Utenom Skriften har ordet tro mange forskjellige betydninger, men i dette studiet behøver vi ikke være opptatt med disse. I Skriften er det to bestemte, klare betydninger av tro. For det første oppstår troen direkte i Guds ord, for det andre er den alltid knyttet til Guds ord.

Tro er et av de forholdsvis få ordene som faktisk er definert i Bibelen. Denne definisjonen finner vi i Heb 11:1:

”Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.”

Dette verset kan også oversettes:

”Tro er grunnen eller tilliten til det man håper på, en sikker overbevisning om det som ikke sees.”

Noe annet enn håp

Dette verset gir oss forskjellige fakta om tro. For det første indikerer det en forskjell på tro og håp. I to hovedsaker skiller troen seg fra håpet. Det første er at håpet er rettet mot framtiden, mens troen er etablert i det som er nå. Håp er en innstilling der man venter på noe som skal bli, mens tro er en substans – en tillit, noe virkelig og bestemt i oss – noe vi har her og nå.

Den andre store forskjellen mellom tro og håp er at håpet er forankret i sinnet, mens troen er forankret i hjertet. Dette kommer klart til uttrykk i Paulus sin beskrivelse av den åndelige rustningen som en Kristi soldat må iføre seg:

”Men vi som hører dagen til, la oss være edrue. La oss stå iført troens og kjærlighetens brynje med håpet om frelse som hjelm!” (1Tess 5:8).

Legg merke til at troen – sammen med kjærligheten-  finnes i brystregionen, det vil si i hjerteregionen. Håpet derimot blir betegnet som en hjelm, i hoderegionen, eller sinnet. Håpet er derfor en mental innstilling der man forventer noe i framtiden, mens troen er en hjerteinnstilling som her og nå produserer noe som er så virkelig at det kan beskrives med ordet sikkerhet.

I Romerbrevet assosierer også Paulus hjertet med det å tro:

”Med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse.” (Rom 10:10).

Mange mennesker bekjenner tro på Kristus og Bibelen, men deres tro er knyttet til sinnets rike. Det er en intellektuell godkjenning av visse fakta og lærer. Dette er ikke sann, bibelsk tro, og den fører heller ikke til noen vital forandring i deres liv som bekjenner den.

På den annen side fører alltid en hjertetro til bestemte forandringer hos dem som bekjenner den. Verbet ”å tro” blir et handlingsverb når det er assosiert med hjertet. Derfor sier Paulus: ”Med hjertet tror en til rettferdighet” (egentlig ”inn i rettferdighet”, ikke bare ”til rettferdighet”, men ”inn i rettferdighet”. Den greske preposisjonen som er e brukt her, eis, er vanligvis oversatt ”inn i”). Det er en ting å tro med sinnet ”til rettferdighet”, nærmest som en abstrakt teori eller et ideal. Det er noe helt annet å tro med hjertet ”inn i rettferdighet”, det vil si å tro på en måte som fører til forvandling av vaner, karakter og liv.

I Kristi ord er verbet ”å tro” fulgt av preposisjonen inn i, hvilket uttrykker forandring eller bevegelse. Han sier for eksempel:

”Tro på (bokstavelig: inn i) Gud og tro på (bokstavelig: inn i) meg!” (Joh 14:1).

Dette viser at verbet ”å tro” er knyttet til en forandrings- eller bevegelsesprosess. Det er ikke nok å tro ”på” Kristus med bare en mental godkjenning av de faktiske forholdene i hans liv eller sannhetene i hans lære. Vi må tro ”inn i” Kristus – vi må beveges av hjertefylt tro ut fra oss selv og inn i Kristus, ut fra synden vår og inn i styrken hans, ut fra nederlagene våre og inn i seieren hans, ut fra begrensningene våre og inn i allmakten hans. Den bibelske hjertetroen fører alltid til forandringer. Det er alltid tro INN I Kristus og INN I rettferdighet. Resultatet blir alltid noe bestemt, noe man opplever hre og nå, ikke bare noe man håper på i framtiden.

