Det rettes en hel del innvendinger mot at tungetalen er et aksepterte, nytestamentlige beviset for at man har mottatt dåpen i Den Hellige Ånd. For å få klarhet i dette, skal vi se på en del av de mest alminnelige innvendingene.

En standardinnvending uttrykkes slik: Hver eneste kristen mottar automatisk Den Hellige Ånd i omvendelsen. Derfor trenger man ikke noe ytterligere opplevelse eller andre beviser for at man har mottatt Den Hellige Ånd.

Mye forvirring og motstridende oppfatninger ville vært unngått hvis man holdt fast på et viktig bibelsk faktum: NT beskriver to separate opplevelser, og begge beskrives med å ”ta imot Den Hellige Ånd.” Det betyr at det er mulig for en kristen å ha ”tatt imot Den Hellige Ånd” i en forstand av uttrykket, men ikke i en annen.

Apostlenes mønster

En enkel måte å skjelne mellom disse to opplevelsene er å sammenligne begivenhetene på to søndager, som begge er spesielt viktig i den kristne menighetens historie. Den første er oppstandelsessøndagen, den andre er pinsesøndagen.

På oppstandelsessøndagen åpenbarte Jesus seg for en samlet apostelflokk for første gang etter oppstandelsen:

”Og da han hadde sagt dette, åndet han på dem og sa til dem: Ta imot Den Hellige Ånd!” (Joh 20:22).

At Jesus åndet på apostlene passet godt til ordene som fulgte: ”Ta imot Den Hellige Ånd!” På gresk betyr ordet pneuma både ”ånd” og ”puster” eller ”ånde”. Jesus ord kunne derfor oversettes: ”Ta imot hellig pust.” Imperativformen av ”ta imot” indikerer at mottagelsen var en eneste, fullstendig opplevelse som fant sted da Jesus sa dette. Det er derfor et uomstøtelig, bibelsk faktum at i dette øyeblikket mottok apostlene Den Hellige Ånd.

I dette første møtet med den oppståtte Kristus, gikk apostlene over fra ”gammeltestamentlig frelse” til ”nytestamentlig frelse”. Fram til denne tiden hadde de troende i GT i tro sett fram, gjennom profetier, typer og skygger, til en frelseshandling som ennå ikke var et faktum. De som går inn i ”nytestamentlig frelse”, ser derimot tilbake på en eneste historisk begivenhet: Kristi død og oppstandelse. Deres frelse er fullstendig.

Det er to krav for å motta denne nytestamentlige frelsen:

”For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste ham fra de døde, da skal du blir frelst.” (Rom 10:9).

De to kravene er:

1. Å bekjenne Jesus som Herre.
2. Å tro at Gud oppreiste ham fra de døde.

Forut for oppstandelsessøndagen hadde apostlene allerede bekjent Jesus som Herre, men nå trodde de også, for første gang, at Gud hadde oppreist ham fra de døde. Derfor var deres frelse fullstendig.

Det var nå de opplevde den nye fødselen. Den Hellige Ånd åndet Jesus inn i dem, gav dem et helt nytt liv – evig liv – som hadde triumfert over synden og Satan, over døden og graven.

Apostlenes opplevelse står som et mønster for alle som går inn i den nye fødsel. Det inneholder to essensielle elementer:

1. En direkte, personlig åpenbaring av den oppståtte Kristus.
2. Mottakelsen av Den Hellige Ånd som guddommelig, evig liv.

Dette stemmer med Paulus’ ord om at ”ånden er liv på grunn av rettferdighet”, det vil si en rettferdighet som gis alle som tror på Kristi død og oppstandelse (Rom 8:10).

Men til og med etter dette underfulle møtet gjorde Jesus det klart for apostlene at deres opplevelse av Den Hellige Ånd var ufullstendig. I sine siste ord til dem før han fór opp, befalte ham dem at de ikke straks skulle gå ut og forkynne, men de skulle dra tilbake til Jerusalem og vente der til de ble døpt i Den Hellige Ånd og dermed fylt av den kraften fra det høye som gjorde dem brukbare til vitnesbyrd og tjeneste.

”Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir ikledd kraft fra det høye.” (Luk 24:49).

”For Johannes døpte med vann, men dere skal bli døpt med Den Hellige Ånd ikke mange dager heretter.” (Apg 1:5).

”Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.” (Apg 1:8).

Nesten alle bibelfortolkere er enige om at dette løftet om å bli døpt i Den Hellige Ånd ble oppfylt på pinsesøndagen:

”Da ble de alle fylt med Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale.” (Apg 2:4).

Det var på oppstandelsessøndagen apostlene mottok den innåndede Ånden fra Kristus, og dermed gikk de inn i frelsen og den nye fødsel. Men det var ikke før pinsesøndagen,  sju uker senere, de ble døpt i – eller fylt med – Den Hellige Ånd. Dette viser at frelsen, eller den nye fødsel, er en bestemt og separat opplevelse fra dåpen i Den Hellige Ånd, selv om begge beskrives som å ”motta Den Hellige Ånd”.

Senere på pinsesøndagen forklarte Peter at det var Kristus, etter hans himmelfart, som hadde utøst Den Hellige Ånd over de ventende disiplene:

”Etter at han nå er opphøyet ved Guds høyre hånd, og av Faderen har fått Den Hellige Ånd, som var lovt, har han utøst dette, som dere nå både ser og hører.” (Apg 2:33).

Vi kan altså summere forskjellen mellom de to opplevelsene av å motta Den Hellige Ånd.

På oppstandelsessøndagen var det:

• Den oppståtte Kristus.
• Ånden som ble pustet inn.
• Resultat: LIV.

På pinsesøndagen var det:

• Den himmelfarne Kristus.
• Ånden som ble utgytt.
• Resultat: KRAFT.

Apostlenes opplevelse gjør det klart at frelsen, eller den nye fødselen, og dåpen i Den Hellige Ånd er to bestemte og atskilte opplevelser. Apostlene mottok den første av disse opplevelsene oppstandelsessøndagen, den andre sju uker senere, på pinsesøndagen.

Et videre studium av Apostlenes gjerninger avslører at de to opplevelsene normalt er atskilte. Fra pinsesøndag og framover benyttes uttrykket ”motta Den Hellige Ånd” alltid og bare om den andre opplevelsen – dåpen i Den Hellige Ånd. Den blir aldri mer brukt for å beskrive den nye fødsel.

Videre utgytelse av Ånden

Det er tre andre tilfeller etter pinsedagen der Skriften beskriver hva som fant sted nå folk ble døpt i Den Hellige Ånd. Det var i Samaria, i Efesus og i Kornelius’ hus. Vi skal ta for oss hver for seg.

Filip i Samaria

Filips tjeneste i Samaria blir presentert i Apg 8:5.12:

”Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem.”

”Men da de nå trodde Filip som forkynte dem evangeliet om Guds rike og Jesu Kristi navn, så lot de seg døpe, både menn og kvinner.”

Disse menneskene hadde nå hørt sannheten om Kristus, forkynt av Filip, de hadde trodd, de var blitt døpt. Det ville være helt uriktig og ubibelsk å si at de ikke var frelst.

Tenk på Kristi ord da han befalte disiplene at de skulle forkynne evangeliet:

”Og han sa til dem: Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst; men den som ikke tror, skal bli fordømt.” (Mark 16:15-16).

Folket i Samaria hadde hørt evangeliet forkynt, de hadde trodd, og de var blitt døpt. Derfor vet vi, ifølge autoriteten i Kristi egne ord, at de var frelst. Likevel hadde disse menneskene ennå ikke mottatt Den Hellige Ånd.

