Vi har en tendens til å behandle tålmodighet som en ren egenskap av fysisk utholdenhet. Vi tenker på det som evnen til å bite tennene sammen, tåle støyt og stirre på klokka mens månedene eller årene glir forbi. Som en indre muskel som må spennes til bristepunktet for å motstå trykket fra en situasjon vi ikke får gjort noe med.

Men sunn tålmodighet – den sorten som bærer et menneske gjennom dype kriser, langvarig motgang eller ubesvarte bønner – handler lite om det å faktisk kunne vente. Det handler om hvordan du venter.

Rommet mellom det du ba om, og det som skjedde

Selve ventetiden er nøytralt territorium. Den er verken god eller ond i seg selv. Det er inne i dette rommet – i pausen mellom det vi håpet skulle skje, og det som faktisk ble vår virkelighet – at karakteren vår formes, og at hjertet vårt avsløres.

To mennesker kan stå i nøyaktig samme krevende situasjon, oppleve de samme forsinkelsene og møte de samme stengte dørene. Likevel kan opplevelsen av ventetiden være totalt forskjellig:

• Den ene venter i bitterhet og rastløshet. For vedkommende er ventetiden en fiende. Hvert døgn uten svar blir en bekreftelse på at livet er urettferdig, at kontrollen er tapt, og at fremtiden er mørk. Tankene kverner rundt alt som burde ha vært annerledes, og energien brukes på å stange hodet mot lukkede dører.
• Den andre venter med en dyp, indre ro. Ikke fordi situasjonen i seg selv er enkel, men fordi fokuset er flyttet fra selve ventingen til hvem man holder ut sammen med.

Det handler om blikkretning

Når vi reduserer tålmodighet til en test på vår egen viljestyrke, feiler vi som regel før eller siden. Vi går tomme. Vi mister besinnelsen, blir kyniske eller gir opp.

Fordi tålmodighet i sin dypeste kjerne ikke er en menneskelig prestasjon. Den er en relasjonell tilstand.

Slik et lite barn som venter på en forelder i en stor folkemengde kan oppføre seg helt ulikt basert på sin relasjon til den voksne. Hvis barnet tror det er forlatt, griper panikken tak i det. Men hvis barnet vet at mor eller far står rett rundt hjørnet og har full oversikt, kan det vente i tillit – selv om ventetiden trekker ut.

Hvordan vi venter, avgjøres av hvor vi har festet blikket vårt. Om vi stirrer blindt på kalenderen og teller tapte muligheter, visner motet raskt. Men om vi retter oppmerksomheten mot noe som er større enn selve situasjonen, forandres selve teksturen i det å vente.

Å la ventetiden virke

En tålmodig ventetid er ikke passiv. Den er et aktivt overgivelsens rom. Det er å erkjenne at visse ting i livet ikke kan forseres med makt, og at forsøkene på å kontrollere alt uansett bare skaper mer uro.

Når vi slutter å kjempe mot klokka og i stedet retter energien mot å ta vare på hvem vi er mens vi venter, skjer det noe med oss. Vi lærer å leve nå, selv om neste kapittel lar vente på seg. Vi oppdager at livet ikke først starter den dagen problemet er løst, men at det utspiller seg akkurat her – midt i det uferdige.

Så neste gang du kjenner at utålmodigheten river i brystet, og tiden står stille: Still deg selv det rette spørsmålet.

Det er ikke et spørsmål om du klarer å holde ut. Det er et spørsmål om hvordan du bærer deg mens du venter. Med knyttede hender og stram kjeve, eller med åpne hender og et hjerte som tør å puste? Venter du på Gud så har du all grunn til å puste. Han kommer!