Det skjer noe dyptgripende med motivasjonen vår når vi blir møtt med tillit i stedet for ferdige løsninger. Vi går fra å være passive mottakere til å ta aktivt eierskap. I en kristen sammenheng er ikke dette bare en psykologisk mekanisme – det berører selve kjerneoppdraget i Guds rike.

Dessverre speiler ikke alltid hverdagen i menigheter og kristne organisasjoner dette idealet. Sannheten er at altfor mange av Guds lagspillere sitter på innbytterbenken i stedet for å spille på banen. Noen har til og med blitt plassert så langt oppe på tribuna at de føler seg glemt, fjerne fra begivenhetenes sentrum og redusert til rene tilskuere.

Tribunen: Den passive tilskuerrollen

Tribunen er fylt av mennesker som uke etter uke tilbys ferdige løsninger. De opplever et lederskap eller en struktur som sier: «Sitt der oppe, ta imot det vi har produsert for dere, og vær forbrukere av vårt opplegg.»

Dette strider fundamentalt med Guds opprinnelige skapertanke. Da Gud skapte mennesket, plasserte Han oss ikke på tribunen for å se på at Han – eller noen få utvalgte – jobbet. Han satte mennesket midt i hagen for å «dyrke og vokte den» (1. Mosebok 2,15). Gud ga oss et enormt mandat, stor tillit og rom til å prege skaperverket.

Når vi plasserer mennesker på tribunen og kun serverer ferdige svar, kveler vi det gudgitte potensialet som bor i dem. De reduseres til passive mottakere, og over tid slukner engasjementet.

Benken: De uforløste talentene

Så har vi innbytterbenken. Her sitter de som gjerne vil bidra, som har drakta på og snørerne knyttet, men som aldri får tildelt ballen fordi treneren (eller lederen) ikke tør å gi slipp på kontrollen. Lederskapet tyr til mikroledelse og ferdige instrukser av frykt for at ting ikke skal gjøres «perfekt».

Dette skaper en åndelig passivitet som apostelen Paulus advarte sterkt imot. I 1. Korinterbrev 12 bruker han kroppen som et bilde på fellesskapet. Han understreker at hver enkelt del har en unik og uunngåelig funksjon:

«Det er forskjell på nådegaver, men Ånden er den samme… Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.» — 1. Korinterbrev 12,4.7

Når noen få ledere skal sitte på alle løsningene, sier de i praksis til resten av kroppen: «Vi trenger dere ikke på banen akkurat nå, drakta vår er nok for oss begge.» Resultatet er at dyrebare nådegaver og talenter blir sittende uvirksomme på benken til de blir kalde og mister motet.

Jesus som banet vei for alle mann utpå

Jesus var den ultimate tillitsgiveren, og Han var overhodet ikke interessert i å ha et passivt publikum. Han bygde ikke opp tilskuere; Han reiste opp disipler som skulle ut på banen.

Et av de mest radikale eksemplene på dette ser vi i Lukas 10, der Jesus sender ut de syttito i par. Han sendte dem ikke ut med en detaljert taktikkbok eller ferdige svar på alle problemer de ville møte. Han ga dem myndighet, viste dem enorm tillit, og sendte dem rett ut i kampen.

Enda tydeligere blir det i Misjonsbefalingen (Matteus 28,18–20). Før Jesus forlater jorden, overleverer Han det største og viktigste oppdraget i menneskehetens historie til en flokk med feilbarlige fiskere og tollere. Han sa ikke: «Her er en ferdigmanual, sitt og vent på at jeg gjør jobben.» Han sa: «Gå ut… jeg er med dere.» Han tømte innbytterbenken fullstendig. Han sendte alle mann ut på banen fordi Han visste hva Den hellige ånd kunne gjøre gjennom dem når de fikk tillit.

Frykten for å slippe folk innpå banen

Hvorfor havner folk på tribunen og benken? Det handler nesten alltid om kontrollbehov og frykt for feil. Men Bibelen minner oss om at «den fullkomne kjærligheten driver frykten ut» (1. Johannes 4,18).

Å gi folk tillit og slippe dem utpå banen innebærer en risiko for feilpasninger. Ja. Absolutt! Gud risikerte alt da Han ga oss viljeslivet vårt. Jesus visste utmerket godt at Peter kom til å gå på en kjempesmell og svikte på dramatisk vis. Likevel unnlot Han å benke Peter… Etter oppstandelsen oppsøkte Jesus ham, ga ham fornyet tillit og sa: «Fø lammene mine» (Johannes 21,15). Den tilliten reiste Peter opp fra skammen på benken og gjorde ham til den mest motiverte og sentrale spilleren i den tidlige kirken.

Ledelsens oppgave er å tømme benken

Når vi opplever at det skjer noe «magisk» med motivasjonen idet vi får tillit, er det fordi vi endelig får lov til å fungere slik vi er designet: Vi er skapt til å være Guds medarbeidere (1. Korinter 3,9).

En sunn kristen ledelse handler ikke om å sitte på alle løsningene selv, men om å være en tilrettelegger som henter folk ned fra tribuna, reiser folk opp fra benken, gir dem tillit og sender dem ut på banen. Det er da fellesskapet forvandles fra et passivt publikum til en levende, pulserende kropp som bærer frukt som varer.