”Men da apostlene som var i Jerusalem, hørte at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem. De kom dit ned og bad for dem, at de måtte få Den Hellige Ånd. For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem, de var bare døpt til Herren Jesu navn. Nå la de hendene på dem, og de fikk Den Hellige Ånd.” (Apg 8:14-17).

Vi ser at folket i Samaria tok imot frelse ved Filips tjeneste, og de tok imot Den Hellige Ånd ved Peters og Johannes’ tjeneste. Mottakelsen av Den Hellige Ånd var en separat opplevelse som fulgte etter at de hadde mottatt frelsen. Her er altså et nytt, bibelsk eksempel som indikerer at det er mulig for folk å ha blitt sanne kristne uten at de har mottatt Den Hellige Ånd i den forstand som uttrykket er brukt fra pinsedag og framover.

Det er interessant å legge merke til at i avsnittet i Apg 8 brukes det to forskjellige uttrykk. Det ene taler om å ”få Den Hellige Ånd”, det andre om at ”Ånden var ennå ikke falt på noen av dem”. Men sammenhengen gjør det klart at dette ikke er to forskjellige opplevelser, men to forskjellige aspekter av den ene og samme erfaring.

Paulus i Efesus

Da Paulus kom til Efesus og møtte noen som beskrives som ”disipler”, var det første han spurte dem om:

”Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?” (Apg 19:2).

Det er tydelig at Paulus hadde fått inntrykk av at disse menneskene var Kristi disipler. Hvis de ikke hadde vært kristne, ville det ikke være noe spørsmål om de hadde mottatt Den Hellige Ånd, ettersom man bare opplever dette ved tro på Kristus. Men i den videre samtalen oppdaget Paulus at de ikke var disipler av Kristus i det hele tatt, bare av døperen Johannes. Derfor forkynte han det fulle evangeliet om Kristus for dem.

Ett faktum uttrykkes klart i denne hendelsen. Hvis de allerede hadde mottatt Den Hellige Ånd automatisk, som en øyeblikkelig konsekvens av troen på Kristus, ville det være ulogisk og dumt av Paulus å stille spørsmålet: ”Fikk dere Den Hellige Ånd da dere kom til troen?” Selve det faktum at Paulus stilte spørsmålet, gjør det klart at han visste at folk kunne ha blitt disipler eller Kristus-troende uten at de hadde mottatt Den Hellige Ånd.

Dette stadfestes av beretningen om det som skjedde etter at Paulus hadde forklart Kristi evangelium for disse menneskene:

”Da de hørte dette, lot de seg døpe til Herren Jesu navn.” (Apg 19:5).

Disse menneskene hadde nå hørt og trodd evangeliet, og de var blitt døpt. Som vi allerede har vist i forbindelse med folket i Samaria, er det slik at de som ifølge autoriteten i Kristi ord har oppfylt de to betingelsene, at de tror og blir døpt, dermed er frelst. Likevel hadde ikke disse menneskene i Efesus, lik dem i Samaria, mottatt Den Hellige Ånd. I Efesus, som i Samaria, kom dette som en separat, etterfølgende opplevelse:

”Og da Paulus la hendene på dem, kom Den Hellige Ånd over dem og de talte med tunger og profetiske ord.” (Apg 19:6).

Her er altså enda et eksempel som indikerer at det er mulig for folk å være omvendt til Kristus uten at de har mottatt Den Hellige Ånd.

Konklusjonen vi trekker fra Apostlenes gjerninger, stadfestes ytterligere av det Paulus sier i brevet til Efeserne. Vi må huske at denne flokken kristne som Paulus først talte til i Efesus, var blant de kristne i byen som brevet senere ble skrevet til.

I sitt brev minner Paulus dem om de etterfølgende stadiene, der de først ble omvendt og mottok Den Hellige Ånd. Når han taler om hvordan de kom til troen på Kristus, sier han:

”I ham er også dere, da dere fikk høre sannhetens ord, evangeliet om deres frelse, ja i ham har også dere, da dere kom til troen, fått til innsegl Den Hellige Ånd, som var lovt.” (Ef 1:13).