Av den grunn bruker Kristus presens og ikke futurum i Joh 6:47. Han sier: ”Den som tror, har evig liv,” ikke skal ha, men allerede har evig liv. Bibelsk tro ”inn i” Kristus fører til et evig liv her og nå i den troende. Det er ikke noe vi håper å få i den tilkommende verden etter døden. Det er noe vi allerede har, noe vi allerede gleder oss over, en realitet, en sikkerhet i vårt indre.

Mange mennesker har en religion som de håper skal gjøre dem godt når de når evighetens terskel. Men sann bibelsk tro gir den troende en her og nå-opplevelse og en visshet i ens indre om evig liv allerede. Troen er sann visshet i en. På grunn av denne troen vi har nå, har vi også et fast håp, en sikker visshet om framtiden. Et håp som er basert på denne slags tro, vil bestå dødens og evighetens prøve, mens et håp som mangler denne nåværende troens visshet, er mer ønsketenkning, dømt til endelig, bitter skuffelse.

Basert ene og alene på Guds ord

La oss vende tilbake til definisjonen av tro, slik den er gitt i Heb 11:1 og legge merke til et annet viktig faktum ved troen. Tro er ”overbevisning om ting en ikke ser”. Dette viser at troen er opptatt med det usynlige.

Tro er ikke basert på det som oppfattes med fysiske sanser, men på evige, usynlige sannheter og realiteter som er åpenbart ved Guds ord. Paulus beskriver denne kontrasten mellom det man opplever ved tro og det man opplever ved sansene når han sier:

”For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse” (2Kor 5:7).

Tro står her i kontrast til syn. Synet, sammen med de øvrige fysiske sansene, er relatert til objekter i den fysiske verden. Troen er relatert til sannhetene som er åpenbart i Guds ord. Sansene våre er opptatt med det materielle, det temporære og foranderlige. Troen er opptatt med Guds åpenbarte sannheter, som er usynlige, evige og uforanderlige.

Hvis vi er kjødelig innstilt, aksepterer vi bare det sansene åpenbarer for oss. Er vi derimot åndelig innstilt, gjør troen sannhetene i Guds ord mer virkelig for oss enn noe av det som sansene kan åpenbare. Vi baserer ikke troen vår på det vi ser eller opplever. Vi baserer troen på Guds ord. Det som vi deretter ser eller opplever, er resultatet av det vi allerede har trodd. I den åndelige opplevelsen kommer synet etter troen, ikke før den.

David sier:

”Å, om jeg ikke trodde at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land!” (Sal 27:13).

Det var ikke slik at David først så og deretter trodde. Han trodde først, deretter så han. Legg også merke til at opplevelsen som troen produserte i ham, var ikke noe han skulle få etter døden, i den kommende verden, men her og nå, i de levendes land.

Denne samme leksen kommer til uttrykk i samtalen mellom Jesus og Marta utenfor Lasarus sin grav.

”Jesus sier: Ta steinen bort! Marta, den dødes søster, sier til ham: Herre, han stinker allerede, for han har ligget der fire dager. Jesus sier til henne: Sa jeg deg ikke at dersom du tror, skal du se Guds herlighet?” (Joh 11:39-40).

Her gjør Jesus det klart at først tror man, så ser man – ikke motsatt. Kjødelige mennesker snur opp ned på dette. De sier: ”Jeg tror bare det jeg ser.” Men dette blir galt. Når vi ser noe, trenger vi ikke tro. Det er når vi ikke ser vi trenger å tro. Som Paulus sier, er tro og syn motsatt av natur.

Ganske ofte i vår erfaring oppdager vi en tydelig konflikt mellom sanseinntrykkene og åpenbaringen i Guds ord. For eksempel kan vi se og føle alle tegn til fysisk sykdom i kroppen vår. Men Bibelen sier at Jesus ”tok på seg våre plager og bar våre sykdommer” (Matt 8:17) og ”ved hans sår er dere blitt legt” (1Pet 2:24).

Her er det en tydelig konflikt. Sansene våre forteller oss at vi er syke. Bibelen sier at vi er helbredet. Denne konflikten mellom sansene og Guds ords vitnesbyrd konfronterer oss, som troende, med muligheten for to alternative reaksjoner.

