Vi bærer alle på indre landskap. Noen ganger er de fylt av ro og tillit, men altfor ofte forvandles sinnet til et galleri av urovekkende bilder. Vi står overfor en konstant strøm av stemmer som krever vår oppmerksomhet, måler oss, veier oss og altfor ofte finner oss for lette.

Når vi betrakter troens bilde – det sanne bildet av hvem vi er i Guds øyne – oppdager vi at det står flankert av mektige motstandere. Frykten bygger opp sine egne tablåer for å skremme oss til taushet og avmakt.

La oss se på hvordan troens herlige kjerne står midt i krysset mellom dødens skrik, avvisningens hvisking og den trassige kjærligheten som reiser seg tross alt.

Fryktens galleri: Død og avvisning

På hver sin side av troens bilde prøver frykten å male opp sine egne dommer over våre liv.

På den ene siden står døden og skriker sitt ubønnhørlige krav:

Det du gjør er ikke godt nok!

Dødens stemme er prestasjonskulturens ultimate domstol. Den minner oss på alt vi ikke fikk til, de brutte løftene, feiltrinnene, de uferdige prosjektene og de late dagene. Den forsøker å binde verdien vår til våre gjerninger, og siden gjerningene alltid er ufullkomne, blir dommen stående: Du strekker ikke til. Du feiler.

På den andre siden står avvisningen og hvisker sitt giftige budskap:

Den du er er ikke god nok!

Der døden angriper det vi gjør, går avvisningen løs på det vi er. Den graver i våre dypeste usikkerhetsfølelser, våre personlige svakheter, vår utilstrekkelige personlighet og vår skam. Den hvisker at vi er ikke elskbare, at vi er for mye eller for lite, og at vi innerst inne er alene.

Disse to stemmene – dødens skrik og avvisningens hvisken – danner en knusende klem som prøver å presse oss ned.

Troens herlige kjerne: Du er evig elsket!

Midt i denne kryssilden av krav og fordømmelse reiser troens bilde seg med en uimotståelig autoritet. Det sprenger fryktens rammer og fyller rommet med en radikal sannhet:

Du er evig elsket!

Dette er ikke en belønning for god oppførsel. Det er ikke et resultat av at du omsider klarte å tilfredsstille dødens krav eller avvisningens standarder. Det er en urokkelig, himmelsk virkelighet som er skjenket deg i gave.

Gjennom profeten Jeremia slår Gud fast denne evige kjærligheten med ord som har båret mennesker gjennom årtusener:

«Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor har jeg latt min miskunn mot deg vare ved.» (Jeremia 31:3)

Kjærligheten kommer ikke fra deg og din prestasjon; den kommer fra Hans hjerte. Den er eldre enn dine feiltrinn og dypere enn din skam.

Å se ut som du ser inn

Når denne kjærligheten får synke inn i vårt dypeste indre, skjer det noe med blikket vårt.

Så lenge vi bare ser inn på vår egen utilstrekkelighet, på vår egen uro og våre egne synder, blir vi motløse. Men når vi vender blikket innover og får se hvem vi er i Kristus – elsket, frelst, og iført Hans rettferdighet – forandres måten vi betrakter verden på.

Da begynner vi å se ut på samme måte. Vi ser ikke lenger på andre mennesker med fordømmelsens blikk. Vi ser ikke lenger på våre egne omstendigheter gjennom fryktens briller. Vi ser ut i verden med den samme nåden, tålmodigheten og barmhjertigheten som vi selv har tatt imot fra Faderen.

Den trassige kjærligheten

Hva blir så reaksjonen på alt dette? Hvordan skal vi møte en verden full av krav, frykt og avvisning?

Svaret er like enkelt som det er radikalt:

Og elsker i trassig tro tross alt.

Tro er ikke en passiv følelse; den er en aktiv trossreaksjon mot mørket.

• Når døden skriker at du ikke presterer nok, svarer du med en hvile i det fullbragte verket på korset.
• Når avvisningen hvisker at du ikke er verdt noe, svarer du med å elske deg selv og andre med den kjærligheten Gud har lagt ned i deg.
• Når verden krever betaling, svarer du med nåden.

Det er en kjærlighet som ikke lar seg stanse av motstand. Den elsker tross feil, tross svakhet, og tross mørke. Fordi den er båret av en evig kilde.

Så la dødens skrik stilne. Og la avvisningens hvisken drukne i det som er større.

Løft blikket til troens bilde.

Kjenn at du er evig elsket. La det prege måten du ser både inn i eget hjerte og ut på verden rundt deg, og gå ut i dagens utfordringer for å elske i trassig tro – tross alt.