Her indikerer Paulus at det var tre separate, påfølgende stadier i deres opplevelse:

1. De hørte evangeliet.
2. De trodde på Kristus.
3. De ble beseglet med Den Hellige Ånd.  

Dette stemmer nøyaktig med den historiske beskrivelsen i Apg 19, der det hevdes at disse menneskene først hørte evangeliet, så trodde de og ble døpt, og endelig kom Den Hellige Ånd over dem da Paulus la hendene på dem.

I begge beskrivelsene – i Apostlenes gjerninger og i Efeserbrevet – er det helt klart at de som mottok Den Hellige Ånd, fikk ikke denne samtidig med omvendelsen, men som en separat opplevelse etter omvendelsen.

Peter i Kornelius’ hus

Som et fjerde eksempel, av et annet slag, skal vi nå kort ta for oss talen som Peter holdt i Kornelius’ hus og resultatene av denne (se Apg 10:34-48).

Skriften synes å indikere at så snart Kornelius og de som var i huset hans hørte evangeliet og trodde på Kristus, fikk de Den Hellige Ånd og talte med tunger. Men vi må legge til at selv om det er slik at de to opplevelsene skjer samtidig i dette tilfellet, er det likevel to helt atskilte opplevelser.

Beviset for at Kornelius og de som var i huset hans hadde mottatt Den Hellige Ånd, var ikke det faktum at de hadde begynt å tro på Kristus, men det faktum at de under Den Hellige Ånds kraft talte med tunger.

I beretningen om det som skjedde i Kornelius’ hus, benyttes følgende tre forskjellige uttrykk for å beskrive den samme opplevelsen: ”falt Den Hellige Ånd på dem”, ”Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt” og ”disse har fått Den Hellig Ånd”. Når Peter beskriver den samme hendelsen senere, bruker han følgende uttrykk: ”falt Den Hellige Ånd på dem,” ”dere skal døpes med Den Hellige Ånd”, og ”gav altså Gud dem den samme gave” (= Den Hellige Ånd, Apg 11:15-17).

Tidligere ble to lignende uttrykk brukt om samaritanerne: ”For Ånden var ennå ikke falt på noen av dem” og ”de fikk Den Hellige Ånd” (Apg 8:16-17).

Slår man disse to avsnittene sammen, finner vi at det benyttes fem forskjellige uttrykk for å beskrive den samme opplevelsen:

1. ”falt Den Hellige Ånd på dem”
2. ”Den Hellige Ånds gave var blitt utgytt”
3. ”disse som har fått Den Hellige Ånd”
4. ”dere skal døpes med Den Hellige Ånd”
5. ”gav altså Gud dem den samme gave” (= Den Hellige Ånd)

Enkelte moderne fortolkere hevder at disse forskjellige uttrykkene refererer til forskjellige opplevelser. Det stemmer ikke med apostlenes bruk i NT. Ifølge apostlene betegner alle disse forskjellige uttrykkene en eneste opplevelse, selv om de beskriver den fra forskjellige synsvinkler. Det er det samme om et menneske får Den Hellige Ånd, eller mottar Den Hellige Ånds gave, om han eller hun blir døpt i Den Hellige Ånd, eller om Den Hellige Ånd faller over eller blir utgytt over vedkommende.

Vi har nå sett på fire forskjellige grupper av mennesker i NT:

1. Apostlene
2. Folket i Samaria
3. Disiplene i Efesus
4. Kornelius og hele hans hus

Ut fra disse fire gruppene har vi klart sett at de tre første – apostlene, folket i Samaria og disiplene i Efesus – alle var blitt omvendt før de fikk Den Hellige Ånd. Da de mottok Den Hellige Ånd, var det en separat opplevelse som fulgte etter omvendelsen.