På den ene siden kan vi godta sansenes vitnesbyrd og dermed akseptere vår fysiske sykdom. Da blir vi slaver under vårt kjødelige sinn. På den annen side kan vi holde fast på vitnesbyrdet i Guds ord at vi er helbredet.

Hvis vi gjør det med ekte, aktiv tro, vil sansenes vitnesbyrd i sin tid bli ført i overensstemmelse med Guds ords vitnesbyrd. Da blir vi i stand til å si at vi er helbredet, ikke bare på grunn av Guds ord, men også på grunn av aktuell fysisk opplevelse og sansenes vitnesbyrd.

Men på dette punktet er det igjen nødvendig å understreke at troen som produserer disse resultatene, er tro i hjertet, ikke i sinnet. Vi må erkjenne at en mental godkjenning av Bibelens uttalelser om helbredelse og helse ikke har kraft til å virkeliggjøre dette i en fysisk opplevelse. Paulus sitt ord i Ef 2:8 om tro til frelse kan også brukes om tro til helbredelse. Derfor kan vi si:

”For av nåde er dere frelst (helbredet), ved tro. Det (troen) er ikke deres eget verk, men Guds gave.”

Troen som gir helbredelse, er en gave av Guds suverene nåde. Den kan ikke produseres ved en form for mental gymnastikk eller psykologiske teknikker. Denne formen for tro kan bare oppfattes av det åndelige sinn. For det kjødelige sinn virket det dumt. Det kjødelige sinn aksepterer sansenes vitnesbyrd i alle henseende, og styres derfor av sansene. Det åndelige sinn aksepterer Guds vitnesbyrd som ufravikelig og uforanderlig sant og aksepterer derfor bare sansenes vitnesbyrd når disse stemmer med Guds ords vitnesbyrd. David summerer opp innstillingen i det åndelige sinn med hensyn til Guds ords vitnesbyrd.

”Jeg holder fast ved dine vitnesbyrd. Herre, la meg ikke bli til skamme!” (Sal 119:31).

”For lenge siden har jeg forstått av dine vitnesbyrd at du har fastsatt dem for evig.” (Sal 119:152).

Skriftens mønster for denne formen for tro finner vi i Abrahams opplevelse (Se Rom 4:17-21). Paulus forteller oss at Abrahams tro var rettet direkte mot Gud.

”… han som gjør de døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til.” (Rom 4:17).

Denne uttalelsen om at Gud ”kaller på det som ikke er til, som om det var til”, betyr at så snart Gud har erklært noe for å være sant, regner troen øyeblikkelig med at det er sant, selv om det ikke foreligger bevis som kan manifesteres i sansene.

Gud kaller derfor Abraham for ”far til mange folkeslag”, og fra dette øyeblikket av og framover regnet Abraham seg for å være det Gud kalte ham, ”far til mange folkeslag”, selv om han og Sara på denne tiden ikke hadde en eneste sønn.

Abraham ventet ikke til han så fysiske beviser før han aksepterte Guds uttalelse som sannhet. Tvert imot, han aksepterte Guds uttalelse som sannhet først. Senere kom den fysiske opplevelsen til å stemme overens med det Gud hadde erklært.

I neste vers forteller Paulus oss om at ”mot håp trodde han med håp” (Rom 4:18). Dette sier oss at på denne tiden hadde Abraham både tro og håp – håp om framtiden og tro på nåtiden – og at dette håpet om framtiden var et resultat av troen i nåtiden.

”Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd – han var jo snart hundre år – og på Saras morsliv som var utdødd.” (Rom 4:19).

Abraham fornektet ikke sansene sine – ”han tenkte på sitt legeme”, men han nektet å akseptere sansenes vitnesbyrd som siste ord i saken. Det fortalte ham uten tvil at det ikke lenger var mulig for ham og Sara å få barn. Men Abraham aksepterte ikke sansenes vitnesbyrd fordi de stemte ikke med det Gud hadde sagt. Abraham vendte det døve øre til sansenes vitnesbyrd. Han nektet å regne med det – eller: Selv om sansenes vitnesbyrd veide tungt, så gav Abraham Guds vitnesbyrd mer vekt.

”Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro idet han gav Gud ære (bokstavelig: vekt). Han var fullt viss på at det Gud hadde lovt, det var han óg mektig til å gjøre.” (Rom 4:20-21).

Dette viser klart hvor Abrahams tro var fokusert: På Guds løfte. Troen er altså basert på løftene og uttalelsene i Guds ord og aksepterer bare sansenes vitnesbyrd når dette stemmer overens med Guds ord.

Litt tidligere i Rom 4 kaller Paulus Abraham for ”far til alle de troende som er uomskårne” (Rom 4:11) og i neste vers taler han om dem som ”følger i fotsporene av den tro som vår far Abraham hadde” (v.12).

Dette viser at bibelsk tro består i å handle som Abraham og følge ham på troens vei. I vår analyse av innholdet i Abrahams tro har vi merket oss tre skritt eller stadier som følger etter hverandre:

1. Abraham aksepterte Guds løfte som sant fra samme øyeblikk det ble ytret.
2. Abraham nektet å akseptere sansenes vitnesbyrd så lenge dette ikke stemte med Guds uttalelse.
3. Ettersom Abraham hold fast på det Gud hadde lovt, kom den fysiske opplevelsen og sansenes vitnesbyrd til å stemme overens med Guds uttalelse, i Guds time.

Det som han altså først hadde akseptert i ren tro og som stod i motsetning til sansenes vitnesbyrd, ble en realitet i hans egen fysiske opplevelse, stadfestet av sansenes vitnesbyrd.

Mange vil avvise denne innstillingen med å akseptere Guds ord som sant når sansene vitner om noe helt annet. De vil betrakte det som dårskap eller fanatisme. Men det bemerkelsesverdige er at filosofer og psykologer til forskjellige tider og med forskjellig bakgrunn er enige om at de fysiske sansenes vitnesbyrd er variable, subjektive og upålitelige.

Hvis altså sansenes vitnesbyrd ikke i seg selv kan aksepteres som sanne og pålitelige, blir spørsmålet hvor vi da finner den rette sannhetsnormen og realiteten som sansenes vitnesbyrd må dømmes etter. Dette spørsmålet har verken filosofien eller psykologien noensinne klart å gi et tilfredsstillende svar på.

Til alle tider har filosofer og psykologer stilt det samme spørsmålet som Pilatus, da han satt på sitt dommersete: ”Hva er sannhet?” (Joh 18:38). Den kristne troende har funnet svaret i Kristi ord til hans Far:

”Ditt ord er sannhet.” (Joh 17:17).

Den endelige, uforanderlige normen for all sannhet og realitet finner vi i Guds ord. Tro består i å høre, tro på og handle etter denne sannheten (= tro inn i).

Når vi ser på forholdet mellom troen og våre fysiske sanser, er det nødvendig å klargjøre forskjellen på sann, bibelsk tro på den ene siden og slike lærer som ”sinn over materie” eller det som med urette kalles Christian Science (Kristen vitenskap) på den annen side.

De to viktigste forskjellene er: For det første har slike lærer som ”sinn over materie” eller Christian Science en tendens til å forsterke og opphøye det rent menneskelige element – slik som menneskesinnet, fornuften eller viljestyrken. Disse lærene er i sin kjerne menneskesentrert. På den annen side er sann, bibelsk tro i sin kjerne Gud-sentrert. Det avviser alt som er menneskelig og opphøyer bare Gud og Guds sannhet og makt.

For det andre er lærer som ”sinn over materie” eller Christian Science ikke basert direkte, ikke engang hovedsakelig, på Guds ord. Mye av det de hevder og søker å virkeliggjøre ved utøvelse av menneskelig vilje, stemmer ikke med Guds ords lære. Faktum er at på visse områder er det strid med Guds ord. På den annen side er bibelsk tro i sin natur og per definisjon bygd på Guds ord.

Vi må altså skille mellom tro og antagelse. Dette skillet er meget finstilt, men det markerer grensen mellom suksess og fiasko.

Antagelsen inneholder et element av menneskelig arroganse og selvforherligelse. Det er et uttrykk for menneskets vilje, selv om den er kledd i et åndelig språk. Troen er på den annens side totalt avhengig av Gud, og den vil alltid i sin virkning ære Gud. Den tar aldri initiativet fra Gud.

