg i nuet, og som allerede venter på deg i evigheten.

• Han er Veien når alt virker låst og du ikke vet hvor du skal gå.
• Han er Sannheten når fryktens løgner og anklager prøver å kvele håpet i deg.
• Han er Livet når du kjenner deg utmatta og åndelig død.

Når du forankrer din frimodighet i Ham, spiller det ingen rolle om frykten skriker i hodet. Ankeret holder. Skipet driver ikke av sted.

Hold fram

Står du et sted i livet der du føler deg utilstrekkelig? Kjenner du på fryktens stemme som forteller deg at du har mislyktes?

Løft blikket. Lytt til troens stille sang i hjertet. Du er ikke der du var – Gud har allerede båret deg langt. Og du skal få nåde til å fortsette.

Kast ikke fra deg frimodigheten. Forankre den i Ham. Reis deg, pust ut, og hold fram i Hans ufattelige nåde.