Vi har ikke andre tilfeller, bortsett fra Kornelius og hans hus, der de fikk Ånden samtidig som de trodde på Kristus. Vi må derfor konludere med at opplevelsen i Kornelius’ hus er unntaket og ikke regelen.

På grunnlag av disse inngående studiene i NT, trekker vi følgende konklusjoner:

1. Det er normalt for en kristen å motta Den Hellige Ånd som en separat opplevelse som følger etter omvendelsen.
2. Selv om man mottar Den Hellige Ånd i omvendelsen, forblir mottakelsen av Den Hellige Ånd logisk sett å være en atskilt opplevelse fra omvendelsen.
3. Når et menneske mottar Den Hellige Ånd i omvendelsen eller etter omvendelsen, er beviset for at vedkommende har mottatt Den Hellige Ånd det samme: Man taler med tunger alt etter som Den Hellige Ånd gir en å tale.
4. Det faktum at et menneske opplever en sann omvendelse, er ikke i seg selv noe bevis på at vedkommende har mottatt Den Hellige Ånd.

Jesu lære

Denne konklusjonen om forholdet mellom omvendelsen og mottakelsen av Den Hellige Ånd er basert hovedsakelig på et studium av Apostlenes gjerninger, men det er i full forståelse med Jesu egen lære i evangeliene.

Jesus sa til disiplene sine:

”Hvis da dere som er onde, vet å gi deres barn gode gaver, hvor meget mer skal da den himmelske Far gi Den Hellige Ånd til dem som ber ham.” (Luk 11:13).

Dette verset, som forsterkes ved eksemplene som går forut for det, om en sønn som ber sin far om et brød, fisk og egg, lærer at Gud, som en himmelsk Far, er villig til å gi Den Hellige Ånd til sine troende barn hvis de ber om det. Men man må først tro på Kristus for å bli et Guds barn.

Det er derfor klart at Jesus ikke lærer at Den Hellige Ånd mottas i omvendelsen, men at det er en gave som hver eneste omvendt troende har rett til å be om, som et barn ber om noe fra sin far. Videre plasserer Jesus en forpliktelse på Guds barn, at de skal be sin himmelske Far spesielt som Den Hellige Ånds gave. Det er derfor ikke bibelsk at en kristen antar eller hevder at han automatisk mottar Den Hellige Ånds gave i omvendelsen uten å be om den.

I Joh 7:38 sier Kristus:

”Den som tror på meg, som Skriften har sagt, fra hans indre skal det flyte strømmer av levende vann.”

I første halvdel av neste vers tolket uttrykket ”flyte strømmer av levende vann” av evangeliets forfatter. Han sier at det taler om Den Hellige Ånd:

”Dette sa han om den Ånd de skulle få, de som trodde på ham.” (Joh 7:39).

I begge disse versene er det klart at Den Hellige Ånds gave, som fører til strømmer av levende vann i ens indre, skal mottas av de som allerede tror på Kristus. Det er noe de skal motta etter å ha begynt å tro på Kristus.

Kristus lærer den samme sannheten i Joh 14:15-17, der han sier:

”Dersom dere elsker meg, da holder dere mine bud. Og jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, for at han skal være hos dere for evig, sannhetens Ånd, som verden ikke kan få, for den ser ham ikke og kjenner ham ikke. Dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere.”

I dette avsnittet er talsmannen og sannhetens Ånd to forskjellige betegnelser på Den Hellige Ånd. Kristus lærer her at Den Hellige Ånds gave ikke er for vantro mennesker i denne verden, men for Kristi egne disipler, som elsker og lyder ham. Dette stadfester derfor at det er et privilegium for Guds troende barn, Kristi disipler, å motta Den Hellige Ånds gave når de fyller Guds betingelser. Dette kan summeres opp i ett viktig krav: Elskende lydighet mot Kristus.