Vi kommer tilbake til Paulus sitt ord: En slik tro er ”ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg.” (Ef 2:8-9). Døperen Johannes summerer opp denne innstillingen:

”Et menneske kan ikke få noe, om det ikke blir gitt ham fra himmelen.” (Joh 3:27).

Enkelt sagt kan det sies at troen TAR IMOT, antakelsen TAR TIL SEG.

Uttrykt ved bekjennelse

Vi kommer nå til en annen side ved bibelsk tro. Dette har vi allerede vært innom da vi så på Paulus sitt ord i første halvdel av Rom 10:10.

”Med hjerte tror en til rettferdighet.”

I den andre halvdelen av verset legger Paulus til:

”… og med munnen bekjenner en til frelse.”

Paulus peker her på den direkte forbindelsen mellom hjertets tro og munnens bekjennelse. Denne forbindelsen mellom hjerte og munn er en av de grunnleggende prinsippene i Skriften. Kristus selv sa:

”For det hjerte flyter over av, det taler munnen.” (Matt 12:34).

Vi kan uttrykke dette på en annen måte: ”Når hjertet er fullt, flyter det over gjennom munnen.” Av dette følger at når hjertet er fullt av tro på Kristus, vil denne troen finne sitt riktige uttrykk når vi bekjenner Kristus åpent med munnen. En tro som holdes tilbake i taushet, uten en åpen bekjennelse, er en ufullstendig tro, som ikke fører til de resultatene og den velsignelsen vi lengter etter.

Paulus refererer til denne forbindelsen mellom tro og tale når han sier:

”Men siden vi har den samme troens Ånd, slik det står skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg! så tror også vi, og derfor taler vi.” (2Kor 4:13).

Legg merke til den logiske forbindelsen som indikeres med ordet ”derfor”: ”Jeg trodde, derfor talte jeg.” Paulus taler her om ”troens Ånd”. En intellektuell tro i sinnet kan kanskje være taus, men den troen som er åndelig – troen som er i menneskets ånd og hjerte – må tale. Den må uttrykkes i munnens bekjennelse.

Denne sannheten følger logisk av selve meningen med ordet ”bekjenne”, som er en oversettelse av det greske ordet homologia, som bokstavelige betyr ”å si det samme som”. Bekjennelsen betyr derfor for kristne at vi sier det samme med munnen som Gud allerede har sagt i sitt ord. Eller, kort sagt, det vi sier med munnen, stemmer med Guds ord.

Bekjennelse er altså i denne betydningen det naturlige uttrykket for hjertets tro. Vi tror i hjertet det Gud har sagt i sitt ord – dette er tro. Deretter er det naturlig at vi sier det samme med munnen som vi tror i hjertet – dette er bekjennelse. Tro og bekjennelse sentrerer seg om det samme, nemlig sannheten i Guds ord.

I Hebreerbrevet er det en åpenbaring av Kristus som ytterligere understreker hvor viktig det er at man bekjenner i forhold til troen.

Kristus er blitt kalt: ”den apostel og yppersteprest som vi bekjenner” (Heb 3:1).

Dette betyr at Kristus tjener i himmelen som vår advokat og representant når det gjelder alle sannheter i Guds ord som vi bekjenner med vår munn på jorden. Når vi ikke bekjenner troen på jorden, gir vi ikke Kristus noen anledning til å handle på våre vegne i himmelen. Ved å lukke munnen på jorden, lukker vi også advokatens munn i himmelen. Rekkevidden av Kristi yppersteprestelige tjeneste på våre vegne i himmelen bestemmes av rekkevidden av vår bekjennelse på jorden.

Hva er da hovedsannhetene om troen, slik de er definert og beskrevet i Bibelen?

• Bibelsk tro er et hjerteforhold, ikke et forhold i sinnet.
• Den gjelder tiden som er nå, ikke framtiden.
• Den fører til en positiv forandring i vår oppførsel og erfaring.
• Den er basert ene og alene på Guds ord og aksepterer sansenes vitnesbyrd bare når dette stemmer med vitnesbyrdet i Guds ord.
• Den uttrykkes med munnens bekjennelse.