Vi har alle hørt det. Gjerne sagt av en velmenende venn som prøver å trøste oss gjennom en dyp sorg, et knust hjerte eller et smertefullt nederlag: «Bare gi det litt tid. Tiden leger alle sår.»

Det høres så fint og trøstende ut. Det gir oss et visst håp om at vi en dag skal våkne opp, og at smerten mirakuløst har forsvunnet av seg selv bare fordi kalenderen har snudd noen blader.

Men erfaringen forteller oss noe helt annet. Sannheten er at tiden er et fullstendig nøytralt element. Tiden har ingen iboende helbredende kraft i seg selv. Hvis du brekker beinet og bare setter deg ned for å vente i tre måneder uten å gjøre noe, blir ikke beinet friskt av at tiden går – det gror feil, blir stivt og verker kanskje for resten av livet.

Tiden leger ingenting. Hva du gjør i tiden, avgjør alle ting.

Farlig passivitet i ventetiden

Når vi tror på myten om at tiden ordner opp, er det lett å falle i en passiv felle. Vi stenger de vonde følelsene inne, skyver konfliktene under teppet, eller isolerer oss fra andre mennesker i den tro at «bare mørket får ligge i fred, vil det visne bort».

Men det motsatte skjer. Uten bearbeidelse, uten ærlighet og uten en aktiv vilje til å søke hjelp, gror sårene innover. Bitterheten får slå rot i skyggene. Sår som ikke blir renset, blir betente.

Hvis vi overgir oss til passiviteten, blir ventetiden bare en langsom spiral hvor vi dveler ved det som gikk tapt. Vi kjenner på avmakten, gjenopplever nederlagene og lar fortiden bli et fengsel. Tiden i seg selv utretter ingenting annet enn at den lar årene gå.

Det som skjer når vi fyller tiden med det rette

Hva er det da som faktisk forandrer et menneske? Det er ikke at tiden går, men hvordan vi bruker timene, dagene og ukene som er gitt oss.

Se på hvordan Jesus møtte mennesker som hadde lidd et skipbrudd i livet. Han ba dem aldri om å bare «la tiden lege dem». Han møtte dem der de var, og inviterte dem til handling og oppreisning:

• Han ba dem reise seg: Til den lammende sykdommen ved Bethesda-dammen sa han: «Reis deg, ta båren din og gå!» Det krevde en aktiv viljeshandling fra mennesket selv.
• Han ba dem tilgi: Han krevde ikke at følelsene av urett skulle forsvinne av seg selv, men bød oss å tilgi, fordi tilgivelse er nøkkelen som låser opp fortidens lenker.
• Han ba dem rette blikket utover: I stedet for å stirre blindt på egne feiltrinn og tap, ble de kalt inn i et levende fellesskap der nåden fikk virke hver eneste dag.

Når vi velger å bruke tiden aktivt – til å rydde opp, til å snakke ut, til å tilgi og til å overgi våre knuste biter til Ham som skapte oss – da skjer det et mirakel. Da blir ventetiden til et verksted der Gud former en dypere karakter og en ekte indre fred i oss.

Ikke vent på at tiden skal gjøre jobben

Kjenner du på et sår som har fulgt deg altfor lenge? Går du rundt og venter på at «tiden skal ordne opp» i en fastlåst situasjon, en ødelagt relasjon eller en dyp personlig krise?

Slutt å vente på kalenderen. Tiden vil aldri rydde opp for deg.

Bruk heller dagen i dag til å gjøre det som trengs:

• Anerkjenn smerten i stedet for å dekke den til.
• Be om hjelp fra mennesker du stoler på, eller søk den profesjonelle støtten du trenger.
• Legg av deg den tause bitterheten, og vend hjertet ditt i tillit mot Ham som alene kan gjøre levende det som var dødt.

Tiden stanser for ingen. Men du har full kontroll over hva du fyller din tid med. Velg å la den bli en vandring mot lyset, båret av en nåde som ikke bare venter, men som forandrer alt.